Forlenge livet eller selvmordsforsøk?

Det er onsdag morgen. Vekkerklokka ringer halv sju. Jeg skal på spinning i NRK. En time seinere sitter jeg og trør på en ergometersykkel sammen med 20 andre NRK-medarbeidere nede i en kjeller på Marienlyst i Oslo. Treneren heter Ole og er fra Danmark. Han får oss i sving med et smil. Mye god mat og drikke skal svettes vekk.

Lev lenger og dødsangst
Mens jeg sitter og trør tenker jeg på livet. Hvorfor sitter jeg her en tidlig morgentime og sliter uten å komme av flekken? Er det dødsangsten som driver meg? Jeg tenker på selvhjelpsboka som jeg har lest i. Lev lenger – Det er opp til deg selv. Typisk nyttårslitteratur. Nå skal alt bli så mye bedre. Tror jeg egentlig på det – at det blir så mye bedre i 2009?

Mikhail Tombak, den russiske forfatteren bak boka Lev lenger, nå utgitt på norsk på Vega Forlag, har bare gjort meg mer deprimert. Det går til helvete. Jeg trør for livet, det skal gå fort, pulsen skal opp og vi skal nå en terskel der melkesyra truer i beina. Jeg puster og peser mens jeg tenker på at den russiske guruen skriver at jo færre ganger vi puster hvert minutt desto lenger lever vi.

Selvmordsforsøk?
Svetten renner, det drypper fra panna. Jeg kjenner julemagen disser. Hva var det Mikhail sa om trening for å gå ned i vekt? Leste jeg ikke at hard trening er selvforgiftning? Jo visst – og spesielt for folk over 30. Kroppen brytes ned og resultatet er ifølge Mikhail akutt hodepine og depresjon. Spinning alt for tidlig om morgenen må jo være et middels godt selvmordsforsøk.

Og uansett om sykling er sunt eller ikke, så er det så mye å tenke hvis jeg skal leve riktig. Helseguruen Mikhail gjør meg nervøs. Å se på tv når jeg spiser gjør hjernen forvirret. 50 gram pølse kan ødelegge helsa like mye som ei pakke sigaretter, skriver han. Jeg tenker på min nevø Oskar på seks år som ønsket seg ostepølser til jul. Han kan ikke få stappet i seg nok pølser.

God bedring!
Vi er kommet over halvveis i treningsprogrammet. Den ene vannflaska er tom. Ole, vår eminente trener, pisker oss videre nede i kjellerlokalet. Vi sitter i en hestesko og følger instruksene. Det er en halvtime igjen og det går slett ikke verst. Dette er da meningsfylt. Fin musikk som bidrar til det gode humør. Mikhail Tombaks bok derimot bidrar til det motsatte.

Det er deprimerende å lese om hvordan utseendet definerer karakteregenskaper i Tombaks syke verden. Mennesker med avbrutte, bølgete rynker i panna har tendens til depresjon og fortvilelse, skriver han. Den som har ei markert og fin hake har karakterstyrke. Ei lita hake, derimot, kan bety svak vilje og lav utholdenhet. Dette er reinspikka vrøvl som de fleste av oss forbinder med skallemåling i mellomkrigstida og nazistisk kvasivitenskap. God bedring, Mikhail Tombak og til dere i Vega Forlag; finn noe bedre å tjene penger på til neste år.

Spinningtimen er over og min helseguru heter Ole. Han er fra Danmark, er glad i god mat og drikke og får oss til å trø oss i hjel hver onsdag klokka halv åtte. Han gir oss en grunn eller to til å holde det gående en stund til.