Tannløst drage­eventyr

Onde alve-guder har sluppet fri fra sitt meta­fysiske fengsel og truer med dommedag. Og det er ikke bare den episke musikken til Hans Zimmer som tonelegger slagmarken: Det hviler et historisk sus over hele «Dragon Age: The Veilguard».

«Baldur’s Gate». «Star Wars: Knights of the Old Republic». «Mass Effect». «Dragon Age».

Det er ikke så rart mange trekker frem Bioware som en av tidenes beste rollespill­skapere med en historikk som dette. De var kjent for å ha en «secret sauce» – en hemmelig ingrediens som løftet alt de tok i til øverste hylle.

Det begynte å vakle med utgivelsen av «Mass Effect: Andromeda» i 2017. Så gikk det skikkelig ille med fiaskoen «Anthem» i 2019.

Den hemmelige ingrediensen hadde gått ut på dato.

Nå er Bioware tilbake med stor­satsingen «Dragon Age: The Veilguard». Fantasi­verdenen Thedas trues av undergang, og det er opp til deg å sette sammen et lag av helter som kan stanse apokalypsen.

Vi snakker umulige odds og en overhengende fare for utslettelse. Og det er sannelig mye som står på spill for både Bioware og eier Electronic Arts også.

Dette må bli en suksess. For Bioware handler det om retten til å eksistere.

Nervøs lansering

Her er det verdt å nevne at det kun var et fåtall medier som fikk tilgang til anmelder­eksemplar før lansering. Det kan tyde på at EA har vært nervøse og usikre på mottakelsen.

Og etter rundt 50 timer med spillet kan jeg jo forstå nervøsiteten. Den hemmelige ingrediensen denne gangen er nemlig av typen Thousand Island-dressing.

Samtidig er det mye å sette pris på her.

Rent teknisk er spillet et lite mirakel. Det å spille gjennom et såpass stort spill som dette uten å møte på bugs og andre problemer er på grensen til sjokkerende.

Alt ser også latterlig lekkert ut. Bioware har gått for en noe mer fargerik, tegneserie­aktig stil denne gangen, og jeg synes det er både vakkert og velfungerende.

Det er ikke noen mikro­transaksjoner eller «season pass» eller noe sånt her heller. Det må kunne kalles en gledelig overraskelse.

Musikken er dessuten nydelig. Noe som kanskje ikke er fullt så overraskende når den er laget av blant annet selveste Hans Zimmer.

Jeg liker også kamp­systemet og utviklingen av min egen rolle­figur. Her er det både variasjon og dybde, noe som fører til mange spektakulære kamper mot små og store monstre og fiender.

Og så vil jeg trekke frem oppdragene som er knyttet til de syv kompanjongene du rekrutterer til laget ditt. Dette er de beste historiene i spillet.

Så langt har jeg beskrevet et digert rolle­spill jeg tror mange vil ha det gøy med. «Dragon Age: The Veilguard» er en veldig inkluderende og strømlinje­formet opplevelse med bred appell og et varmt hjerte.

Men det er også her jeg har store problemer med spillet. De spennende kantene i opplevelsen er pusset vekk med grovt sand­papir. Det er lite å tygge i her. Ikke noe særlig motstand.

Overfladisk empati

Dette merkes særlig i rollen som Rook – lederen for åttemanns­laget som skal redde verden. Alle de syv rolle­figurene du rekrutterer, har bagasje du skal hjelpe dem med å pakke ut.

En kriger med kompliserte følelser knyttet til eget kjønn. En asosial necromancer som er redd for å ikke bli akseptert. En dverg med under­trykte krefter. En kjekkas med en indre demon. Og så videre.

Her kommer du inn som en slags velferds­leder i en mellomstor bedrift. Du kan velge empati og forståelse, du kan prøve å tøyse vekk problemene eller du kan være den strenge lederen.

Det er mye faktisk pedagogikk og terapeutisk metodikk her, men det gjøres såpass overfladisk at det nesten blir parodisk.

Disse rollefigurene har utfordringer som ikke løses av et brevkurs i emosjons­veiledning.

Når du da jevnlig får tilbake­meldinger om at du er en flott og inspirerende leder, lyder det hult og meningsløst. Du har jo bare plapret selvfølgeligheter.

Satt opp mot dialog, rollefigurer og karakterutvikling i spill som «Baldur’s Gate 3» og «Cyberpunk 2077», blir «Dragon Age: The Veilguard» alt for spakt.

Action på samlebånd

Den samme brede penselen blir brukt i utforskingen av verdenene. Skjulte skatter er som regel ikke spesielt godt skjulte, låste dører er sjelden vanskelige å åpne.

I stedet for en stor, åpen verden får du her mindre, mer kompakte verdener adskilt fra hverandre. Det betyr stor variasjon, men også mindre frihets­følelse og en mer lineær progresjon enn man kanskje forventer av sjangeren.

Noen få ganger får du oppdrag og opplevelser som krever mer enn å bare gå rundt og la ting skje. Enkelte av vendingene i kompanjong-historiene klarer også bore seg langt gjennom overflaten.

Da skimter jeg det spillet dette kunne ha vært.

Det er trolig et bevisst valg Bioware har gjort. Det virker som om lede­stjernen har vært å skape en opplevelse som skal treffe flest mulig. Og selge mest mulig.

Men kursen som stakes ut for spillet, er blottet for risiko. De virkelig dype inntrykkene og storslagne overraskelsene uteblir.

«Dragon Age: The Veilguard» mangler de skarpe, kule kantene som et spill som dette trenger.