Selv­pisking på høyt nivå

I «Barnet mitt» er det som om alle masker er ramlet av.

Nå handler det, som det til dels også gjorde i den forrige romanen, om forfatteren selv. Hun befinner seg dels på et sted ved havet i Italia, og dels i leilighetene hun har i Oslo og i Milano.

Still­heten har på et vis senket seg. For­holdet til den siste kjæresten, en yngre italiensk mann, kalt gutten, er avsluttet.

Nå er hun alene igjen.

Det eneste mennesket hun treffer, er Barbara, bartenderen på den lokale strand­baren, og datteren hennes.

Nyanser

Hun ønsker å ha mer kontakt med sin voksne datter, men dette begrenser seg til noen tekst­meldinger. Isteden tenker hun på hvordan det var å selv være datter, og da er vi tilbake til oppveksten i Tana i Finnmark og i Oslo.

Faren var rasende og voldelig. Moren gjorde det hun kunne for å komme unna.

Men det er ikke hele sannheten. Det finnes nyanser.

Foreldrenes oppførsel er et mysterium for barnet, og de ubesvarte spørsmålene kan dukke opp med full styrke når man selv er blitt voksen, og selv har barn.

Dommedag

Ørstavik tenker også tilbake på hvor elendig mor hun selv var i den perioden da datteren var liten. Hvordan hun ikke fikk til å være varm og omsorgsfull.

Også dette er en tematikk hun har vært inne på tidligere, men da på en annen måte.

I «Kjærlighet» (1997) møter vi en mor som er mest opptatt av å studere negle­lakken sin når hun stryker sønnen over håret.

Se Ørstavik diskutere boken med blant andre Tore Renberg og Kristin Halvorsen i «Lese­foreningen» fra 1998:

Sammen­lignet med denne monster­hiten i norsk 1990-talls litteratur fremstår Ørstaviks forsøk på å forsone seg med datteren litt ubehjelpelig, mindre litterært.

Men kanskje nettopp derfor også tilpasset den tiden vi lever i nå, hvor alle bretter ut privat­livet sitt til det kjed­sommelige?

Ørstavik gjentar tematikker og motiver, men måten hun skriver på i 2025, må være anner­ledes nå enn det var da. Å lese Hanne Ørstavik er å konstatere hvor rett han hadde, Ibsen: Å dikte, det er virkelig å holde dommedag over seg selv.

Påskrudd

Alle som skulle mene at dette er selv­ransakende, søvn­dyssende, selv­medlidende selv­pisking, har egentlig min fulle sympati. Pinlig! Terning­kast 2!

Men så har det seg slik at jeg er påskrudd hele tiden. Jeg henger med på alle de corny svingene dette forfatter­livet tar.

Selv når hun reiser på en tre dagers retreat for å helle i seg i den narkotiske urte­teen ayahuasca, deltar på Zoom-kurs med tittelen «Reisen til det dype hjertet», eller driver med meditasjons­yoga, henger jeg med.

Bilder

Ørstavik har en unik billed­skapende evne, som gjør at disse høyst private erfaringene blir allmenn­gyldige. Det er det som gjør at hennes litteratur hever seg så langt over gjennom­snittet, og gjør henne til en av de beste vi har.

Det er noe med variasjonen i de erfaringene som kommer med.

Samtaler på telefon om soft rock blandes med refleksjoner rundt hva det inne­bærer å se et annet menneske inn i øynene.

Nektariner

Å være i vill­rede over hvem man egentlig er. Å lure på hvordan man skal kunne være mer til stede for andre når man har flyktet fra dem alle sammen, og befinner seg mutters alene i en leilighet på kontinentet.

Det er paradokser av denne sorten denne romanen dealer med. Når skal vi være alene? Når skal vi være sammen med andre?

Så er det vel heller ikke så veldig vanskelig å skjønne at forfatteren velger å tilbringe deler av året i en nord­italiensk by når man befinner seg midt i livet? Nektarinene og tomatene smaker som kjent bedre.

Stor skjønnhet

Hanne Ørstavik har dessuten funnet seg et lite park­drag i nabo­laget, der hun kan sitte på en benk (med et sitte­underlag) og stirre på et tre. Også dette er det, pussig nok, mulig å føle sympati med. Også dette blir det litteratur av.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det finnes passasjer i denne romanen som er genuint enerverende. Men det finnes også avsnitt som har i seg stor skjønnhet.

Litt som livet selv, med andre ord.