Barndom og oppvekst er i høyeste grad med hovedpersonen på hennes reise til Milano i Hanne Ørstaviks nye roman. Forholdet til den italienske kunsthandleren Paolo er skjørt. Han gjentar, nærmest som en besvergelse, at han elsker henne, men det er som om det ikke er tilstrekkelig.
Hvordan gi seg hen til et annet menneske når du mangler så mye fra før?
Faen ta dem!
Foreldrene dro for å realisere seg selv som programmerere i Silicon Valley, da Val, som hun heter, var tre år gammel. Omsorgen for barnet overlot de til barnets tante. Det blir en i overkant stille oppvekst. Tantens noe hjelpeløse, men ikke hjerteløse måte å løse omsorgsoppgaven på er skildret med en fin, tørr humor.
Til foreldrene som stakk får man lyst til å rope ut: faen ta dem!
Den norditalienske byen er en fremmed verden. Hun er utdannet arkitekt og går rundt i gater som ble tegnet ut av fascistene under Mussolini. Hun går på fester, der alt er glitrende overflate, og få, om noen, er interesserte i hvem hun er.
Tegner seg til mening
Til alt hell har hun et kunstnerisk prosjekt som gir mening til tilværelsen. Hun er tegner. Det som måtte mangle av livsmening fyller hun ut ved hjelp av streker på det hvite papiret. For denne evnen blir hun også elsket av Paolo, som på sin side kjemper mot tomheten i den glitrende, kommersielle galleriverdenen.
Hvor mye kjærlighet trenger et barn for å bli et fullverdig menneske? Ørstavik nærmer seg problemstillingen fra ulike vinkler. I Milano kommer hun over en fotobok, som forteller historien om to barnehjem, et for gutter og et for jenter. Kan det å vokse opp i en slik sammenheng være tilstrekkelig for å kompensere for mangelen på mors og farskjærlighet?
Raseri og undertrykk
Jeg fulgte Hanne Ørstaviks forfatterskap trofast fra gjennombruddet med «Kjærlighet» (1997), og frem til «Presten» (2004). Felles for romanene fra denne perioden er at de er skrevet med en voldsomt raseri og undertrykk. Vi kunne godt krangle om «Uke 43» var vellykket eller mislykket, men det var ikke mulig å forholde seg likegyldig til dramaet som pågikk på boksidene.
«Roman. Milano» viser frem en svalere Ørstavik. Indignasjonen hovedpersonen føler når hun er med som vedheng på glitrende, men akk så korrupte prisutdelinger i den italienske kunstverdenen, griper ikke tak i meg samme grad som de tidligere personene hennes, oftest kvinner, har gjort. Betyr det at Ørstavik er blitt spakere? Svakere?
Mye rom
Eller er det bare jeg som henger etter? Som ikke ser at disse litterære strektegningene inviterer til en annen type refleksjon? Den overordnede tematikken er rammende nok. Hva skjer med oss, hvis vi lever uten virkelige støttespillere? Hvilken voksen kan egentlig et barn bli, som er vokst opp i en så utsatt situasjon?
En barndom er ikke noe vi har utfyllende kunnskap om. Det det var for mye eller for lite av da preger oss nå. Det er mye rom rundt figurene denne gangen, som leseren står fritt til å putte sine sorger i.
