Flere av disse skulle ha vært til stede på seks møter - til samme tid

Det var i København det skulle skje, 192 land skulle i 2009 bli enige om en ny, internasjonal klimaavtale som kunne stå klar til å overta når Kyotoprotokollen utgår i 2012.

Les: Dette er klimaforhandlingene 2009
Les også: Her er løftene fra København

De greide ikke å ta mange skritt fremover. Det gjorde de heller ikke under neste toppmøte, i Cancun i Mexico i fjor. I dag starter toppmøtet i Durban i Sør-Afrika.

Selv om fokuset på forhandlingenes stillstand i stor grad er rettet mot uvillige utslippskjemper, er det også andre land som bidrar til å sinke forhandlingene. Mange vil si, med god grunn.

Mangler språk og folk

I fjor gjennomførte organisasjonen UNfairplay, som har sett spesielt på ulikhetene innad i FN-forhandlingene, en opptelling av antall delegater fra alle deltakerlandene under klimaforhandlingene i Cancun i Mexico.

Ifølge rapporten som fulgte viste det seg at enkelte land måtte være til stede ved seks møter på samme tid for å kunne følge med på samtalene - som i tillegg ble karakterisert som «kryptiske» og «ugjennomsiktige».

I tillegg manglet mange av deltakerne oversettelser til sine språk, noe som gjorde forhandlingene svært vanskelig å følge med på.

600 mot to

Mens enkelte av de rike landene hadde sendt mer enn 150 delegater til COP16 i Mexico, hadde flere enn halvparten av landene færre enn fem delegater - 26 land hadde bare en eller to.

For hver 100. millioner mennesker i Afrika var det tre forhandlere til stede, i EU var tallet 6,4.

– De store u-landene har selvsagt store ressurser til å følge forhandlingene (som Brasil og Kina), så dette gjelder ikke dem. Men at mange av de små u-landene har så få ressurser gjør også at de blir enda mer avhengige av at de store u-landene taler deres sak i forhandlingene, forteller klimarådgiver i Naturvernforbundet, Bård Lahn til NRK.no.

Brasil sendte i fjor 591 delegater til Cancun, Indonesia sendte 162, Nigeria 175 og Sør-Afrika 199. Storbritannia og USA sendte 48 og 155 delegater, mens Norge og Sverige sendte henholdsvis 95 og 51. (Se hele lista her.)

Lahn i Naturvernforbundet minner om at Norge, i likhet med en del andre land som Brasil, inkluderer flere representanter for organisasjoner i sin delegasjon for å sørge for åpenhet rundt forhandlingene.

– Det er jo en bra ting, og bidrar ikke til at Norge som land får større ressurser eller makt i forhandlingene. I tillegg sender Norge vanligvis blant annet stortingsrepresentanter til toppmøtene, ikke for å forhandle, men for å observere.

Språkbarrierer

Til tross for at det finnes seks offisielle FN-språk, har mange av deltakerne vært nødt til å følge kompliserte juridiske og vitenskapelige argumenter på deres tredje eller fjerde språk. I tillegg er viktige dokumenter publisert på engelsk først, lenge før de blir oversatt til andre språk.

Under klimatoppmøtet i Cancun i Mexico i fjor, møtte NRK fransktalende afrikanere, forhandlere for sine land - som vandret rundt i korridorene fulle av fortvilelse.

De hadde reist langt for å delta, de var der for å tale sine lands' agenda, for å lytte til andres innspill og bidra med innhold de ønsker skal være del av en fremtidig klimaavtale. Men inne i forhandlingsrommene manglet oversettelser.

Det er ikke vanskelig da å forstå at disse trenger en pause i blant, til å se gjennom tekstene på nytt, til å finne hjelp til å forstå ordene bedre, eller til å diskutere innholdet en ekstra gang med de andre i delegasjonen.

Les: U-landene er forbannet
Les mer: Afrikansk klimastunt i København
Les også: Hissige klimaforhandlinger i København

– Blir oppfattet som vanskelige

– Ofte trekker rike land, inkludert Norge, fram at noen utviklingsland er «vanskelige» i forhandlingene, at de er opphengt i formaliteter og krangler om prosess i stedet for å fokusere på innhold osv, forteller klimarådgiver i Naturvernforbundet, Bård Lahn.

Han mener imidlertid det langt på vei skyldes skjevheter i styrkeforholdet innad i forhandlingssalene.

– Når man bare er et par stykker som skal følge hele forhandlingsprosessen på vegne av sitt land, og på et språk man kanskje ikke er flytende i, så er det klart at man blir opptatt av at prosessen går riktig for seg, at ikke diskusjonene flyttes inn i lukkede rom eller at man går for fort fram, sier han.

Les: - Kan nærme seg et brudd
Les også: Rasende u-land truer klimaavtalen
Les mer: Afrikanske land avbrøt klimaforhandlingene

– De som gjør en forskjell er bemannet

Spørreskjemaer gitt av UNfairplay underveis i forhandlingene i Cancun viste at mange deltakere hadde problemer med å ta inn all informasjonen etter hvert som forhandlingene pågikk.

Mens mange av de rike landene hadde tilgang på eksperter, kunne mange av de fattigste landene ikke delta fullverdig i samtalene fordi de manglet både forhandlingsferdigheter og innsikt i internasjonale lovverk.

Ifølge fjorårets forhandlingsleder for Norge, Audun Rosland, gjelder den dårlige bemanningen «ikke landene som utgjør en forskjell».

– De viktigste aktørene i forhandlingene er EU, USA, Kina, Brasil og India, og etter hvert også Sør-Afrika. De har alle store delegasjoner. Det er disse landene som gjør en forskjell, og deres syn kommer veldig klart fram, sier Rosland til NRK.no.

Les også: Gir Kina ansvar for mislykket klimakonferanse
Les mer: COP15: Et første skritt eller fiasko
Les: Verstingene holdt seg unna
Les mer: Japan dreper Kyoto på andre dag av forhandlingene

Tror klimaproblemet hadde hatt større fokus med andre aktører

Rosland sier i likhet med Lahn at mange av de små utviklingslandene må lene seg på G77, gruppen av utviklingsland, for å tale sin sak.

– Mitt inntrykk er at hadde de hatt større anledning så kunne nok diskusjonen vært dreid noe. En del land i Afrika og øystatene er de som kan merke klimaendringene mest. Øystatene på grunn av et økende havnivå, og afrikanske land er allerede i dag utsatt for mange av virkningene klimaendringene vil forverre.

Les også: - Jeg deler utålmodigheten

Hjelpere som skriver referater

Markus Nilsen er leder i Changemaker, han forteller at flere prøver å gjøre noe med skjevhetene.

I tillegg til at FN selv betaler for deltagelsen for en eller to representanter fra u-land, gjør mange fra ulike sivilsamfunn sitt for at u-land skal ha et bedre utgangspunkt for å forhandle.

– UNfairplay fra England ble opprettet nettopp fordi de så gapet mellom u-lands og i-lands- delegasjonsstørrelser som et av de store problemene som de kunne gjøre noe med.

Nilsen forteller at de deltar på møter og skriver referater fra flest mulige av dem. Dette skjer gjerne på bestilling fra utviklingsland de har gjort avtaler med.

– Utfordringen er ikke bare at de ikke får sagt det de vil, men også at de ikke får med seg alle møtene når de foregår på samme tid, sier han til NRK.no.

Les også: Stenges ute fra konferansen

– U-landene i en svært dårlig posisjon

Third World Network (TWN) jobber også tett med flere u-landsdelegasjoner med blant annet å hjelpe land med lav kapasitet i forhandlingene.

Sekretariatet sponser et visst antall personer til utviklingslandenes delegasjoner, avhengig av hvor mange møter som holdes på samme tid - men Lim Li Lin i TWN synes likevel det ikke er nok hjelp i forhold til alle temaene som skal diskuteres, formeringen av ulike kontaktutvalg og uoffisielle drøftinger.

Hun trekker også fram at kun hovedmøtene i plenumssalen har oversettelser til alle seks FN-språk, resten av møtene og konsultasjonene foregår på engelsk.

– Alt dette plasserer utviklingslandene i en svært dårlig posisjon, sier hun til NRK.no.