Jeg husker da det nordlige stumpneshornet Sudan døde i 2018, 45 år gammel. Han ble kalt «The last man standing», væpnede vakter beskyttet ham mot krypskyttere døgnet rundt.
Tilbake var to, Najin og Fatu, mor og datter. Når de dør, er det nordlige stumpneshornet borte for godt.
Enda en art mennesket har utryddet.
Det var en gang en sjøku
Kjempesjøkua er et annet dyr vi har utslettet, og den spiller hovedrollen i finske Iida Turpeinens medrivende debutroman. Eller, roman og roman – dette er en hybrid: dels vitenskapshistorie, dels skjønnlitteratur.
Boka ble en sensasjon i hjemlandet Finland, og er under utgivelse i rundt 30 land.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Turpeinen følger i kjempesjøkuas farvann, og skriver med en naturlig autoritet og språklig overskudd.
Hun destillerer kunnskap, blander sammen fakta og fri fantasi, og krydrer det hele med anekdoter fra naturvitenskapen.
Resultatet er en medrivende og vemodig fortelling om menneskets grådighet og manglende evne – eller vilje – til å spille på lag med naturen.
Den myteomspunnete kjempesjøkua har vært inspirasjonen til havfruer og sirener i gamle sjømannsfortellinger. Slektningen dugongen er den eneste gjenlevende arten.
FØR KAMERAETS TID: Det finnes ingen fotografier av kjempesjøku, også kjent som stellersjøku. En rekke malerier, tegninger og trykk er alt som gir oss et inntrykk av dette dyret. Dette fargetrykket er av F. John er fra boken «Wilhelm Bolsches Tiere der Urwelt» («Wilhelm Bloches dyr fra en forhistorisk verden») fra 1908.
Foto: NTB BilderFor 100.000 år siden levde derimot mange ulike sjøku-arter langs kystene nord i Stillehavet og Beringhavet, fra California til Japan.
Så kom menneskene.
Mørkt kapittel
«Sjøkuer og andre utryddelser» er en mørk oppdagelsesferd; menneskene i boka oppdager ikke bare nye sjøveier, halvøyer, arter og urfolk. De oppdager makten de har over annet liv.
Vi skal til et forlist fartøy på en øde russisk øy i 1741. Kaptein Bering og mannskapet hans er på ekspedisjon for å finne sjøveien fra Øst-Sibir til Alaska, da de havarerer.
Turpeinen skriver seg tett på, språket er sanselig og levende.
Vi er med når mannskapet blir syke, når de sulter og fryser og sliter med å holde seg i live:
Det drar seg til da den tyske vitenskapsmannen Georg Wilhelm Steller, som er med på ferden, spotter noen gigantiske skygger under bølgene:
«De teller til femti rygger, og roerne begynner å bli urolige. Det trengs ikke mer enn et skubb for at de alle vil måtte kysse de kalde bølgene, og de nekter å ro nærmere, men dyrene har oppdaget dem (...) Mannskapet knuger årene, usikre på om de burde flykte. Men så løfter dyret hodet over vannet, og frykten deres går over i forbauselse: En havfrue hilser båten med nærsynte, milde øyne.»
Stellers sjøku
Ivrige Steller vil få sin oppdagelse, gjøre sitt funn, ha med noe å vise fram på Det keiserlige akademiet.
Jaktlaget drar på sjøkujakt, dreper en sjøkumor. Ungen hennes følger etter i vannet opp mot stranda, skriker etter mora.
Det er hjerteskjærende lesning. Steller «rister av seg en ubehagelig følelse».
En unge mister mora. Steller får sin stellersjøku.
AKADEMIKER: Forfatter Iida Turpeinen (f. 1987) er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Helsinki.
Foto: Susanna KekkonenTankegods
Hvor kommer den fra, denne trangen vår til ødeleggelse? Boka gir ingen klare svar, men nok å tenke på.
Vi følger kjempesjøkua gjennom tre århundrer, fra de oppdagelsesreisende mesker seg med sjøkukjøtt, til ordet «utryddelse» kommer inn i språket og sjøkua ikke lenger er å se, til i dag, der levningene støver ned på det naturhistoriske museum i Helsingfors.
På veien møter vi i en guvernørfrue som strever med å tilpasse seg kolonilivet i Alaska og en naturverner som risikerer alt for å redde fuglene sine.
Men der menneskene fort blir glemt i denne fortellingen, blir sjøkua værende hos meg, dette store, merkelige pattedyret som trives i kalde farvann, har tare som livrett, som liker å ligge på rygg og duve i vannet.
Helt til en ny type jeger dukker opp.
Holder deg våken
Artsødeleggelse, klimakrise, menneskets pågående massedrap på naturen; Turpeinens bok kan få deg til å miste nattesøvnen.
Og den bør leses av mange.
I bokas takkeord retter hun en takk til alle artene vi har utryddet siden hun startet på prosjektet. Det er ikke få.
Er alt håp ute? Nesten, men ikke helt. En gruppe forskere jobber for tiden på spreng for å redde det nordlige stumpneshornet ved hjelp av assistert befruktning og bioteknologi.
Men i bakhodet sitter innsikten fra Turpeinens bok:
Vi kunne bare latt være å drepe dem.
Anmelder Ellen Sofie Lauritzen om boka i «Nyhetsmorgen»:
Hei, bokvenner!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Noen skikkelig gode bøker jeg har lest i det siste, er «Sameproblemet» av Kathrine Nedrejord, «Arendal» av Karl Ove Knausgård og «Sjøkuer og andre utryddelser» av Iida Turpeinen.
Kontakt meg gjerne hvis du har innspill til anmeldelsen eller tips om bøker jeg bør lese!
