Hun er 19 år og drar fra en liten karibisk øy til New York for å jobbe som au pair. Hun har aldri vært ute av landsbyen før.
Så skulle man kanskje tro at Lucy lengter hjem, at hun er et gudsord fra landet?
Slett ikke.
Hvis Lucy lengter hjem, viser hun det ikke. Hun slutter å åpne morens brev, skriver ikke tilbake, sier gjerne imot den ekstremt velstående Mariah, som er mor til de fire småjentene hun skal passe.
Lyshårede og blåøyde Mariah er opptatt av å redde verden. Hun er opprørt over at god matjord raseres til fordel for utbygging av nye hus. Lucy tenker sitt:
Mariah er tross alt et godt menneske. Er det hennes skyld at hun ikke tar inn over seg at alle de som spiser på den fine restauranten ser akkurat ut som henne, mens de som serverer, ser ut som Lucy?
Blikket som ser og de fullstendig inkompatible erfaringene av generasjoners kolonialisme, danner grunnlaget for mye av det Kincaid skriver.
Nobelprisen?
I dag nevnes Jamaica Kincaid stadig oftere som kandidat til nobelprisen i litteratur.
Hun ble født som Elaine Potter Richardson og vokste opp på Antigua og dro selv som 16-åring til USA for å bli barnepike.
Hun legger ikke skjul på at hun ofte skriver selvbiografisk. Hun brøt kontakten med familien og reiste ikke tilbake før etter 20 år. I USA studerte hun ved Harvard og var gjennom mange år fast spaltist i The New Yorker.
Hun har skrevet flere noveller og romaner, men hennes andre roman, «Lucy» (1990), er altså først nå ute på norsk. Dette er en del av serien «Oversette mesterverk», og denne er friskt oversatt av Åshild Lappegård Lahn.
For det er nettopp en jublende friskhet over Kincaids tekst. Lucy er sterk, hun vil stå på egne ben og skaffer seg den ene elskeren etter den andre som hun vurderer nettopp som elskere.
En kjæreste, som hun eventuelt kan miste, vil hun ikke ha – hun har mistet nok, tenker hun.
I en bisetning, nærmest, viser Kincaid at Lucy savner familien sin mer enn hun vil innrømme.
Sint og opprørsk
Er Lucy hensynsløs? Eller bare enormt ærlig?
Når hun får et brev der moren skriver at faren er død, sender hun penger, men skjeller samtidig ut moren for ha giftet seg med en mann som etterlot henne stor gjeld.
Hun skriver at hun har blitt akkurat det ludderet moren la så mye krefter i for å hindre.
Skarpt blikk for makt
I et interessant etterord skriver oversetteren, Åshild Lappegård Lahn, at hun ikke leser Kincaid for virkelighetslitteraturens skyld, men for å kjenne seg igjen, bli overrasket og fryde seg over Kincaids setninger. Ikke minst leser jeg Kincaid for hennes skildringer av makt og maktforhold, skriver hun.
Og det er nettopp her Kincaid er så våken.
Hun skildrer maktforhold på så mange nivåer, mellom mor og datter, mellom ektefolk, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mellom koloniherrenes etterkommere og etterkommerne etter de kolonialiserte. Makten utøves ofte på et helt annet vis enn man kunne tro.
Kincaid trekker veksler på sitt falkeblikk og på sine egne, dyrekjøpte erfaringer.
Overrumplende og relevant
Romanen er skrevet i 1990. Den slo nok hardere da, i sin kritikk av både ubetenksom og systemisk rasisme, enn det den gjør i dag. Jeg opplever teksten som mer politisk korrekt nå, sett i lys av de mange debattene om kolonialisering og kulturell appropriasjon vi har hatt de senere årene.
Det oppsiktsvekkende ved Kincaids insisterende kritikk, er at hun henter den frem i små, overrumplende eksempler fra dagliglivet.
Det gir den tynne boken tyngde.
«Lucy» er et lite mesterverk som nå ikke lenger er oversett, men oversatt.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
