Illustrasjon «en nesten perfekt historie»
Illustrasjon: Kjersti Lofthaug / NRK

Forfatterjakten: En nesten perfekt historie

Denne novellen er skrevet av en av Norges mest kjente forfattere. Les og gjett: Hvem er «Gaupa»?

***

En nesten perfekt historie

I

Det er sent i oktober. Kveld. 2019. Jeg står i Bjørvika og ser mot fjorden, lyset fra Operaen som reflekteres i vannet. De planene jeg la for to timer siden, er glemt. Jeg får heller ikke med meg den russiske pianisten som akkurat nå går inn på scenen for å spille en av Prokofievs sonater. Jeg står bare og tenker på hva jeg skal gjøre. Om jeg skal fortelle denne historien eller ikke. Jeg har hentet frem et navn fra kontaktlisten på mobilen. En journalist. Hjertet dunker merkbart raskere ved tanken på alt som kan bli satt i gang hvis jeg berører nummeret med fingeren.

Frøet til historien ble sådd tretten år tidligere. Det var en dag i mai, og jeg satt i Hydroparken, rett ved Solli plass, med en kaffe og en påsmurt baguette. Jeg bodde allerede da i Odins gate, og det hadde blitt et ritual å spasere ned hit etter at jeg først hadde plukket opp noe til lunsj fra Samson Gimle, særlig fordi bakeriet i disse årene hadde en bestyrer som i tillegg til de vanlige hornene med ost og skinke, kunne trylle frem en baguette fylt med skiver av saftig kyllingbryst, sprøstekt bacon, friske tomatskiver, salat og en majonesblanding som var avhengighetsskapende.

Jeg nøt å sitte der i ly av det ranke høybygget til Erling Viksjø, jeg fant alltid en plass på en av benkene ved den lave muren hvor jeg kunne hvile blikket mot vannspeilet og fontenen, mens jeg tenkte over formiddagens arbeid og gledet meg til å sette tennene i kyllingbaguetten.

Ingenting er som frisk luft når man vil utvide vokabularet, lød en stemme bak meg idet jeg skulle til å åpne posen fra Samson. Jeg snudde meg. En kvinne kom, eller nei: skred, langsomt ned trappetrinnene som førte til området rundt bassenget. Jeg la straks merke til klærne. Utsøkte. Det var noe med knappene i jakken, fargen på læret i de lave støvlettene. Uten å spørre tok hun plass på den andre enden av benken, og det var først nå jeg oppdaget hvem det var. Økte pulsen ørlite? Jeg lot meg uansett ikke merke. Kvinnen som satt der var Silje Ancher. Rederarving. På Kapitals liste over Norges rikeste. Jeg ville antakelig ikke kjent henne av utseende hvis hun ikke også var medeier i et par populære restauranter og et motemagasin, og tillegg drev et firma som importerte hudpleieprodukter. Det blonde håret, børstet bakover, fremhevet det aviser kalte «hennes svale skjønnhet». Og nå satt hun her, ved siden av meg. Jeg var førti år, hun kunne være et par år yngre.

Silje Ancher var ofte å se på bilder der man gikk på røde løpere, men holdt ellers kortene tett til brystet. Figurerte hun i mediene, var det som «dyktig forretningskvinne». Jeg fikk likevel med meg at hun hadde vært singel forbausende lenge, før hun for seks-sju år siden ble sammen med en respektert investor og filantrop. Slik jeg forsto det, gledet folk seg over at den sympatiske Silje Ancher omsider hadde funnet en verdig livspartner.

Så, for et par år siden, ble det brått slutt mellom dem, uten at årsaken kom for dagen. Jeg tenkte alltid at det var noe gåtefullt ved Silje Ancher. Det hadde også lenge vært stille om privatlivet hennes.

Hun pekte mot papirposen mellom oss på benken. Det vanlige? sa hun. Kylling, bacon, tomat, majones?

Jeg måtte le, jeg fikk en innbilsk idé om at hun hadde holdt øye med meg i flere dager.

Jeg tenkte: Hun kan umulig vite hvem jeg var. På denne tiden hadde jeg skrevet seks bøker. Bare den andre, en roman, ble lagt merke til. Et par bilder i avisen. En kort TV-opptreden. Jeg hadde likt det. Det skapte et sug, en lengsel etter mer oppmerksomhet. Men de neste utgivelsene ble minimalt omtalt og solgte ikke engang ut førsteopplaget.

Jeg leste akkurat novellesamlingen din, sa hun. Den med banneordet i tittelen. Hun kremtet. Jeg måtte se på henne. Det var som om Silje Ancher ikke ville ta ordet i sin munn.

Jeg nikket høflig. Ingenting kunne få meg til å tro at en person som Silje Ancher hadde lest den boken. Noveller solgte jo minst av alt.

Jeg likte den hvor du gjentar til det absurde at hovedpersonen sleper på to blytunge kofferter, sa hun og lo. Hun hadde en fin latter. Og historien der jeg-personen sitter og skriver i et sommerhus om høsten, er betagende, sa hun. Aller best er novellen om den intellektuelle kvinnen som blir sammen med en bilmekaniker.

Det var noe med måten hun snakket på, betraktet meg på, som ga meg inntrykk av at hun visste alt om meg.

Og så, uten overgang, med blikket mot fontenen: La meg komme til saken. Hun snudde seg og så rett inn i øynene mine: Jeg ønsker meg et barn. Vil du hjelpe meg?

Det må ha gått ti sekunder før jeg skjønte hva hun spurte om. Jeg visste at hun var barnløs. Muligens var det en grunn til at det ble slutt med investoren.

Jeg tok det først som en lek: Og hva får så jeg ut av dette?

En god historie, sa hun.

Selv om jeg ikke forteller den? sa jeg.

Det gjør den bare enda bedre, sa hun.

Hvorfor satt jeg i det hele tatt og vurderte muligheten? Jeg tror jeg må ha verdsatt at hun ikke kom med en omstendelig forklaring. Som om hun visste jeg hadde innlevelsesevne nok til raskt å forstå hva det dreide seg om og hva som lå i det.

Eller hun la til noe. Korte setninger. Hun sa det dempet og saklig, og på en måte som fikk det til å fremstå som noe uimotståelig. Jeg satt hele tiden og betraktet ansiktet hennes, sminket som om det ikke var sminket.

Jeg har en leilighet like i nærheten, sa hun til slutt. Vi kan gå dit.

Nå? sa jeg.

Ja, nå.

Du mener ikke dette? Jeg lette i fjeset hennes etter noe som kunne avsløre henne.

Jeg mener det, sa hun.

Jeg er gift, sa jeg.

Jeg sier ingenting, sa hun. Jeg ventet et spørsmål, men hun sa ikke mer. Det var som om hun visste at jeg kunne holde på en hemmelighet.

Jeg tenkte på det siden: Var ikke dette noe alle menn drømte om. Og som derfor aldri skjedde. En historie som ble fortalt igjen og igjen fordi fantasien aldri ble oppfylt. Dessuten var det noe jeg forbandt med sene kvelder på en mørk bar, ikke en maigrønn park og høylys dag.

Jeg kunne ikke gjøre det.

Hun var allerede på vei opp den lille trappen, uten å se seg tilbake. Jeg reiste meg og fulgte etter. Var jeg kanskje en smule smigret? Gikk jeg med en følelse av å være utvalgt?

Vi sa ingenting mens vi spaserte oppover Bygdøy allé. Hele strøket virket ugjenkjennelig, enda jeg hadde gått her mange ganger. Kastanjetrærne hadde ennå ikke begynt å blomstre, men det var som om jeg fornemmet utålmodigheten i knoppene. Jeg måtte nesten le. Jeg bar med meg pappkruset og posen fra Samson som om jeg skulle ut på en piknik og ikke hjem til en av Norges rikeste kvinner.

Jeg visste at hun bodde i en villa i Voksenkollen, ikke langt unna Stein Erik Hagens enorme eiendom. Tennisbane og eget veksthus for orkideer. Men hun eide tydeligvis også en leilighet i Gimle terrasse. Fornem oppgang, glassheis, inngangsdør som til et hvelv. Hun ledet meg forbi et flygel og inn i et værelse med blå vegger og hvitt sengetøy. Et rom uten grenser, tenkte jeg. Heller ikke nå ble det sagt mye mellom oss.

Hun kledte av seg midt på gulvet. Da jeg var liten og far skulle beskrive en flott kvinne, brukte han alltid det samme uttrykket: Hun var et syn for guder. Og Silje Ancher var det, et syn for guder. Mer er det ikke å tillegge.

Akten? Jeg har ingenting å si om den. Jeg får vri på Hamsun, bare konstatere at jeg ble hos henne den ettermiddagen.

Nå må du gå, sa hun etterpå. Lavt, vennlig.

Jeg steg ut av sengen med en følelse av vektløshet i kroppen. Som om jeg hadde vært i en kapsel et sted ute i verdensrommet.

Jeg hørte at det lød feil, men jeg spurte om jeg skulle skrive under på noe, en slags taushetserklæring.

Jeg stoler på deg, sa hun. Et smil. Samtidig så jeg noe skarpt i øynene hennes. Jeg nikket.

I tilfelle jeg skulle trenge hjelp flere ganger, sender jeg en mail, sa hun. Den er ikke fra meg, det ser ut som reklame. Hun viste meg en annonse for et hudpleieprodukt. Da kommer du hit neste dag, sa hun. Samme klokkeslett.

Ti minutter etter satt jeg på benken i Hydroparken og spiste baguetten fra Samson, drakk kald kaffe. Jeg tok meg i å riste vantro på hodet. Det var nesten som om møtet med Silje Ancher ikke hadde funnet sted.

Etter en måneds tid sjekket jeg mailen flere ganger om dagen. Jeg så for meg, jeg ønsket, at det skulle fortsette, at jeg gang på gang skulle få tre inn i det blå og hvite værelset.

Det kom aldri en reklame for et hudpleieprodukt.

Snart gled det bort, eller la seg i underbevisstheten. Av og til fløt det opp, og jeg måtte alltid smile ved tanken på hendelsen. Jeg var gift, men jeg visste at det aldri ville komme ut. Det var en perfekt historie. Jeg hadde fått oppleve noe alle andre bare fablet om.

II

Det skulle gå fire år før Silje Ancher dukket opp igjen. Jeg var nå skilt fra Nina. Vi hadde ikke barn. Nina hadde ved et tilfelle blitt gravid, men tok abort, hun ønsket ikke barn. Skilsmissen var udramatisk. Jeg beholdt leiligheten og trivdes alene.

Det var en lørdag. Jeg satt med frokosten og avisene jeg hadde kjøpt på Narvesen tidlig om morgenen. Kokt egg, toast, kaffe, appelsinjuice. Jeg har alltid betraktet det som en uovertruffen kvartett: hvitt, gyllent, svart, gult. Jeg sparte bestandig juicen til slutt, for ikke å ødelegge de andre smakene. Det er som med en god historie, bitene må fortelles i riktig rekkefølge. I lystige lag spøker jeg med at Nina og jeg ble skilt fordi hun alltid drakk juicen først. Også denne lørdagen spilte jeg klassisk musikk i bakgrunnen, som for å høyne nytelsen, eller for å minnes en tid da jeg trodde jeg skulle bli pianist. Scriabins etyder? Jo, det kan ha vært Scriabins etyder.

Jeg satt nå og leste i et av helgemagasinene, og det var akkurat da jeg kakket toppen av egget og bladde om at blikket falt på et stort bilde som fikk meg til å skvette til. Det var et portrettintervju med «den mysteriøse milliardæren» Silje Ancher. Bildet viste henne ved et frokostbord i villaen i Voksenkollen, og ved siden av henne satt en liten gutt som kunne være om lag tre år, og han var i ferd med å kakke toppen av et egg, med et ivrig uttrykk i ansiktet.

Jeg kunne knapt tro det. Gutten var helt lik meg. Skremmende lik. Jeg skummet raskt gjennom teksten. Ingen omtale av en far. Jeg hastet inn på arbeidsværelset og hentet et album med bilder fra barndommen. Jeg fant et fotografi av meg selv som treåring og la det ved siden av bildet i magasinet. Jeg så omtrent ikke forskjell på meg selv og gutten, Silje Anchers sønn.

Jeg tenkte: Alle må se det! Det var jo nesten komisk tydelig. Den første reaksjonen min var nervøsitet. Ville en journalist snart ringe?

Jeg klarte ikke å spise. Hun ville naturligvis ha sagt det, gitt meg beskjed. Eller ville hun? Lå det i vår tause overenskomst at jeg var ute av bildet?

Jeg forsøkte å spise det for lengst kalde egget, mens jeg stirret på oppslaget. I befippelsen drakk jeg juiceglasset for å skylle ned en bit med toast, enda jeg ikke var ferdig med kaffen. Kanskje lignet ikke gutten så mye som jeg først trodde.

Skulle jeg kontakte Silje Ancher? Jeg slo det fra meg. Jeg tok selvfølgelig feil. I løpet av noen dager hadde jeg klart å fortrenge det. Det var rett og slett for usannsynlig. I årene som fulgte, dumpet jeg nå og da over bilder av Silje Ancher med sønnen, Adrian, som han het. Jeg merket meg at mediene ble stadig mer nysgjerrige, ettersom hun avviste alle spørsmål om faren. Det er min og Adrians hemmelighet, spøkte hun. Hun hadde et så vinnende vesen at man respekterte tausheten.

Men tabloidaviser og ukeblader kom av og til med oppslag hvor lille Adrians portrett sto ved siden av bildet av den og den mannen, alltid en rik eller kjent person: Se likheten! lød overskriften.

De litt ondsinnede av forfattervennene mine kalte gutten for Lillelord. De mente det var noe dobbelttydig ved ham, noe uskyldig paret med noe utspekulert. Jeg syntes selv disse sjeldne bildene var så utydelige at jeg ikke ville uttale meg om det. Jeg fikk likevel med meg at teoriene ynglet, også i form av rykter. «Jeg så Silje Ancher og gutten på Theatercaféen i går. Hvorfor har ingen sett det før? Det er jo Bernhard Mehren, programlederen, som er faren!» Stadig nye kandidater ble lansert. Se likheten! Det minte snart om en selskapslek.

Jeg innrømmer at det kunne irritere. Ikke en levende sjel ville tenke på meg. Jeg var simpelthen ikke berømt nok. Navnet mitt var i ferd med å gå i glemmeboken. De romanene jeg ga ut i disse årene, fikk svært liten respons.

Særlig i sene kveldstimer, når jeg sto ved en bardisk og ingen enset meg, tenkte jeg at jeg burde stå frem: Det er jeg som er faren!

III

Så, flere år senere, fikk jeg annet å tenke på. Jeg skrev noe jeg vil kalle en selvbiografisk roman, hvor jeg utnyttet et vanskelig forhold jeg hadde vært igjennom. Naturligvis kamuflert som fiksjon. Jeg la like fullt for dagen en hensynsløshet som forbauset meg selv. Kvinnen var en renommert kunstner, ofte å se i mediene, og jeg vil nesten si at hun i den tiden vi var sammen, misbrukte meg, eller manipulerte meg, på det groveste, ja, fornedret meg. Jeg tegnet et lite flatterende bilde av henne, men jeg utleverte min egen ynkelighet enda mer, hvordan jeg i sluttfasen nærmest invaderte livet hennes. Jeg kalte henne Emma, et mye brukt navn, for ikke å gi noen ledetråd. Vanntett. Perfekt.

Romanen kom på ettersommeren, og suksessen tok meg på sengen. Og enda mer diskusjonen i kjølvannet. Mange mente jeg her hadde tråkket over noen etiske grenser, og muligens hadde de rett.

Alt dette førte selvsagt til at romanen ble en bestselger. Plutselig skulle også alle aviser ha intervjuer og portretter. TV, radio, podcaster. Jeg må tilstå at jeg nøt det. Journalister og lesere spekulerte: Hvem var modellen for denne hardhjertede kunstneren?

Samme høst ble jeg for første gang bedt med til bokmessen i Frankfurt, og i motsetning til mange andre forfattere, kunne jeg nesten ikke få nok av dette kremmersirkuset. Der jeg sto i en tettpakket Lipizzaner Bar sent på fredagskvelden, sammen med diktere og bransjefolk fra hele verden, gratulerte jeg meg selv med fremgangen. Til og med gjeve utenlandske forlag hadde vist sin interesse. Jeg drakk Black Russian med begge hender og ropte meg hes på engelsk og tysk i alle himmelretninger, lot meg flyte med i strømmen hit og dit, som om jeg var vektløs. Jeg begynte å bli farlig beruset. Jeg visste ikke om det var på grunn av blesten eller alkoholen, jeg visste bare at jeg elsket all oppmerksomheten, alle dunkene i ryggen.

Da fikk jeg øye på forleggeren min som kom seilende mot meg med et konspiratorisk smil. Hun har stått frem, ropte han. Hvem? ropte jeg. Denne kvinnen i romanen din, sa han. En avis ringte meg fra Oslo, det kommer på i morgen. Jeg ble fælen. Faen, sa jeg. Ikke bann, sa han. La oss sprette sjampanjen. Dette er gull, det vil føre til enda mer publisitet! Han lo, rusket meg i skulderen. Skål!



På flyplassen neste formiddag leste jeg oppslaget i VG på mobilen: Det er jeg som er Emma! Bildet av en kvinnelig kunstner. Men det var ikke henne jeg hadde skrevet om.

Da jeg tok frem mobilen på flytoget inn til Oslo, hadde jeg over femti meldinger. Og telefonen ringte i ett sett. Jeg svarte alle at jeg ikke hadde noen kommentarer.

Jeg ble flau på denne kvinnens vegne, jeg hadde riktignok hatt et kort forhold til henne, rett etter skilsmissen, men det var av det lite bemerkelsesverdige slaget. Hva tenkte hun på? Hvor pinlig for henne! Jeg opplevde det som om noen hadde besudlet fiksjonen min, ødelagt en nesten fullkommen historie.

Men hva nå: Ville også hun jeg hadde skrevet om, stå frem: Nei, det er jeg som er Emma!

Midt i alt oppstyret merket jeg like fullt hvor godt jeg trivdes i rampelyset. At jeg nærmest gledet meg over hva andre kalte en skandale.

Om våren fikk jeg Kritikerprisen. Jeg fikk faen meg Kritikerprisen for en roman der jeg skruppelløst avslørte noe helt privat om et annet menneske.

Jeg holdt en uangripelig takketale. Jeg skal være så ærlig å si det: Jeg nøt hvert sekund.

Den virkelige Emma trådte ikke frem.

IV

Alt dette lå tre år bak meg da jeg skrittet mot Operaen denne oktoberkvelden i 2019. Å tre inn i den hissende hvite marmorformasjonen gir meg alltid en følelse av å gå om bord i en romferge som, via musikken, skal frakte meg opp i ukjente og ordløse sfærer. Et skår i gleden var at min seneste roman overhodet ikke vakte oppsikt. Selv om en og annen fremdeles snudde seg etter meg, ergret det meg at berømmelsen kunne forsvinne så raskt. Det var en forbannelse: Mye vil ha mer.

Jeg var i Operaen for å høre en konsert med den unge russiske pianisten Daniil Trifonov. Jeg spilte selv i en årrekke, og det var bare en tilfeldighet at jeg endte ved tastaturet heller enn ved tangentene. Jeg hadde høye forventninger til Trifonov, og jeg ble ikke skuffet. Han åpnet med Scriabin, spilte flere av etydene – overjordisk vakre – og avsluttet første del med Beethovens sonate nr. 31 i Ass-dur, som, på grunn av «Moderato cantabile»- satsen, alltid fører tankene mine til Marguerite Duras’ roman, selv om gutten der spiller et annet stykke.


Så skjer det altså, og kanskje var det naturlig at det skulle skje i Operaen, som jo ofte var en scene for de mest utroverdige intriger. I pausen går jeg ut i den praktfulle foajeen, og før jeg rekker å kjøpe et glass vin og stille meg ved et av vinduene mot sjøsiden for å beundre fullmånen som henger over Nesoddlandet, oppdager jeg dem. I åpningen inn mot restaurantdelen står Silje Ancher og sønnen.

Jeg stanser og betrakter dem på avstand. De prater med en tredje person. Jeg ser hvordan Silje Anchers svale skjønnhet tiltrekker seg diskré, beundrende blikk. Hun er kledd i en hyperelegant drakt som halvt skjuler, halvt røper at hun leder et forretningsimperium. Sønnen, Adrian, må nå være tolv år. Jeg forstår hvorfor kollegene mine kalte ham Lillelord, det er noe både barnlig og voksent ved ansiktet og det blonde, halvlange håret.

Men det som får meg til å fare sammen: Han er kliss lik meg. Altså slik jeg så ut som tolvåring. Han ligner enda mer på meg nå enn på det bildet jeg så av ham som treåring. Som snytt ut av nesa på meg! tenker jeg.

Idet den tredje personen går, henvender jeg meg til dem. Silje Ancher ser først overrasket på meg, som om hun ikke kjenner meg igjen. Så hilser hun høflig. Hun presenterer meg for sønnen sin, legger til at jeg er forfatter. Han tar meg i hånden, nesten ærbødig. Hun forteller at Adrian spiller piano, at man på Barratt Due sier han har et ekstraordinært talent. Han har på seg en jakke med et uvanlig snitt, men som ville gjøre seg godt hvis du satt ved et konsertflygel. Jeg venter hele tiden på noe mer, men hun sier ikke noe mer.

Jeg blir nervøs av å stå der ved siden av gutten. Gud og hvermann må jo se det. Til overmål mister noen bak oss et glass i gulvet. Alles blikk rettes i vår retning. Jeg står og venter på gjenkjennelsen. Et kollektivt, uhørlig «aha!». Ingenting skjer. Folk prater videre uten å ta notis.

Gutten forlater oss og går bort til de store glassdørene og ser ut mot Hovedøya. Jeg bøyer meg mot Silje Ancher og sier med lav stemme: Har du sagt det til ham?

Hun mønstrer meg lenge, som for å lese ut av ansiktet mitt hva jeg mener. Hvorfor tror du det er deg? sier hun endelig.

Det er jo meg! må jeg si. Jeg sier det litt for høyt. Det er jo åpenbart!

Igjen gransker hun meg lenge. Det er som om hun morer seg. Eller er skuffet. Hun rister svakt på hodet.

Det farer gjennom meg: Er jeg et offer for ønsketenkning. Kan hun ha vært sammen med andre ... «hjelpere»? Før meg. Etter meg.

Selv i tankene unngikk jeg ordet «donorer».

Naturligvis var det meg. Se likheten! Jeg kjenner en ubendig trang til å rope det ut: Det er jeg som er faren! Det ville ikke skade meg, det ville tvert imot føre meg tilbake i rampelyset. Å være far til arvingen av en svimlende formue. Jeg forestiller meg hvilket rabalder det vil bli. Telefonene, meldingene, aktiviteten på sosiale medier.

Men ville det skade Silje Ancher? Enn gutten?

Hva med mitt løfte om ikke å si noe?

Jeg ser mot ryggen til tolvåringen der han står ved glassdøren. Jeg kan gå bort og si det til ham: Jeg er faren din.

Jeg må tie. Eller skal jeg si det? Jeg ønsker å si det.

Jeg ga et løfte. Jeg gir faen i alle løfter.

Jeg kunne gå rettens vei, kreve en DNA-test.

Hva om den viste at jeg tok feil.

Stå der som en narr for hele verden.

Gutten kommer mot oss. Dette ansiktet som både er sårbart og brutalt. Det er som å se meg selv som tolvåring.



Jeg blir svimmel, jeg klarer ikke å være der, jeg nikker et kort farvel, går mot utgangen, kommer ut på plassen og fortsetter mot Jernbanetorget.

Jeg stopper og snur meg. Den lysende Operaen flyter i luften mellom fjorden og fullmånen.

Jeg tar opp mobilen. Jeg har en venn i VG. Jeg kan ringe ham.

Men hvis jeg gjør det ...

Jeg ser for meg Silje Ancher, det nesten uvirkelige øyeblikket da hun tok plass ved siden av meg på benken i Hydroparken.

En perfekt historie. En nesten perfekt historie.

Fingeren min svever i tomrommet over nummeret på skjermen.

Har du fattet forfatteren?

Forfatterhint: En litterær ringrev som har vunnet mange gjeve priser. Flere bøker har blitt til TV.

Gjett, og vinn et nettbrett!