Tidsfølelse spora til hjerneceller

Nokre hendingar i livet får tida til å sakke eller nærast stoppe opp. Det kan for eksempel vere i augeblikket der du mister kontrollen over bilen, eller du kastar deg utfor fjellkanten i eit luftig basehopp.

Ein ny studie frå University of Minnesota kan medverke til å forklare kvifor tida synest å gå svært sakte når vi har sterke opplevingar av til dømes frykt eller glede.

Forskarane Geoffrey Ghose og Blaine Schneider har funne timeglas-nerveceller i hjernen som kan vere hjernens indre klokke. Dette melder New Scientist.

Studien er nylig publisert i tidsskriftet PLoS Biology.

• Les også: Her går det galt i 1200 meters høyde

– Adrenalin kan vere nøkkel

Basehopparar kan fortelje at eit hopp som i realiteten varer nokre sekund, kjenst som om det varer mange minutt.

Sjå video frå Science Friday om basehopparars forlenga tidskjensle:

Hormonet adrenalin, som blir frigitt når kroppen går i alarmberedskap, kan ha noko med tidsfølelsen å gjere, ifølgje forskarane.

– Adrenalin kan vere ein nøkkel til å forstå dette, trur Ghose. Adrenalin er nemlig kjent for å påverke kor raskt aktiviteten i nervecellene våre minkar.

–Og i vår modell er ei endring i kor raskt aktiviteten minkar alt du treng for å ha ein endra oppfatning av kva tid er, seier Ghose til New Scientist.

• Les også: Blind hulefisk har sær døgnrytme
• Les også: Aldri for sent å snu døgnet

Lokalisert klokke

Forskar Trygve Solstad ved Centre for the Biology of Memory ved NTNU fortel at det finst tre hovudteoriar for korleis tid er representert i hjernen.

• Ei spesialisert klokke med eitt hjerneområde som held orden på tid for resten av hjernen.
• Ei distribuert klokke der heile hjernen er involvert i å representere tid uahvengig av kva funksjon som treng tidsinformasjon.
• Lokaliserte klokker der kvart hjerneområde fungerer som si eiga klokke som representerer tid spesifikk for sin funksjon.

– Funna til forskarane Ghose og Schneider er i tråd med teorien om at tid blir representert lokalt i den krinsen av hjerneceller som er direkte involvert i atferden som skal tidskontrollerast, fortel Solstad til NRK.no.

– Men dette betyr likevel ikkje at også andre deler av hjernen også kan vere involvert i tidsberekning, legg Solstad til.

Indre timeglas

Professor Geoffrey Ghose og kollega Blaine Schneider trena opp to rhesus-apar til å flytte blikket mellom to prikkar på ein skjerm med 1 sekunds mellomrom. Apane hadde ingen ytre signal som hjelpte dei å passe tida.

Etter tre månader med trening hadde dei to apane lært å flytte blikket med intervallengder på henholdsvis 1,003 og 0,973 sekund.

Forskarane registrerte så hjerneaktiviteten til om lag 100 nevron som var involvert i augerørsler mens apane flytta blikket mellom dei to prikkane.

Det dei fann var at aktiviteten i nevrona gjekk ned i pausen mellom kvar augerørsle, og minskinga av aktiviteten hang saman med tidspunktet for at apen flytta blikket.

Ghose og Schneider fann for eksempel at dersom aktiviteten minska sakte, overvurderte apen lengda på eitt sekund. Når nevronaktiviteten derimot minska raskt, flytta apen blikket før sekundet var gått.

– Tidsvurderinga hos dyra varierte i takt med at nevrona var meir eller mindre aktive. Det er som om aktiviteten i desse nevrona fungerte som indre timeglas, seier Ghose i ei pressemelding.

– Det er svært spennande at Schneider og Ghose har funne nevron som held så nøyaktig følgje med tida at forskarane kan seie kor mykje for tidleg eller seint apen vil bevege auga neste gong, seier Trygve Solstad.

– Å finne ut korleis tidsintervall er representert er eit viktig skritt på vegen mot å finne ut korleis hjernen bereknar tid og planlegg rørsler, seier han.