– Konstant redsel for å bli tatt

– Vi unger merket jo at de voksne var nervøse.

Høsten 1944 er Reidar Nielsen 6 år når Finnmark brenner. Men pensjonisten husker fortsatt godt skrinet med lekene han ville redde ut av det brennende huset i Børfjordvika. Skrinet han ikke åpner underveis på evakueringsreisen fra Finnmark, skrinet han ikke vil åpne før mora sier han er fremme, helt fremme, der han er trygg, der han skal være.

Flukt fra brent jord

Høsten og vinteren 2015 flykter millioner av mennesker fra Syria. Noen flykter også helt nord, sykler over grensa fra Russland til Øst-Finnmark. De siste ukene har et berg med sykler på den norske grensekontrollen på Storskog vokst seg stort. Denne uken har ingen søkt om asyl på grensa mellom Norge og Russland.

I Hammerfest ser den pensjonerte pressemannen likheter med hans egen flukt da han var en liten gutt. Flukten fra tyskerne og tvangsevakueringen sørover. Han har selv skrevet bøker om det, om brenningen av Finnmark og deler av Nord-Troms, som 6-åringen så litt av fra sitt skjulested i fjellet på Sørøya.

• Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark – en innføring

Blir huleboere

Våren 1944 gjør 6 år gamle Reidar, faren og to av søstrene seg som vanlig klar for å reise til Børfjord, med sine 2 kyr og 25 høns. Familien har gårdsbruk både i Hammerfest og på yttersida av Sørøya i Vestfinnmark. Vanligvis har de med seg høy de har slått. Det er også planen denne forsommeren.

Men alt er ikke som normalt.

Utpå sensommeren begynner ryktene om evakuering å gå. Samtidig er oppfordringen fra London klar: unndra dere evakuering. Og det er det de gjør, de vel 65 innbyggerne i Børfjord, de rømmer opp i fjellene og inn i hulene på Sørøya.

Hos Nielsen-familien blir de to kyrne raskt slaktet, saltet og lagt på tønner før de forlater småbruket. Robåten blir lastet full. De ror mot Seines. Reidar husker at han var redd da de skulle i land i vanskelig sjø på svabergene.

– Det var mye drag i sjøen, og jeg husker søstera mi på 13 år holdt på å gli ut i sjøen da hun skulle hoppe i land med tautampen.

Nielsen-familien og tre andre familier etablerer seg i huler og gammer på Seines, et nes på Vestsida av Nordfjord. De neste tre månedene blir hjemmet for 6-åringen en bergsprekk uten tak. Temperaturen stiger sjeldent over tre grader i hula denne vinteren.

– Første natta ble vi klissblaut, det regnet og det var ikke skikkelig tak på hula.

Konstant redsel

Faren setter opp et telt som blir soverom for familien. På dagtid holder de seg i skjul.

– Vi satt i sengklærne hele dagen for å holde varmen.

Redselen for å bli oppdaget preger også ungene.

Men hula ligger ulendt til. De ser og hører duren av tyske skip som går forbi, men ulendt terreng og tung sjø gjør at tyskerne ikke tar sjansen på å gå i land.

Når det blir mørkt, drister de voksne seg utenfor Seines for å fiske og ungene får gå ut og leke. De leker på isen på et vann i nærheten. De leker at de er på ishavsfangst, og Reidar som er minst, må finne seg i å være steinkobbe.

– Vi som var yngst syntes det var urettferdig at vi alltid måtte spille sel, mens de eldste halte oss over isen. Jeg husker det jo som veldig artig.

Melk til jul

Nede ved fjæra bor onkelen i en kassebordhytte. Onkelen har fått med seg en fiolin, og for ungene er det stas å dra på besøk.

Familien har med seg kjøtt, og om natta fanges fisk. Poteter og brød har de ikke, men mora blander sammen grovmel og vann og lager klappekaker på primusen.

Familien skjuler seg i hula frem mot jul. Da har faren fått satt opp ei kassebordhytte på om lag 8 kvadratmeter, rett ved hula, og med en ovn.

– Da syntes vi at vi var kommet til himmelen, der var det varme.

Når jula nærmer seg, drar søstrene inn til Børfjorden og får tak i melk, ett stearinlys og noen Serinakaker til juleaften. Reidar husker julekvelden som koselig.

Livet i kassebordhytta er trang. Ei gammeltante flytter inn, hun rømmer fra ei hule som er angrepet av lus. Men lusa blir med.

– Jeg kan huske at mor mi vrengte av meg underskjorta og satt der og knekte lus. Det klødde jo infernalsk. Når det ble varme, så klødde det.

Lures ut av hula

Men i Børfjorden står noen få hus igjen etter brenningen og herjingene, og hulefolket begynner etterhvert å tro at tyskerne er dratt. Etter om lag tre måneder i fjellet, flytter familien flytter ned fra kassebordhuset ved hula, og inn i gammeltantas hus i Børfjordvika, et av husene tyskeren har spart. Et hus med ovn og blendingsgardiner.

Men oppholdet blir kort.

– En morgen tar mora mi opp blendingsgardinene som vi brukte for å skjerme for tyske fly. Nå er de her, sa hun. Da lå det en gråmalt, tysk båt ute i vika som var i ferd med å sende i land en tropp av hvitkledde soldater.

– Tyskerne hadde latt noen hus stå med vilje. De var jo klare over at det var rømlinger i fjellene og ville lokke folk ned.

Den lille familien er slitne. De har lite mat igjen. Og det er ingen tid til å prøve å rømme. Tre hvitkledde soldater er på vei inn mot huset. De får halvannen time til å bestemme seg for hva de kan ta med, hva som skal etterlates til flammene.

To unge soldater blir satt til å passe på familien mens de pakker. Reidar husker at en av soldatene begynner å skyte sporlys opp i nattehimmelen.

Han syns det var spennende å se på. Og så plukket han opp tomhylsene etter hvert som soldaten skjøt.

Men timene i huset går, og den ene soldaten blir urolig.

– Kanskje trodde han at båten sørover hadde gått uten oss? Så han tente på huset mens vi var inne. Det ble full panikk.

Det mest verdifulle

Reidar samler sammen det mest verdifulle han har. Trebåtene, skjellkyr og –hester fra sandfjæra. Og legger det i en eske.

– Jeg slapp den ikke, og jeg pakket den ikke opp. Hver gang vi kom til ett nytt sted, så sa mor mi at nå må du pakke opp, så du har noe å leke med.

– Er det her vi skal være?

– Nei, sa hun.

– Da pakker jeg ikke opp, jeg skal vente til vi kommer dit vi skal.

Glinsende kakkerlakker og gjemsel

Reidar tar med seg den lille eska. Familien pakker det de får med seg på en kjelke og går over til Børfjorden. Bak dem brenner huset.

I Børfjorden blir de stuet sammen med 50-60 evakuerte i en tysk båt som skal frakte dem til Alta. Båten er full av kakerlakker, men for den lille gutten er de glinsende insektene noe helt nytt.

– Tyskerne hadde navn på kakerlakkene. De fortalte oss ungene hva de het. Vi hadde jo aldri sett kakelakker, så det var jo en opplevelse for oss.

I Alta blir familien i halvannen uke, de innkvarteres på flatseng i et banklokale. Så blir de fraktet med hurtigruta til Tromsø, som var oppsamlingssted for de evakuerte. Der blir de innkvartert i metodistkirka.

- Det var spennende å bo i kirka. Vi lekte sisten og gjemsel rundt prekestolen. Vi lå på galleriet og hadde full oversikt.

Fraktes sørover

I vel en måned er de på reise, de får lite informasjon, de vet ikke hvor de skal. Sent en kveld kommer de til Jernbanestasjonen i Sarpsborg.

Den siste delen av reisen går i en politibil til Kaldnes Landbruksskole i Tune.

– Vi ante ikke hvor vi skulle. Jeg husker far min syntes det var forsmedelig å bli kjørt i politibil, det hadde han aldri gjort før.

Familien fraktes så til Kråkerøy og deretter til et rekvirert hus i Trolldalen utenfor Fredrikstad. Evakueringsreisen er slutt.

– Mor sa at nå, nå kunne jeg pakke opp eska.

– Her skal vi være, sa hun.

Reidar pakker opp eska. Den han har reddet ut fra det brennende huset, eska med de dyrebare lekene, skjellene. Den han ikke åpnet i Alta, ikke på galleriet i kirka i Tromsø, ikke på hurtigruta.

– Og da forstår jeg at det er feil eske jeg har tatt med i forvirringen. Det er ett kilo ull jeg har dratt med meg!

Mora prøver å bøte på det. Hun karrer opp ulla og strikker en genser.

– Men det var jo dårlig kompensasjon for en guttunge som hadde samlet verdifulle leker i fjæra.

Mistet alt

Freden kommer 8.mai 1945. De eldre søstrene lurer lillebroren inn på gratiskino i Fredrikstad.

– Jeg satt på gulvet, så vakta ikke skulle se meg. Men når filmen begynte, reiste jeg meg opp, jeg ble sett og kastet ut. Det var ikke lov med unger på kinoen! Det er det jeg husker best fra fredsdagen, gratiskinoen i Fredrikstad.

Mora har fortalt om andre minner fra da freden kom.

– Hun overhørte to damer som beklaget seg over at de hadde mistet radioen sin under krigen. Hadde det bare vært radioen vi hadde mistet, så skulle vi ikke klaget. Vi mistet alt, svarte mor.

Da svarte damene at det trodde de ikke noe på.

– Det er noe dere forteller for å komme dere sørover, sa de.

Datidens lykkejegere

Nå følger 77-åringen debatten rundt flyktningkrisen fra leiligheta si i Hammerfest. Og han liker ikke alt han leser i debatt-feltene på internett.

– Alle antiflyktninge-kommentarene. Det er så mange av dem.

Han synes det er skammelig at mennesker på flukt omtales som lykkejegere, og at noen mener at Norge ikke har råd til å ta imot de som nå flykter fra krig og fattigdom.

– Dette er noe mine søsken, mine foreldre og jeg har snakket om hele oppveksten. Følelsesmessig har dette fulgt meg hele livet. Det har jo lagret seg, jeg har jo levd hele mitt liv med de minnene.

Mora, som ble 92, fortalte helt til hun døde Reidar om familiene i Trolldalen som hjalp, de som hadde så myke hjerter. For selv om noen mente at Reidar og familien var datidens lykkejegere, at de hadde ett valg, så hjalp de fleste flyktningene fra nord det de kunne.

• – De kjenner ikke vår egen historie

Reidar mener historien har en tragisk egenskap med å gjenta seg selv.

– Ja, for den har jo det, sier han. Når det gjelder flyktninger, og når det gjelder krig.

Portrettet av Reidar Nielsen er basert på intervju med Nielsen og beskrivelser fra hans egen bok, "Folket i Hulene. En beretning om de dramatiske hendingene på Sørøya 1944-45". Denne teksten er også publisert i boka "Flukt".