Strategien er todelt. Den ene delen går ut på at tiden vil gjøre kravet til et oppgjør mindre. Den andre delen er at Kinas utvikling til å bli et rikere og mektigere land med høyere velferd vil gi makthaverne den gang rett.
Altså de som den gang gav beskjed om å slå ned protestene. Alternativet i deres øyne var et ustabilt og svakt Kina. Ikke et demokratisk Kina.
Utenfor Beijing, i det Kina hvor de som ikke var øyenvitner lever, nekter mange for at Folkets Frigjøringshær ble brukt mot landets egne studenter og arbeidere. Også i Beijing er det mange unge som uttrykker at de ikke helt vet hva som skjedde juninatten for 25 år siden.
Lykkes dermed Kinas makthavere i sitt forsøk på å fortrenge den 4, juni ifra offentligheten og dermed ifra Kinas felles hukommelse?
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
– Jeg har aldri hørt min lærer si noe
Et lite hint kan leses mellom linjene i en av svært mange saker som internasjonale pressebyråer har publisert i «oppkjøringen mot 4. juni».
Saker som speiler vestlige mediers arbeid med å finne vinklinger som gjør det som skjedde for 25 år siden til noe viktig som ikke må glemmes, mens dagens makthavere i Kina forbereder seg på noen slitsomme dager i møte med utenlandske journalister og politikere.
Halvhjertet pusser de litt på innøvde svar om det Kinas ledere aldri omtaler som noe mer enn «hendelsen». I denne standardiserte øvelsen som i år er litt mer intens på grunn av at det er gått 25 år og er et «jubileum» fikk Associated Press innpass hos Foreign Languages University. En av Beijings eliteskoler.
– Jeg har aldri hørt min lærer si noe om 4. juni. I våre historiebøker er det ikke nevnt. Det finnes ingen forklaring. Det som om temaet er visket ut Kinas historie, sier en av de unge kvinnelig studentene.
Det interessante er at hun tydeligvis vet at noe skjedde. Og hvis hun ikke har lært på skolen hvem har hun lært av? Av sine foreldre, familie eller foreldres venner. Kanskje ikke så mange setningene opp igjennom oppveksten.
Kanskje ikke så mye mer enn en følelse av at noe er undertrykt. En vag følelse av en bitterhet som foreldregenerasjonen har svelget. Du svelger helst bitterheten hvis du er en god kineser.
– For øyeblikket kan vi ikke snakke om dette, men tendensen går i retning av mer ytringsfrihet og åpenhet. Det vil komme en dag da vi kan snakke om dette åpent som alle temaer i historien vi ikke har kunnet snakke om. Vi vet i dag at sensur har funnet sted tidligere, og vi vet dette skjedde fordi vi i dag kan snakke om dette objektivt. Jeg tror derfor dette kun er et øyeblikk i historien, sier en annen unge kvinne ifra samme eliteskole.
Denne unge kvinnen bruker myndighetenes egen retorikk om åpne opp Kina, om objektivitet og en rask utvikling.
Hun gjør det kløktig med og et opplagt stikk i siden til makten. For hennes konklusjon er motsatt av myndighetenes mål. Det er ikke mulig å fortrenge den 4. juni 1989 ifra virkeligheten.
En debatt om hva som skjedde er uunngåelig. Tiden vil eller ikke svekke kravet om et reelt oppgjør med det som skjedde med det aller første. De yngste deltagerne på den Himmelske Fredsplass var ikke eldre enn 16–17 år.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Startet som protester mot korrupsjon
Studentdemonstrasjonene på Den Himmelske Fredsplass startet som protester mot korrupsjon, ble fremstilt i vesten som demonstrasjoner for demokrati og forsterket en maktkamp i Kommunistpartiet.
Den allmenne oppfatning er at det var Deng Xiaoping som tok beslutningen om å sende inn stridsvogner og soldater natten til 4. juni.
Deng Xiaoping er mannen som lag grunnlaget for det Kina vi ser i dag. Deng tok selv et oppgjør med formann Mao etter hans død i form av en prosentregning.
Deng Xiaoping hadde makt til å slå fast at Mao var 70 prosent god og 30 prosent ikke god. Spørsmålet er om noen vil gjøre et lignende regnstykke for Deng Xiaoping?
Aller først må Kinas ledere slutte å forsøke å leke glemsel.
