Forfatterjakten – Nominert
Illustrasjon: Ingrid Reime / NRK

Forfatterjakten: Nominert

Denne novellen er skrevet av en av Norges mest kjente forfattere. Les og gjett: Hvem er «Kaninanda»? Endring 1.8: Lenke til fasit ligger i bunnen av novellen.

***

Nominert


Den godt voksne forfatteren, Jørgen Thung var for første gang nominert til en høythengende litterær pris. Det var hans redaktør, Hanne Brun som ringte med det glade budskap. Jørgen Thung ble overveldet, særlig fordi den siste romanen, for ikke å si de fire siste utgivelsene hans, hadde gått under radaren på den litterære offentlighet, noe som var særlig skuffende fordi han visste de var bedre enn den historiske familiekrøniken som i sin tid hadde gjort ham relativt kritikerrost.

Siden da hadde han utviklet seg betraktelig både med hensyn til språk og plot, men altså uten at noen hadde lagt merke til det. Han hadde forklart det for seg selv med at i litteraturens verden lønte det seg å ikke å være for god, det var bedre å være sånn passe.

Men nå var han nominert! Det kunne bety en ny vår for forfatterskapet!

Helt siden debuten hadde han kjent en sterk spenning i dagene før de litterære nominasjonene skulle offentliggjøres. Den gangen visste han ikke hvordan nominasjonsprosessene foregikk og hadde trodd at nyheten ble sluppet for alle på samme tid. Det var i høstmånedene det skjedde, fra tidlig i september til midten av november. Da hørte han mye på radio mens han gikk gjennom Oslos gater i kveldiga, særlig de høstene han hadde bok ute selvfølgelig, men også de øvrige høster, for det var viktig å følge med på det litterære feltet.

Nominasjonene ble annonsert, navnet hans aldri nevnt, etter flere år hadde han vennet seg til det og forklarte det for seg selv med at nominasjonene var et resultat av kompromisser, at de ulike juryer måtte finne navn de kunne samle seg om, derfor nådde de enkelte medlemmers favoritter sjelden opp.

Likevel fortsatte han å håpe, skrudde på radioen med spent forventning, nesten med nervøsitet og ble like regelmessig skuffet.

Det var først for et par år siden han forsto at de nominerte fikk vite om nominasjonene lenge før de ble offentliggjort. Det var en kollega av ham som under en fuktig aften ikke kunne dy seg, som først fikk ham til å sverge på at det han straks skulle si ikke måtte bringes videre til en levende sjel, og deretter fortalte med dårlig skjult stolthet at han var nominert til den prisen Jørgen nå var nominert til.

Men, hadde Jørgen spurt den gangen, lett stammende, ble ikke nominasjonene først kjent første november?

Jo, for offentligheten, svarte kollegaen overlegent, men de nominerte forfatterne og forlagene deres fikk vite om dem i forveien for å kunne forberede seg, bestille annonser og nye opplag og klistremerker med Nominert til pris på.

Etter denne informasjonen hadde Jørgens høstlige nervøsitet begynt tidligere enn før, allerede i midten av august, da de første nominasjonene ble offentliggjort i begynnelsen av september.

Hver gang telefonen ringte med ukjent nummer, tok han den med en iling av håp, for han ante ikke at det var forlagsredaktørene til de nominerte forfatterne som fikk æren av å overlevere så gledelige nyheter.

Så da Hanne ringte en formiddag i oktober, falt det ham ikke inn at det hadde med høstens nominasjoner å gjøre, han håpet hun skulle fortelle at hans til nå sparsomt omtalte nye roman hadde solgt så godt at forlaget vurderte å trykke nytt opplag, selv om han visste at det mest sannsynlig dreide seg om noe mer trivielt, men så var han altså nominert! Og til en så prestisjefull pris!

Jørgen fikk ikke fram et ord, støttet seg til bordkanten og kjente hjertet banke sterkt i brystet. Så var det endelig skjedd, det han så lenge hadde drømt om!

Hanne var også glad, hørte han og kunne fortelle hvem de andre nominerte var, det hadde hun også fått vite, to kvinner, en ung og en gammel. Jørgen var altså eneste hane i kurven, og tenkte umiddelbart at det var en fordel selv om han ikke kunne forklare hvorfor for seg selv.

Dette skulle de feire grundig, sa Hanne, men foreløbig var det strengt hemmelig da nominasjonene først skulle offentliggjøres om fjorten dager.

Det med taushet var veldig viktig gjentok hun avslutningsvis, og Jørgen sa at han forsto alvoret. Likevel vurderte han et kort øyeblikk å ringe kollegaen som hadde fortalt om sin nominasjon for å fortelle om sin, men besinnet seg. For kollegaen hadde jo ikke fått prisen, noe han den gangen hadde frydet seg over, kunne han huske, men angret på nå, for i prinsippet ønsket han kollegaen alt godt.

Så fikk han den tanke at det var derfor kollegaen ikke hadde nådd opp?

Juryen hadde fått nyss om at han hadde plapret og ville ikke prise en regelbryter?

Den fella skulle ikke Jørgen gå i! Juryen skulle ikke ha noe å utsi på ham! Han hadde oversikt over alle som satt i alle landets litterære juryer til enhver tid og behandlet dem alltid høflig og forekommende når han støtte på dem i litterære sammenhenger. Han smisket ikke, nei det holdt han seg for god til, men det var ingen grunn til å gjøre seg til uvenn med noen heller.

Etter samtalen med Hanne, dro han til biblioteket for å sjekke ut bøkene til de andre nominerte. Den unge kvinnen hadde skrevet dikt om spiseforstyrrelser sto det i baksideteksten, og det fant han tidstypisk og ungpikeaktig, så han ble overrasket da han likevel ble sugd inn i språket hennes og lett motvillig måtte konstatere at hun hadde greid å allmenngjøre sin tematikk. Og likevel...

Den eldre kvinnen hadde skrevet et langt posthumt brev til sin nære venninne som var død av kreft, noe han fant tidstypisk og sentimentalt, men også denne teksten ble han revet med i og regelrett beveget av den kjærlighet og nærhet som ble skrevet fram mellom venninnene. Og likevel..

Han kunne jo ikke forandre sitt litteratursyn på en to tre bare fordi han var nominert, sa han til seg selv, men en uro hadde tatt bolig i ham. Han vurderte å finne sin egen roman og lese det fjerde kapittelet han alltid hadde vært så fornøyd med, men sterke krefter holdt ham tilbake, og det var han glad for, for tenk om juryen hadde fått nyss om det?

De fjorten dagene til offentliggjørelsen gikk ulidelig langsomt. Natten før dagen det skulle bekjentgjøres hadde han ikke sovet et øyeblikk, sto opp i god tid før morgennyhetene, men de nevnte ikke nominasjonen med et ord. Heller ikke avisene skrev om den. Bare på bok365 sto det en liten notis, og ut på formiddagen hadde nettsiden til lokalavisa i bygda den unge kvinnen kom fra, et lite oppslag. Jørgen håpet på Dagsrevyen, men heller ikke den nevnte nominasjonen. Så langt var det kommet at litterære nyheter som før ble ansett som viktige for nasjonen, ikke lenger ble nevnt i riksdekkende medier.

Men så ringte kusinen hans og hadde lest det på facebook, sa hun, og Jørgen tenkte at nyheten sikkert spredte seg som ild i tørt gress i sosiale medier som han ikke var på, men heretter ikke ville kimse av. Det var uansett en lettelse at nyheten var ute i verden.

Selve prisutdelingen skulle foregå tre uker senere, og tanken på at juryen nå satt og diskuterte verkene og en verdig vinner, var både pirrende og plagsom. Men så fikk han en mistanke om at juryen ikke arbeidet slik han hadde trodd. Kanskje hadde de gjort arbeidet unna i én eneste runde for det var både tidsbesparende, praktisk og bærekraftig, da medlemmene bodde i ulike landsdeler.

Antagelig var vinneren for lengst bestemt, det var bare for konkurransen og spenningens skyld at etappen med de tre nominerte var funnet på.

Hvis det var tilfelle, var det nå flere som visste hvem vinneren var, bortsett fra de nominerte selv. Og det var rart å tenke på, at en bestemmelse som kunne bli så avgjørende for ham og hans framtid, var kjent for andre, men ikke ham. Men også om situasjonen ikke var sånn nå, ville den snart bli sånn, for dess nærmere de kom utdelingen, dess flere ville vite hvem vinneren var, for tekniske detaljer i forbindelse med overrekkelsen måtte planlegges, og vinnerbegrunnelse skrives og så videre, og tanken på dette gjorde at han i uka før prisutdelingen gikk omkring i en form for høyspenthet.

For det mennesker vet, siver ut av dem, om ikke gjennom munnen, så gjennom porene, via tankene, ja hele deres væren og opptreden, og slik kunnskap kan fanges opp av særlig sensible mennesker og Jørgen var et slikt særlig sensibelt menneske.

Han hadde underlige drømmer om natten han brukte lang tid på å analysere om morgenen, men de ga ham ikke entydige svar så han var i forstyrrende villrede. Å skrive fikk han ikke til og hadde ikke gjort det siden telefonen.

Fire dager før utdelingen var han tilfeldigvis på en kunstutstilling da han skimtet kona til et av jurymedlemmene i lokalet. Og hun måtte vite noe, for at jurymedlemmer snakket med sine ektefeller om slikt tok han for gitt. Han observerte henne intenst på avstand og tenkte at om han bare var følsom nok, ville han få signaler som fortalte ham om hvordan saken sto.

Han ville så gjerne være forberedt på selve dagen. Så han kunne takke på riktig måte om han vant, og ta det pent om han ikke vant, for han visste jo at han ville være svært synlig i det som da kunne kalles hans nederlags time, og visste at publikum hadde større glede av å se hvordan en taper tar tapet enn vinneren seieren for vinnerens reaksjon er forutsigelig og lik fra vinner til vinner, men taperne kan være gode eller dårlige.

Jørgen konsentrerte seg iherdig, men ble avbrutt av en studievenn som prikket ham på skulderen og ville snakke om gamle dager og som ikke nevnte nominasjonen med et ord. Jørgen lette etter en anledning til å fortelle om den da jurymedlemmets kone plutselig kom forbi, men da blikket hans møtte hennes, så hun ned og virket brydd, og det måtte bety at han ikke vant.

Var han vinneren, ville hun vel sendt ham et lite inneforstått smil?

Han kjente umiddelbart dyp skuffelse, en veldig tyngde i brystet, blodet forsvant fra hodet, og da vennen spurte om han følte seg bra, mumlet han en unnskyldning og hastet ut.

Så var det altså ikke ham. Håpet var ute. Nominasjonen hadde ikke ført til større salg av romanen, men en seier ville gjort det! Utvilsomt! Og hvem trengte den oppmerksomhet en seier ville medføre mer enn ham?

Den unge kvinnen hadde livet foran seg, den eldre hadde en diger leserskare og egen spalte i avisa.

Tyngden sank fra brystet ned i beina og gjorde det vanskelig å gå, han satte seg på en benk, la hodet i fanget og rekonstruerte møtet med jurymedlemmets kone, da han med ett forsto at det antagelig var tvert om.

Hadde han bare vært en av de mange nominerte mannen hennes gjennom årene var tvunget til å lese, ville hun ikke reagert, for de mange alminnelige nominerte interesserte henne naturligvis ikke, mens vinnerne!

Hennes overdrevne reaksjon pekte mot vinneren, ham!

Hun visste hvem som vant, men hadde dyrt og hellig lovet ikke å røpe noe for noen og tok løftet sitt så alvorlig at da hun uforvarende støtte på Jørgen Thung fikk hun angst og så bort og ned! Sånn var det naturligvis!

Jurymedlemmets kones unnvikende blikk var et talende tegn, og det var nettopp det han trengte i denne krevende tiden. Og likevel ble nervene hans mer frynsete for hver dag som gikk, for et talende tegn var ikke det samme som et bevis og det var bevis han trengte.

Dagene sneglet seg av sted, omsider var det bare to dager til utdelingen, og ett spørsmål opplevde han nå som særlig presserende, men det var ett han ikke kunne få svar på uten å ringe tidligere prisvinnere, og det fikk han seg ikke til: Fikk vinneren vite noe på forhånd? For når de nominerte og forlagene fikk vite om nominasjonene før offentliggjørelsen for å kunne forberede seg, burde ikke vinneren få vite om seieren for å kunne forfatte en takketale?

På den annen side: Da kunne de øvrige nominerte i ettertid føle at de ble holdt for narr. Ville det ikke være uhøflig, nærmest usmakelig om ikke bare deler av det tekniske personalet på utdelingsscenen visste hvem vinneren var, men også vinneren selv, så de alle i smug kunne observere de uvitende andre nominerte, de forgjeves håpefulle, de snart forsmådde og vrakede, hvordan ansiktene deres falt sammen i det vinnerens navn ble ropt opp?

Og kanskje var det ikke bare en tekniker eller to, men hele den svære staben på institusjonen for arrangementet som visste hvem vinneren var sammen med vinneren selv, og de ville alle heller studere hvordan de tapende tok sitt livs skuffelse enn den vel forberedte vinners liksom-overraskede ansikt. Nei, så ubarmhjertig kunne ikke bransjen være!

Vinneren var valgt, det var sikkert, men bare juryen (og ektefellene deres) visste hvem det var.

Så han kunne ennå håpe, ja han håpet fremdeles mens han gikk lange turer i byens gater for å få tiden til å gå og å forberede takketale, i tilfelle. Den måtte ikke være for pretensiøs, ikke for selvhøytidelig, men heller ikke for entusiastisk eller overrasket, han ville ikke si: Dette hadde jeg aldri trodd, jeg er helt overveldet, for han visste hva han var verdt og hva han hadde bedrevet. Han ville utvise en ærligfølt takknemlighet, men også være litt morsom, litt ironisk. Han hadde hørt mange følsomme takketaler om vinnerromaners tårevåte tilblivelse.

En roman om ekteskapsoppløsning skrevet etter forfatterens smertefulle skilsmisse, en roman om å miste et barn av en som hadde opplevd det, men Jørgen hadde ikke opplevd slike dramatiske ting, og syntes ikke han kunne dikte noe opp.

Riktignok var han skilt, men det var fem år siden og romanen hans handlet ikke om ekteskapsproblematikk selv om hovedpersonen levde i et skrantende forhold. Han hadde skrevet en eksistensiell roman om en mann som gradvis mistet sine politiske illusjoner og dermed sitt fotfeste i verden og takketalen måtte være i romanens ånd. Men hvordan finne ord for den? Det prøvde han på under sine lange turer på våte lønneblader gjennom Oslos gater i kveldinga, men nå var han mot sin vilje begynt å tenke på x-kona som aldri hadde forstått hvor krevende det var å skrive romaner, og som hadde hånet ham for hans dårlige økonomi.

Nå kunne hun angre at hun hadde forlatt ham til fordel for en rik mann, når han var nominert til en høythengende litterær pris med dertilhørende statuett og 50 000 i prispenger.

Det skulle ikke forundre ham om hun kom tilbake, krypende på sine knær; han så det for seg mange ganger i sakte film.

Dagen for prisutdelingen opprant. Takketalen var ferdig og Jørgen kunne den utenat. Hanne ringte og han skvatt til, ville hun fortelle at han var vinneren så han fikk tid til å skrive tale? Han skalv på hånden da han løftet telefonen, men hun foreslo bare at de skulle møtes på forhånd til et glass og han takket ja. Men etterpå klarte han ikke tolke samtalen.

Visste hun at han ikke ville vinne og foreslo derfor at de koste seg i forkant for etterpå ville det ikke være hyggelig? Eller visste hun at han ville vinne og at det ville bli hektisk for ham etterpå, intervjuer med fjernsyn, radio, aviser? Jørgen gikk rundt seg selv i villrede til klokka var såpass at han kunne ta dressen på, trikken inn til sentrum og spasere til puben der de skulle møtes. Han var ute i god tid og bestilte en farris for ikke å risikere å snuble i takketalen som han ikke ville lese opp for ikke å avsløre at den var skrevet på forhånd. Hanne kom et kvarter forsinket og det visste han heller ikke hvordan han skulle forstå. Ville hun behandlet en vinner så lemfeldig? Ville hun behandlet en taper så lemfeldig?

Hun bestilte straks to halvlitere til dem, uten tanke på at han kanskje skulle holde tale om kort tid, hvordan skulle han tolke det? Han spurte rett ut om hun visste hvem vinneren var.

Nei, sa hun, det er jo hemmelig, sa hun og ristet iherdig på hodet, litt for iherdig, syntes han.

Så du har ikke hørt rykter, spurte han.

Nei, sa hun, for høyt, syntes han, og hun skjøv ølen mot ham og han spurte om det ikke var dumt av ham å drikke på forhånd i tilfelle, men hun svarte at det gjorde alle, at en prisvinner en gang var så full at han snublet i scenetrappa.

Jørgen rørte ikke ølen sin mens Hanne rakk tre før de bega seg til åstedet for seremonien, og han forsto at hun ikke så for seg at også hun kunne bli intervjuet som vinnerens redaktør, hvis han altså..., men det var kanskje ikke vanlig? Hun kjente jo gamet, selv om hun kanskje ikke kjente vinneren.

På vei inn til plassen sin med navnelapp på setet hilste han så hyggelig han formådde på de andre nominerte i ulike klasser, og særlig hjertelig på sine konkurrenter, både den unge og den gamle som begge smilte stort tilbake, for stort, syntes han, antagelig fordi de visste at tidene var blitt slik at en middelaldrende mann ikke kunne vinne i konkurranse med to kvinner uansett alder, og det hadde han rett i, og skjønte det allerede før navnet ble ropt opp, for da representanten for juryen i deres klasse kom inn på scenen, stakk den unge kvinnen hånda kjapt ned i veska, fisket opp en lebestift og strøk den over leppene; hun visste det!

Jørgen Thung vant ikke, det var nå konstatert for all verden.

I hurlumheien som fulgte, så han sitt snitt til å liste seg ut av lokalet og bevege seg så fort han kunne hjemover i den regntunge mørke novemberkvelden. Etter hvert sakket han farten og den triste kjensgjerning sank inn i ham og fikk straks tilbakevirkende kraft. Når han nå så de siste ukene i lys av den, var det opplagt; oppslaget i lokalavisa i bygda hennes talte for seg.

Vel hjemme pustet han ut og kjente hvor trett han var. Å være nominert tærte på kreftene og var mer krevende enn folk trodde. Det er godt det er over, sa han til seg selv, men nominasjonsfølelsen forsvant ikke. Den var der neste morgen og dagen etter og dagen etter der igjen, den hadde satt seg i kroppen.

Eller hadde alltid vært der?

Hadde nominasjonen bare forsterket hans grunnfølelse, av at livet består av en en uendelig rekke kåringer du ikke kan annet enn å møte med en uløselig blanding av frykt og forventing.

Han var fremdeles nominert. Du er nominert du også.