Denne novellen er skrevet av en av Norges mest kjente forfattere. Les og gjett: Hvem er «Havørna»? Endring 1.8: Lenke til fasit ligger i bunnen av novellen.

***

Første­slåtten

Av: Havørna

Hun måtte la elevene gå fem minutter før resten av skolen, slik at hun kom seg til togstasjonen i tide, noe hun visste blei lagt merke til av de andre lærerne. Så glemte hun bilnøkkelen på pulten og måtte løpe tilbake, hele forspranget gikk tapt, og da hun kom ned til perrongen, var det ingen å se.

Hun satte seg på en benk og ventet. Tok fram telefonen og sjekket først at toget var kommet, det var det, deretter været. Det varsla regnet hadde forskjøvet seg og skulle ikke komme før søndag. Da kunne Tor utsette å slå graset til i morgen formiddag, i stedet for å kjøre hele natta, og så kunne han rake og pakke rundballer om kvelden, eller med litt flaks søndag morgen.

Først etter fem minutter kom det et slentrende par til syne, en middelaldrende mann og ei ung jente i kort shorts og singlet.

Mannen stanset foran henne, han hadde solbriller og svett panne, grå tilbakestrøkne krøller.

«Vik?» sa han, nærmest uinteressert, og uten å ta av seg solbrillene.

«Ja», sa Astrid og reiste seg. «Er det dere som skal leie hytte?»

De satte seg i baksetet, snakket ikke til henne under hele turen, bare lavt med hverandre, fnisende som to barn, hun anstrengte seg for ikke å se på dem i bakspeilet.

«Og her bor jeg», sa hun etter ti minutter, da kjørte de gjennom tunet, den bugnende hagen, men ingen av dem svarte. Etter hundre meter, ved enden av veien, stanset hun.

«Da var vi her», sa hun og tok fram nøkkelen.

«Hytta er rett bak trærne der. Bare gå opp steintrappene. Jeg kan bli med dere opp og vise —.»

«Det går sikkert fint», sa mannen og tok rett og slett nøklene ut av hånda på Astrid, før han åpna døra og steig ut.

«Utsjekk søn…», sa Astrid, men da var han allerede bak og tok ut bagen, hun tenkte på hva mer hun måtte huske å si, at nærbutikken lå på kaien to kilometer nordover, at de kunne få låne sykler, i naustet lå to kajakker … men de var alt på vei opp trappene. Hun snudde bilen og knitra bortover grusen og hjem.

«Det var noe kjent med han», sa Astrid da Tor kom hjem fra sykehuset en time senere.

«Han tok ikke av seg solbrillene, men det var noe kjent likevel. Hva het han, sa du?»

Tor heiste på skuldrene.

«Jeg fikk det ikke med meg», sa han. «Jeg snakka med han på telefon, bare.»

«Jeg har sett han før», sa hun. «Mens jenta, hun kunne ha vært dattera hans.»

Tor så utover bøene, det irrgrønne, blanke gresset, vinden som blåste gjennom det og fikk hvert grasstrå til å legge seg i samme retning i en massiv, unison bevegelse.

«Det kan vente til i morgen», sa hun. «Regnet er utsatt til søndag.»

«Jeg burde komme meg utpå», sa han.

«Jeg har kjøpt reker», sa hun. «Vi setter oss ut, åpner en flaske. Det har vært en lang uke.»

Han så på henne, tvilende.

«Du fortjener en pust i bakken», sa hun.

De satt på den steinlagte uteplassen, drakk musserende. Det var lys sommerkveld, de satt vendt ut mot utmarka, bø bak bø, som grønne blåner, sola lå som ei hvit, utflytende luftspeiling rett over den smale stripa med hav bak åsene.

Det var årets første hyttegjester. De fleste leide den fordi lakseelva bare var ei mil unna, men disse så ikke ut som fiskere, og fisket var bare såvidt begynt.

Astrid ville gjerne få sagt at de fant tørr ved i kjelleren, dersom det var aktuelt for dem å sitte ute og fyre i bålfatet, men ønska samtidig ikke å oppfordre til romantikk. Det var andre beskjeder hun også kunne tenke seg å få gitt. Den defekte kokeplata. De fleste hyttegjestene slo av en prat, forhørte seg om turmuligheter, korteste vei til sjøen.

«Så lenge de betaler for seg, så», konkluderte hun.

«Hæ?» sa Tor.

«Hyttegjestene», sa hun, satte glasset til munnen, det perla på tunga.

Tor grep mobilen og sjekka været enda en gang, med ei bekymra rynke i pannen.

«God aften, god aften», lød plutselig en tilgjort stemme bak dem, og begge skvatt i stolene sine, Astrid fikk musserende i nesa.

«Oi sann, flira mannen, er vi litt skvetne? Ikke så vant til folk, kanskje?»

Det var hyttegjesten, med solbrillene oppå hodet nå, over de sølvgrå krøllene.

Tor reiste seg for å hilse.

«Bare sitt, bare sitt», sa mannen og gikk fram til dem, kroppen hans var stor og tung, han hadde på seg løs, grå linskjorte, huden på brystet var nesten lilla av sol. Han stirret utover det grønne landskapet, den blinkende stripa med hav lengst ute.

«Hyggelig sted dere har her, da», sa han, rosende, uten så snu seg, og fortsatt uten å gjøre tegn til å ville presentere seg.

«Takk …?» sa Astrid, med undrende tonefall, det var stadig noe kjent med han.

Tor så avventende på gjesten.

«Reker og alt», sa mannen, «ikke verst».

Han hadde vært på hytta i fem timer og lukta solid fyll allerede.

«Det var spørsmål om vinåpner der borte», sa han endelig.

«Finner du ikke vinåpner?» sa Astrid.

«Jo da, men den er ødelagt. Så spørsmålet er om vi kunne fått en ny?»

«Ja, det må jo kunne la seg gjøre», sa Astrid, gikk rundt hjørnet og opp trappa, inn på kjøkkenet, fant den eneste åpneren sin i skuffen. Gikk med raske steg ut igjen og gav den til gjesten.

«Du kan låne denne», sa hun, med vekt på «låne».

«Takker, takker», sa han, nedlatende.

«Hadde du et nummer vi kan nå deg på, forresten?» sa Tor etter han. «I tilfelle det er noe.»

«Om det er noe, så kommer du bare bortom», bestemte gjesten. «Vi har ikke telefon med.»

«Ikke?»

«Digital detox», sa han med et flir.

«Den er grei», sa Tor og himla med øynene til Astrid.

Mannen strøk bortover grusveien. Astrid fulgte han med blikket til han var rundt svingen og borte.

«Kan være lurt å banke på først, i tilfelle», sa hun lavt til Tor.

«Det var noe kjent med han, sa du?»

«Ja, synes du også?» sa hun, oppglødd.

«Det er jo Tomas Hallén», sa Tor.

«Oi», sa hun sakte.

«Tomas Hallén i vår hytte», sa Tor og la håndflatene inntil kinna, åpna munnen i et parodisk hvin.

Astrid søkte sporenstreks på navnet hans, og «gift med».

Hun holdt opp telefonen mot Tor. På skjermen smilte Tomas Hallén på den røde løperen, med en arm rundt kona. Hun hadde brunt hår i en enkel knute, og svart kjole, sjenert smil, var på hans alder.

«De sitter og drikker og ødelegger vinåpnere og skal være til søndag, da er det ikke dattera iallfall», sa Astrid.

«Og har reist uten telefon fordi kona pleier å spore han», sa Tor.

De blei sittende og google den neste timen, gav hverandre små opplysninger om Tomas Hallén, ingenting tyda på at han og kona ikke fortsatt var gift, Astrid fant et nesten helt ferskt bilde fra en premiere.

De hadde sett både filmer og serier med Tomas Hallén, men han hadde aldri vært noen favoritt, han var brautende og selvtilfreds uansett hvilken rolle han spilte.

«Han var best i Vestavind», sa Tor.

«Ja, der var han faktisk god».

Det var begynt å mørkne. Ei flaggermus føyk rundt og rundt huset, passerte dem hvert tiende sekund, igjen og igjen. De hadde akkurat åpna en ny flaske da de hørte steg i grusen, og lav latter. To par bein slentrende bortover veien, Astrid så i sideblikket at de slapp hender et lite stykke før de stanset bak Tor og Astrid på uteplassen.

«Jadda, sist var det vinåpner», sa Tomas Hallén, nå med tydelig berusa stemme. Nå er spørsmålet om dere har en flaske vin til låns», og den altfor tynnkledde jenta fniste.

Tor så på Astrid, som reiste seg på ny.

«Oi», sa hun, «det tror jeg faktisk kanskje ik… Vent litt.»

Hun småsprang inn, saumfarte kjøle- og kjøkkenskapa, kom ut igjen tomhendt.

«Beklager», sa hun, «vi er tomme. Vi har en slant med gin, men ingenting å blande med».

Tomas Hallén så på jenta.

«Gin?» sa han, med blikket på jenta, som rista på hodet.

Astrid stod på trappa og så på dem, venta på svar.

«Ellers er det bare denne», sa Astrid og nikka mot flaska som stod på bordet, og som Tor akkurat hadde åpna.

«Ja?» sa Tomas Hallén, «er du sikker?» til Tor, som retta seg opp i stolen, misforstod og tok det som en invitasjon.

«Ja da», sa Tor, «dere må bare slå dere ned», og han reiste seg for å finne to ekstra stoler.

Astrid så at mannen og jenta undertrykte et fnis over Tors misforståelse, skulle til å si noe, men snudde seg og gikk inn etter to glass.

«Sånn», sa hun, da hun kom ut, satte to glass på bordet framfor Tomas Hallén, mens Tor bøyde seg fram for å skjenke.

Så satt de der, de fire.

Tomas Hallén og jenta, som aldri presenterte seg ved navn og aldri blei spurt, tett inntil hverandre, brukte Astrids eiendom som utroskapsåsted, hytta hennes som syndereir, uten at hun kunne protestere. Tor, som fortsatt ikke hadde oppfatta misforståelsen, svarte tålmodig på Tomas Halléns tilgjort nysgjerrige, helt uvitende spørsmål om gårdsdrifta, som en parodi på konversasjon.

«Nei, nei, nei», sa Tor, «først slår du, deretter vender du graset med rive så det får tørke på begge sider, deretter strenglegger du det i lange render.»

«Og hvordan blir det til sånne hvite baller?»

«Du kjører over med rundballepresse, og pakker inn hver ball til slutt.»

«Aaah», sa Tomas Hallén, som om han lytta til et foredrag om vin.

«Og du», sa Astrid og vendte seg mot jenta, «hvilken skole går du på?» og Tor så strengt på henne.

«Jeg er skuespiller», svarte jenta kort, og Tomas Hallén grep inn.

«En jævla dyktig en også», sa han.

«Har vi sett deg i noe, kanskje?» sa Astrid.

Jenta trakk på skuldrene.

«Hun heter Kajsa», sa Tomas Hallén, som om dét var svar på spørsmålet, og skjenka mer i glasset sitt.

«Bonde, ja», sa han, og satte seg tilbake i stolen. «Enkelt liv, da.»

Tor reiste seg og gikk inn på do.

Da han kom ut igjen, satt de to hyttegjestene og så på han med fornyet interesse.

«Så du er kardiolog», sa Tomas Hallén, anerkjennende, da Tor satte seg, og Tor så forvirra på Astrid, som så hardt tilbake på han.

«Jo —», svarte Tor, med et blikk på Astrid, som nikka umerkelig.

«Gården er bare på si», la han til, og Astrid kjente et varmt støt av takknemlighet i magen.

«Men kardiolog», sa Tomas Hallén, «det er jo top of the pops, da».

«Vel», sa Tor og retta litt på seg. «Det er iallfall krevende. Men veldig givende.»

Tomas Hallén nikka, med langsom respekt.

«Ja, jeg har jo spilt lege, jeg da», sa han til slutt, siden verken Astrid eller Tor viste tegn til at de visste hvem han var.

«Det er ingen som aner hvor mye tid vi faktisk bruker på research. Hver jævla detalj skal sitte. Jeg fulgte en lege i månedsvis før innspilling —», opplyste han, slik at alle skulle forstå at å spille lege var minst like mye jobb som faktisk å være det.

«Spilt lege, spilt pasient, spilt død», fortsatte han, ivrig etter å vinne Tors respekt. «Man kommer borti det meste i mitt yrke.»

Astrid kremta, med et nikk mot Kajsa, som nå halvsov i stolen sin.

«Se der, ja», sa Tomas Hallén, lettere beklemt. «Da var det visst leggetid.»

Han reiste seg, heiste jenta opp fra stolen og la ut på ferden inn i mørket. Astrid og Tor satt igjen og lytta etter dem, vekselvis snublende og slepende steg bortover grusen.

«Kardiolog?» sa Tor.

Astrid heiste på skuldrene.

«Hvorfor ikke», sa hun.

«Er jeg ikke bra nok som jeg er?»

«Du jobber i helsevesenet, da.»

«Portør og kardiolog er ikke helt det samme.»

«Ja ja, skål, da, uansett hvem du er,» sa Astrid og løfta glasset sitt mot Tor.

Hun så ikke noe til dem neste dag. Tor var begynt å slå. Den røde traktoren rulla over åsene langt borte, det høye gresset lå flatt etter han, kutta rett av like over overflaten.

Hun tenkte med ubehag på hyttegjestene. Den altfor unge jenta, der i den vesle hytta hennes, og den arrogante, gifte mannen, til sengs med hverandre i alkoholrus ei hel helg. Hun skulle vaske hytta med klorin etterpå, brenne sengetøyet.

Hun stod og skrapte nordveggen av låven da hun hørte raske steg i grusen. Hun stakk hodet fram fra veggen og fikk se Kajsa komme bortover veien med hektisk ansikt.

«Hei?» sa Astrid og tok et steg fram.

«Er mannen din her», sa Kajsa.

«Han er ute og slår», sa Astrid med et nikk mot traktorduren. «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?»

«Det er Tomas», sa Kajsa. «Han er dårlig.»

«Er han dårlig?» sa Astrid. «Hva er det som feiler han?»

«Jeg veit ikke», sa Kajsa. «Han er ganske dårlig. Det er kanskje best at mannen din ser på han.»

«Men Tor er ute og» — begynte Astrid, men så huska hun det, og skjønte det, den vesle spøken fra kvelden før, om at Tor var kardiolog. Plutselig kjente hun brystet bli varmt, halsen rødflekkete.

«Et øyeblikk», sa Astrid og tok opp telefonen, mens bilder av hjertestans under samleie dukka opp i hodet, fikk summetonen i øret, så et klikk, og så stemmen hans, så vidt mulig å høre i duren. Kajsa mønstra henne mens Astrid bad Tor komme raskt.

Like etter hørte de traktormotoren slukne langt borte.

«Bare gå i forveien, du», sa Astrid, «vi kommer om et øyeblikk».

«Dette blir jo helt tullete», sa Tor, andpusten bortover grusveien. «Du må si at det bare var en spøk.»

«Neida, det går bra, sa Astrid og rista på hodet, småløp ved siden av han. «Det er bare alkohol kombinert med varmen. Du gir han et par paracet.»

De kom rundt svingen, så hytta bak de store bøkene. Trippet opp steintrappene, banka på.

Kajsa åpna straks.

«Han ligger i senga», sa hun, med lav stemme, viste dem inn.

Tor, kommunelegen, først, og Astrid, utleieren, etter. Kajsa åpna døra til soverommet. Vinduet stod på vidt gap, gardinene blafra, og under et dynetrekk lå Tomas Hallén. Dyna lå i en ball i enden av senga. Han var svett i pannen, lå med øynene igjen, men gløtta så vidt på dem når de kom inn.

«Han svetter og får frostbyger om hverandre», sa Kajsa og så bekymra på elskeren sin.

«Hallo», sa Tor, mildt, satte seg på sengekanten.

Astrid holdt seg i bakgrunnen.

«Hvordan føler du deg?» sa Tor.

«V-v-varm», stønna Tomas, med fjern stemme.

Tor la hånda på pannen hans.

«Skal du ikke måle?» sa Kajsa.

Jeg tok ikke med meg temperaturmåler, dessverre, sa Tor.

«Dokterkofferten hans ligger på jobb», føyde Astrid til.

«Men han er varm, ja», sa Tor og så på Kajsa.

«Jeg føler han har veldig rask puls», sa Kajsa.

«Sier du det?» sa Tor og la to fingre på Tomas Halléns slappe håndledd.

Han ventet, talte lydløst på leppene. Etter ei lita stund slapp han hånda og reiste seg.

De lot pasienten være i fred og gikk ut i gangen.

«Pulsen kjennes normal ut», hvisket Tor til Kajsa. «Gi han to paracet og la han hvile. Og sørg for at han drikker rikelig med væske.»

De gikk ned steintrappene i stillhet.

«Den var kanskje litt rask, jeg veit ikke, jeg kom ut av tellinga», innrømte Tor etterpå, da de var kommet rundt svingen.

Mens Astrid litt senere stod og tilberedte ertesuppa, det var fast, alltid kald ertesuppe med sprøstekt spekeskinke til førsteslåtten, søkte hun på rask puls, frostbyger, svette på telefonen.

Hun slo seg til ro med at det bare var en sommerforkjølelse, selv om et av treffene, blodforgiftning, vakte litt bekymring. Ubehandlet kunne det bli alvorlig, leste hun, faktisk fatalt, og hun vurderte å ringe Tor, men nølte.

Det går sikkert bra, tenkte hun. Kan ikke forstyrre han mer, han må få slått ferdig før regnet kommer. Eventuelt får jeg kjøre dem på legevakten, dersom han blir verre, selv om det ville være å undergrave Tors autoritet.

Hun åt aleine. Tor hadde tatt en kort stopp for å skifte til rive på traktoren. Hun satt innendørs, selv om det var varmt og fint ute, kanskje en anelse lummert. Det var litt ubehagelig, det hele. Hvorfor hadde hun sagt at Tor var lege? Var det, som Tor sa, at hun skammet seg over at han bare var portør og bonde? Eller var det bare for å tøyse med dem? Hun håpa det siste, men trodde det første.

Hun hadde tenkt å få tatt et strøk på låveveggen, men nå ville hun ikke vise seg ute, ville ikke se dem. I stedet gikk hun opp på kontoret på kvisten, satte seg og så over bestillingene for sommeren. De fikk ikke gjester før neste helg igjen. Men deretter gikk det slag i slag. Den andre uka i august reiste de til Skottland på golftur. Så var ferien over.

Hun prøvde å skrive videre på talen hun skulle holde for 10.-klassingene på avslutningen, men det gikk sakte. Hun så ut vinduet. Tor var begynt å rake.

Kvart over seks banka det på døra, eller snarere hamra. Hun reiste seg med et rykk, sprang ned trappene for å åpne, men Kajsa stod alt i gangen, med oppsperra blikk:

«Dere må komme! Mannen din må komme!»

Hun greip telefonen, trødde inn i kloggene og sprang ut mens hun ringte Tor, sprang mot hytta, traktorduren døde, og snart kom Tor springende mot dem over bøen, de stormet sammen opp steintrappene til hytta, og inn.

«Han sov», hylte Kajsa, «jeg skulle bare inn og se til han, rista i han, prøvde å vekke han, men så var han blitt helt kald, og da jeg prøvde å finne pulsen» — skreik hun, mens det flimra for øynene på Astrid, Tor var hvit, og Kajsa åpna døra inn til soverommet; der lå han.

Der lå han.

Den store kroppen i den vesle dobbeltsenga, det småblomstrete dynetrekket over hoftepartiet og opp til brystet. Vinduet på vidt gap, men det lukta allerede søtlig forråtnelse syntes Astrid.

Hodet hans på puta, øynene igjen, brystet helt stille, det verken heva eller senka seg. Krøllene på brystet og på hodet fortsatt fuktig av feber, klam hud.

«Han er død», glapp det ut av Astrid.

Tor greip tak i dørkarmen, rygga ut, gjennom kjøkkenet, han ramla bakover, inn i stua, og Kajsa storma etter han mens Astrid blei stående stiv foran liket av Tomas Hallén.

«Dette er din feil!» skreik Kajsa etter Tor, «du sa han bare trengte å hvile» — sa hun, hun falt overende, kasta seg på kne og i brast i gråt, dype, dyriske hulk, før hun løfta hodet, to ville øyne skreik mot Tor:

«Er du i det hele tatt lege?»

«Nei», peip Tor, og det sank i Astrid, som kom inn i stua bak dem.

Kajsa snudde seg mot Astrid.

«Og du», sa hun, freste hun, men kom ikke på noen fortsettelse og blei overmanna av sine egne hulk igjen. Før hun på nytt blei stille. Hun så på Tor, blikket svart.

«Dere kommer i fengsel for dette», hviska hun, raspende, forvrengt, «veit du det, dere kommer i fengsel og dere blir sittende i årevis, forstår du det!»

Tor åpna munnen for å svare, men i samme sekund forsvant hun, ansiktet han skulle svare til forsvant, med et sugende smokk, kroppen kollapsa mot gulvet som et korthus.

Tor gapte mot Astrid, som kom til syne bak henne, hun stod med sammenbitt kjeve og stirra på han, blikket mørkt og tomt, han så fra Astrid til Kajsa, blodet som allerede pipla fram fra bakhodet og utover tregulvet, som Astrid hadde malt i en lys, grå farge før sommeren, da hun pussa opp innvendig, etter en misbilligende kommentar fra en gjest.

Astrid med et fast grep om ildraka, som om det var ei golfkølle.

«Herregud», fikk han fram.

Hun senka ildraka.

«Hva gjør vi nå?»

Hun rista på hodet.

«Jeg veit ikke. Jeg mente ikke å —.»

«Det bare skjedde», hviska Tor.

«Ja», sa hun.

I samme øyeblikk banka det på ytterdøra, hardt, tre ganger.

De stivna, så på hverandre.

«Ambulanse!» kom det fra utsida, og instinktivt skjøv Tor Kajsa under dagsenga, sjelden resolutt, stua henne vekk som et gammelt gulvteppe, mens Astrid tok saueskinnet fra gyngestolen og la det over blodpølen og stripa med blod bort til under senga, tok putene og pledda fra dagsenga og dekte til Kajsa i høyt tempo, Tor stakk ildraka bak komfyren, da det banka igjen.

Tor så vilt rundt seg før han gikk gjennom kjøkkenet og ut i gangen, åpna døra.

Der stod Tomas Hallén.

«Lurte dere!» ropte han og slo ut med armene. Han brølte av latter og grep Tor om skuldrene.

«Så så, nå må du ikke besvime! Kardiolog, du liksom. Faen, der tok vi dere», sa han og lo igjen, skubba Tor framfor seg gjennom gangen.

«Han er død», herma Tomas Hallén med lys stemme, etterfulgt av en ny latter.

«Det var ikke lett å holde seg da, det skal innrømmes. Og da jeg hoppa ut vinduet, og ingen av dere hørte det» — sa han, i bablende triumf, dura inn gjennom kjøkkenet.

«At du, Kajsa, overspilte en smule», fortsatte han, inn i stua, «vel, more is more som det heter».

Han stansa, så på Astrid, som stod midt på stuegolvet.

«Hvor er —?» sa han, stirra forundra rundt seg, før et sus og et smokk, og Tomas Hallén sank sammen.

Tor slapp ildraka tungt i gulvet, satte seg på kjøkkenkrakken, lukka øynene.

Astrid satte seg på huk over Tomas Hallén.

«Hvem vet at de har vært her?» sa hun, med to fingre mot håndleddet hans.

«De har ikke telefoner som kan spores, ikke brukt bankkort etter at de kom hit», sa hun, resonnerte, var alltid god på logistikk og det praktiske.

«Politiet tar kontakt nokså raskt, siden han har ringt deg», fortsatte hun.»

Tor satt med hodet i hendene, rista sakte på det.

«Vi svarer at Tomas Hallén skulle leie hytte og hentes på toget, det forklarer hvorfor vi har søkt på navnet hans dersom det blir aktuelt å sjekke telefonene våre …», tenkte hun høyt.

«Vi sier at jeg venta på perrongen lenge på fredag, men at de aldri dukka opp.»

Tor så opp på henne, motløst.

«Men Tor, det var ingen der, det var ingen som så meg, ikke en sjel. Jeg rydder opp her, du raker ferdig. Neste helg tar vi imot de nye gjestene som om ingenting.»

«Og hva gjør vi med … dem?» sa han, med tom stemme.

Søndag morgen kom regnet. Det sildra nedover soveromsvinduet i tynne striper. Tor rakk det akkurat. Han brukte hele lørdagskvelden på å strenglegge, og hele natta på å pakke rundballene. Kjørte og kjørte.

Astrid hadde ikke sovet, bare ligget, lytta til traktoren. Klokka seks kom han og la seg. Da stod hun opp, så ut. Det var begynt å lysne, åsene var lysegrønne og pastorale, innhylla i skodde.

Flere ganger hadde de snakka om at landskapet egnet seg som green, først på tull, etter hvert mer og mer på alvor, var begynt å lese seg opp på det.

Seks og åtti hvite rundballer stod stablet inntil gjerdet i nord. De to som stod litt for seg selv, ved skogkanten, skulle ikke selges.