Heltens reise

Mímir Kristjánsson har skrevet en underholdende biografi om Jon Michelet. Boken gir et variert bilde av forfatteren, journalisten, redaktøren og den politiske agitatoren.

For en type Jon Michelet var! Og for en tåpe! For en raus og varm person! Men for en klyse! Og for en arbeidskapasitet!

Motsetningene er mange og Kristjánsson fremstilling får frem både det beundringsverdige og det motsatte.

I bunn ligger en genuint inspirerende fortelling om pågangsmot og fullføringsevne.

Røde Michelet

Det politiske prosjektet var sentralt for det meste av det Michelet foretok seg. Biografien tegner et portrett av en idealistisk og sjenerøs mann med et brennende ønske om å rette opp i verdens urettferdighet.

Helt fram til midten av 1980-tallet ga Michelet fra seg store deler av inntektene av bestselgerbøkene sine til kommunistpartiet AKP (m-l). Mange av aktivitetene Michelet var involvert i var lenge tilknyttet dette innflytelsesrike og sett fra 2021, bisarre politiske miljøet.

Michelet deltok i avisen Klassekampen først som journalist, senere som omstridt redaktør. Han jobbet for forlaget Oktober og delte kontor med Tronsmo bokhandel.

Leseren får et godt innblikk i startfasen til det som senere har blitt viktige institusjoner i norsk kultur- og samfunnsliv.

På fylla med Mímir og Michelet

Biografien har noen blindsoner. Kristjánsson deler Michelets politiske grunnsyn og en større distanse kunne noen ganger gjort seg.

Det er for eksempel tankevekkende at Michelet bruker så mye tid på å kjempe for en bedre verden, men tilsynelatende gjør lite for å ta tak i eget sinne eller ekteskapsproblemer.

Michelets alkoholforbruk fører til oppsiktsvekkende mange stoler og vinglass som kastes veggimellom, såre og vonde krangler, glattcelle, gråting, slåssing og fengselsstraff. Her åpenbarer det seg en avgrunn som ikke alltid blir nærværende i Kristjánssons tekst.

På den ene siden kan man si at Kristjánsson unngår å moralisere. Leseren kan selv gjøre seg opp en mening. Men ligger det ikke her en ubrukt mulighet til å grave dypere i smertepunktene i Michelets liv?

9. april i år publiserte Kristjánsson en kronikk i Morgenbladet om «bror alkohol» og alkoholens gleder. Perspektivet er «mainstream» i Norge, men jeg spør meg om dette selvfølgelige forholdet til alkohol står i veien for et ytterligere kritisk nivå i biografien?

Kristjánsson nevner i etterordet at Michelet står som eneste kilde til flere av fortellingene, og opplyser samtidig om at Michelet ikke alltid er en pålitelig forteller. Det kan virke som om Kristjánsson allikevel går langt i å sympatisere med ham i flere av de mer problematiske episodene.

Da Jon Michelet ble tatt for fyllekjøring i 1982 er forklaringen at han ble utsatt for en hevn: En gjeng politimenn var misunnelige på forfatterens suksess med en gruppe kvinnelige lærerstudenter i baren på et høyfjellshotell. Nok en gang blir Michelet et offer for «klassestaten», skriver Kristjánsson.

Muligens er dette en ironisk kommentar, men det er ikke godt å si. Med fare for å fremstå snusfornuftig, synes undertegnede det var bra at han ble tatt. Men så tror jeg nok at jeg er en større moralist enn Kristjánsson.

Hollywood-materiale

Michelets seksbindsverk om krigsseilerne er den røde tråden i biografien, og Kristjánsson disponerer stoffet godt. Helt fra åpningsscenen der den unge styrmannen sitter i kahytten og bestemmer seg for å bli forfatter, til han senere, med vekslende hell, forsøker å skrive om norske sjøfolk.

Michelet skriver andre bøker, drar på fylla og unngår den store oppgaven. Først mot slutten av livet tar han fatt. For å fullføre sitt livsverk må Michelet bli mer ydmyk og fokusert. Alkoholen må legges vekk, og Michelet skriver ferdig det siste bindet på dødsleiet.

Dette er den type fortelling de fleste klassiske Hollywoodfilmer er basert på, en ekte «Hero’s journey», og nok til å gi enhver gåsehud.

Jeg hadde elsket å se dette som en spillefilm med Kristjánssons dramaturgi i bunn. Kanskje med Nicolai Cleve Broch i rollen som Michelet og Tobias Santelmann i rollen som Dag Solstad, Michelets nære venn og den slu Loke-figuren i Kristjánssons fremstilling.

Blir det stående?

Med de seks romanene om krigsseilerne pustet Michelet nytt liv i forfatterskapet.

Man kan allikevel spørre seg om hva som vil bli stående av Michelets bøker. Krimbøkene om Thygesen er sentrale i nordisk krimhistorie, og som en del av krigsoppgjøret har krigsseilerbøkene betydd enormt mye for mange mennesker.

Allikevel tror jeg neppe nye generasjoner lesere vil ta med seg Michelets bøker på stranden eller påskefjellet om 40–50 år, kanskje med unntak av fotballbøkene han skrev med Dag Solstad.

Til det er den fortellende prosaen for informasjonstung. Dette er ikke til forkleinelse for Michelet.

Det aller meste av det skrevne ord blir glemt. Men livet til Jon Michelet var svært minneverdig og biografien om ham er definitivt verdt å lese.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på NRK.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: