Historisk internasjonal status

– Dette er resultatet av lengre diplomatisk, flittig, og tålmodig arbeid som spesielt den arktiske urfolksregionen har gjennomført, forteller NRK Sápmis urfolkskommentator via telefon fra Canada, Magne Ove Varsi.

Han sikter til at urfolk har fått nesten samme status under FNs internasjonale urfolkskonferanse, som nasjonalstatene i FN har. Det er Samerådets og Inuit Circumpolar Councils representanter, og Sametingets internasjonale representant John Bernhard Henriksen som representerer regionen, som er en av sju urfolksregioner i FN.

• Les også: «De fattigste i verden må få bestemme over sine egne områder»
• Les også: Urfolk vinner frem i FN
  

Historiske fremskritt

Det at urfolk har fått høyere status under, og før konferansen, har ifølge Varsi stor betydning.

– De får utnevne to rådgivere til hovedkonferansens president. I tillegg betyr det at urfolk får være i samme rom som statene under forhandlingene, og når avtalene gjøres. FN er en organisasjon for statene, og det er svært sjeldent at de som ikke representerer statene får være med på forhandlinger på lik linje med statsrepresentantene.

Dermed får urfolksrepresentantene være med på å forme sluttdokumentets innhold, og fra begynnelsen av sette premisser for høringene, konsultasjonene, og i forhandlingene om sluttdokumentet.

– Dette er et stort skritt i riktig retning for urfolk, dermed behandles ikke urfolk lenger som ikke statlige organer, og får høyere status, nesten på lik linje med statene, selv om det til syvende og sist er statsrepresentantene, og ikke urfolksrepresentantene som stemmer over sluttdokumentet, forteller urfolkseksperten.

Arbeidet med å løfte urfolks status innad i FN har pågått over flere år, og arbeidet har vist seg å være svært nyttig.

Aldri tidligere har urfolk hatt større status internasjonalt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Fortsatt noen land som stritter imot

Bangladesh, India og Russland har ikke stilt seg bak vedtaket om å tillate urfolk å forhandle på lik linje med statene.

– De bruker det formelle prinsippet om at FN er et organ for stater, ikke for folkegrupper, som for eksempel urfolk, forklarer Varsi.

Han tror at det er en baktanke ved denne innstillingen fra disse tre landene.

De er ikke kjent for å gi sine urfolk spesielt stort spillerom. I Bangladesh er det opphetet konflikt i Chittagong Hill Tracts mellom urfolk og staten. Det samme gjelder for India, med voldelige konfrontasjoner mellom militære styrker og maoistiske geriljagrupper som støtter enkelte urfolk. Mens i Russland har strammet til politikken kraftig overfor urfolksorganisasjoner de senere år.

– Så de har innenrikspolitiske agendaer som ligger til bakgrunn for sin motvilje til å løfte urfolk sine stemmer i FN.

• Les også: Kina anerkjenner urfolksdokument

Stiller krav til nasjonalstatene

Den arktiske urfolksregionen har allerede fremmet forslag til hva som skal være med i sluttdokumentet for den internasjonale urfolkskonferansen. I tillegg har urfolksorganene kommet med forslag til hvordan man bedre kan ivareta urfolks interesser og rettigheter i hardt pressede områder. En av forslagene er en egen undersekretær for urfolkssaker i FN, som jobber direkte under FNs generalsekretær.

Et annet krav som ble fremmet i sluttdokumentet fra Alta-konferansen, som ble gjennomført i fjor, er et eget overvåkningsorgan, som overvåker at urfolksrettigheter blir ivaretatt.

– Dette kravet er verdt å bite seg merke i, for alle de nordlige landene har støttet dette kravet, også Norge. Den forrige regjeringen har uttalt at FNs erklæring om urfolks rettigheter ikke er et bindende instrument, men dersom man får et slikt organ så betyr det at statene må rapportere til overvåkningsorganet, og organet kan overvåke til hvilken grad Norge følger opp deklarasjonen, og hvordan de iverksetter tiltak for å sikre for eksempel samiske rettigheter. Så om de nordlige landene støtter et slikt organ, så kan det påvirke de andre landene, og gi gode resultater fremover, mener Magne Ove Varsi.

– Ikke frie tøyler

Representantene for det arktiske urfolksområdet har foreslått å få egen urfolksrepresentasjon i FN. Nå er det slik at for eksempel sametingene i Norge, Finland og Sverige må gå via den statlige representasjonen. Hver nasjonalstat beslutter altså hva landets Sameting kan frembringe for FN.

– Dersom man fikk en egen representasjon for urfolk, så betyr det at for eksempel Sametinget, og andre offisielle organer som Grønlands landsstyre, selv vil kunne legge frem sitt syn i saker som berører urfolk. Samt at de kan delta i FN møter og sammenhenger med egne delegasjoner. Da vil de ikke behøve å være en del av regjeringenes representasjon, slik Sametinget nå må, forklarer urfolkskommentatoren.
Slik det er nå så har Norge delt opp sine fremlegg for FN dersom det er uenighet mellom nasjonalstatens syn, og Sametingets mening, med hvert sitt innlegg om den gjeldende saken.

– Men det er helt klart at Sametinget ikke har hatt frie tøyler under sine innlegg, om dette endrer seg, og urfolk får egen representasjon, så kan de urfolkspolitiske organene frembringe sitt folks syn med egne delegasjoner.

• Les også: – Et skritt i riktig retning
• Les også: Urfolksdokument sendt til FNs generalsekretær