Poldrømmen

Må man være polfarer for å bli norsk?

– Det er et veldig godt spørsmål, sier Sharam Khalifeh og tenker før han svarer: Det skal i hvert fall ikke være kravet.

Sharam og kameraten Kaweh Almassy lurer fremdeles på hva som skal til for å bli akseptert som både kurder og nordmann.

De har levd mesteparten av livet sitt i Norge, men føler likevel at det nesten er umulig å bli helt norsk – selv om de både går på tur, spiser brunost og drar pulk.

Sharam og Kaweh ble født i en ørken, men det skal ikke hindre dem fra å gå i Nansens, Amundsens og andre norske helters skispor.

Nyforelsket i den norske friluftslivskulturen, planlegger 29-åringene sin tredje langtur på ski. En skikkelig lang tur.

Selv så de ikke turlivet komme. For Sharam er overgangen fra urokråke til kommende polfarer overraskende. For Kaweh ble et tv-program et stort steg i riktig retning mot ekspedisjonsdrømmen.

Født i en ørken

Al-Tash (Irak), 1986: Blant tusenvis av flyktninger i Al-Tash-leiren blir Sharam og Kaweh født. Foreldrene til de to guttene har flyktet fra den samme byen, på flukt fra krig og presteregimet i Iran.

I flere år bor småbarnsfamiliene under kummerlige forhold i den store flyktningleiren. Sharam bor i ørkenen i tre år, og Kaweh i seks, før familiene reiser til Norge som kvoteflyktninger.

Groruddalen (Oslo), 2001: Først i tiende klasse på Haugen skole møtes de to guttene, og de blir raskt venner. Kaweh har vokst opp på Haugen, mens Sharam er «nomade» i Groruddalen. Stadig på flyttefot: Haugerud, Stovner, Vestli og Haugen.

De to ungdomsskoleelevene har felles kurdisk bakgrunn og kultur, og de deler i tillegg noe annet: fullstendig fravær av norsk tur- og friluftslivstradisjon.

Friluftsgenet våkner

Nord-Norge, 2005: På Skjold i Troms og i Porsanger i Finnmark er det andre enn Kaweh og Sharam som bestemmer. Her tvinger Forsvaret ungdom ut på tur.

Ungdommene fra Groruddalen har nok med å utføre oppdragene de får. Det er ikke tid til å stoppe opp, nyte naturopplevelsene, reflektere og ta inn over seg alt de lærer.

Det er først etterpå at asfaltgutta skjønner at de har utviklet seg, i et fantastisk landskap. De likte ikke tvangen, men likte alt den førte med seg.

– Vi ble pusha ut hele tiden, men nå ville vi ut på tur uten krav og ordrer fra andre, forteller Sharam.

I årene etter militærtjenesten dro Sharam og Kaweh på korte og litt lengre sommerturer. Tre dager i Rondane, fem-seks dager i Femundsmarka, og mange turer i Østmarka og Nordmarka.

– Den aller første turen vi var på var så bra, og viktig. Skikkelig vellykket, sier Sharam.

– Jeg hadde raska sammen og lånt noe utstyr, for jeg hadde jo ingenting. Vi var ei uke i Geiranger og hadde den turen vært en katastrofe så hadde jeg vært ferdig med friluftsliv. Da hadde det stoppet der.

Spesielt Sharam, som drev dank på kjøpesentrene i tenårene, så at naturopplevelser og turer gir en annen mening til livet enn å lage bråk.

– Hvis jeg den gang hadde fortalt folk at jeg kom til å dra på turer, da hadde de ledd av meg og sagt at det er helt utenkelig. Det er ganske rart, for meg selv også, å se hvem jeg har blitt når jeg ser tilbake på hvordan jeg var som 14–15 åring, sier Sharam.

– I starten ble vi jo mobbet litt også, med den omgangskretsen vi har, ler Kaweh.

Kaweh tror at han og Sharam alt har påvirket vennene uten å være klar over det selv, for etter hvert begynte de som hadde ertet å spørre om å få være med. Nå har både kamerater, fettere og onkler vært med på turer.

Fra et gryende nytt friluftsliv var veien kort til å søke NRK om å bli med i tv-serien «Drømmeturen» i 2013.

– Ingen har gjort denne komboen

Svalbard, 2013: På tv-skjermen ser vi Sharam og Kaweh slite seg fra havisen og opp i tusen meters høyde, opp på Nordenskiöldbreen. Det er ti timer siden frokost. Sharam har vært i Nordmarka om vinteren, og han har gått på fjellski før. Én gang. Nå drar han to fullastede pulker opp «mördarbakken», stappfulle av klær, telt, alskens ekspedisjonsutstyr og isbjørnbluss. Han tenker på mamma og pappa i Oslo. Dette skulle de ha sett. Nå skulle han ha gitt dem en klem.

– Jeg var tappet for krefter da vi kom opp den bakken, sier Kaweh i tv-programmet «Drømmeturen».

De to kurdiske kameratene får oppfylt sin drøm om en krevende langtur i minusgrader, sammen med eventyrerne Cecilie Skog og Aleksander Gamme.

Svalbard er et eventyr for dem som ikke har vært der før, og kontrastene er store. Frysetørket kebabgryte går ned på høykant etter en lang dag.

– Ingen har gjort denne komboen før. Tenk, her ligger du på en isbre, spiser lefse og hører på kurdisk musikk, sier Sharam og ler av kameraten.

– Livet er herlig. Du må bare nyte det, svarer Kaweh fra soveposen ved siden av.

Her ute, i is og snø, skjønner Kaweh at den store drømmen han deler med kameraten om egne ekspedisjoner er mye nærmere enn de ante. På turen med Cecilie og Aleksander lærer de å spise, sove og gå. Kunnskapen om friluftsliv øker meter for meter, dag for dag.

– Jeg har fått en utrolig selvtillit på hva vi kan klare å oppnå sammen, sier Kaweh i tv-programmet.

På egne bein i ukjent terreng

På Svalbard gav Cecilie og Aleksander komplimenter til to uerfarne karer på sin første vinterekspedisjon. Sharam og Kaweh er ikke sikker på at det hadde blitt noen nye ekspedisjoner uten den støtten.

– Å få troen på seg selv, innerst inne, var mye viktigere enn å lære praktiske ting som å dra pulk, sier Sharam i dag.

– Da de, med sine bragder, sa at vi har det som trengs, da tenkte jeg at vi må jo stole på dem.

Grønland, 2014: Helt alene, i et enormt hvitt landskap, går Sharam og Kaweh fra vest til øst. De 26 dagene på isen er ganske like. De står opp, spiser, smelter vann, tar ned teltet og går på ski. Hvert førtifemte minutt tar de fem minutter pause, går videre, tar pause. Etter ti-tolv timer setter de opp teltet, spiser middag, prater litt og sovner. Og gjentar alt neste dag.

Tøffe ekspedisjonsfolk har egentlig ikke så mye å ta seg til. Sharam og Kaweh går etter hverandre i samme skispor. Variasjonen består i å bytte på å gå fremst.

Å beskrive hva de ser på isen er fort gjort: De går, og alt er hvitt.

Sharam og Kaweh går med musikk på øret, og musikken får tankene til å løpe løpsk. De tenker på familien, de går i sin egen boble, minner dukker opp. Fine minner, triste ting og morsomme ting.

Sharam ble pappa rett før turen startet, og Kaweh er spent på om han rekker hjem til fødselen av sin første sønn. Kameratene ser flere tårer og følelser hos hverandre enn de er vant med.

Noen dager er pulken som et anker, og farten senkes til to kilometer i timen. Humøret går i bølgedaler i det flate terrenget.

Sharam og Kaweh bestemmer seg for å være sterke for hverandre. De tillater ikke at begge to har en dårlig dag samtidig. Den første som gjør krav på å ha «stått opp med feil fot», har rett til å deppe. Den andre må ta rollen som den sterke, og bringe dem fremover – uansett eget humør. Slik er det å være to på ekspedisjon.

Livet på hjemmebane

Groruddalen, 2016: Hjemme hos Kaweh Almassy og Helene Kolle serveres det vafler med brunost, druer og kaffe. Sharam er tydelig en kjent og kjær gjest. Han setter seg på gulvet og tuller og leker med barna straks han er innenfor døra.

Blokkleiligheten er lys og trivelig. Bokhyllene er fylt med bøker og leker, som hos andre småbarnsforeldre. Mellom bøkene står et innrammet bilde av Cecilie Skog, Aleksander Gamme, Kaweh og Sharam. Det har skjedd utrolig mye siden de var på Svalbard.

– Vi følte jo at «Drømmeturen» var et sjumilssteg i retning drømmen om å krysse Grønland. Det klarte vi, og nå har vi en større plan, sier Kaweh.

– Men det er jo på familiefronten det har skjedd mest, sier Sharam:

– Nå er vi veldig opptatt av å være fedre. Så den neste ekspedisjonen må vente litt.

Sharam og samboer Solvor fikk datteren Savanna tre måneder før Grønlandsturen. Kaweh og Helene har fått to gutter etter turen.

Mens fem måneder gamle Julian er i gang med kveldsmaten, mimrer og ler Sharam og Kaweh om de første turene. De snakker om sin neste store ekspedisjonsplan, og om hvorfor norsk natur er bra for flyktninger.

Kaweh og Sharam kaller seg vellykket integrert i Norge, selv om de aldri kommer til å bli 100 prosent akseptert blant alle nordmenn.

Følelsen av å bare være på besøk

Sharam synes at det stilles for strenge krav til innvandrere for å bli godtatt som fullverdige nordmenn. Han har omfavnet norsk kultur og norske verdier, har norsk samboer og ifølge ham selv en fantastisk norsk svigerfamilie. Etter 26 år i Norge føler han seg likevel stadig på besøk i dette landet. Det er noe med blikkene til folk, kroppsspråket og måten de snakker til mennesker med et uvant utseende.

– Vi er litt mørke og har skjegg, men jeg håper nordmenn ser at ikke alle menn med skjegg er potensielle terrorister, sier Kaweh.

– Det er umulig for oss å bli helt norske, fordi vi ikke er etniske nordmenn og fordi vi har det utseende vi har. Dette er også grunnen til at jeg fortsatt kan føle meg som en gjest innimellom. Men det er heller ikke slik at etniske nordmenn er trangsynte og intolerante og at man derfor må bli polfarer for å bli akseptert som et fullverdig medlem av samfunnet, sier Sharam.

For at Sharam og Kaweh skulle bli så norske som mulig, måtte litt av det kurdiske slippes. De er ikke helt norske, men har samtidig blitt så norske at de ikke føler seg som innvandrere heller.

– Den kurdiske delen av meg viskes sakte ut. Det er litt frustrerende. Vår integrering går altså på bekostning av noe, som vår egen identitet og hvor vi egentlig kommer fra, sier Kaweh.

– Jeg vil jo helst være kurder også, men det er vanskelig, fortsetter Sharam.

– Solvor sier at jeg må bli flinkere til å prate kurdisk med dattera vår, men jeg glemmer det hele tiden. Hun må minne meg på det for hun vil at Savanna skal lære seg kurdisk.

De beste sidene av Norge

Sharam og Kaweh ønsker å vise nye innvandrere de beste sidene av norsk kultur.

– Hvis man med ett ord skal si hvordan flyktninger bør møtes, er svaret: åpenhet, sier Kaweh.

Har friluftsliv en plass i integreringen av flyktninger?

– Jeg leste om en fyr som stilte opp på et mottak med joggesko til asylsøkerne, og så måtte de ut og løpe. Han virket som en litt streng type og var ikke redd for å stille krav til dem. Det likte jeg. Han behandlet dem ikke som stakkarslige folk. Det han egentlig sier er at «Dere har ferdigheter. Dette klarer dere.» Han gav dem mestringsfølelse, sier Sharam.

– Dét er åpenhet, det, sier Kaweh.

Sharam er lærer på en ungdomsskole og jobber blant annet med elever «på skråplanet». De er mye ute i skogen. Sharam tror på at naturen kan gi elevene mestringsfølelsen som skal til for at de forandrer holdningen til livene sine. Naturen diskriminerer heller ingen, forklarer han.

– De unnvikende blikkene vi møtes med ellers i samfunnet, erstattes ofte av et hyggelig smil i skogen.

– I tillegg til å lære ungdommene det som står i læreplanen, så forsøker jeg å gi elevene noen andre erfaringer også. Jeg sniker det inn der det passer.

Friluftsliv er noe du kan mestre med veldig liten innsats. Samtidig er terskelen for høy for nye innvandrere, mener Sharam og Kaweh.

– Husk at i mange kulturer forbindes skogen med noe farlig. Oppdragelsen er fremdeles basert på frykt. Hvis du gjør det og det, så kommer bjørnen eller ulven og spiser deg, sier de gjerne. Akkurat slik som det var i Norge i tidligere tider, men her var det tusser og troll. For mange blir det derfor bråstopp i skogkanten, sier Sharam.

– Og så er det turutstyret. Vi tenker at alle har et par gode sko, men alle har ikke det. Mannfolk har gjerne bare et par sko som ikke egner seg som tursko.

Sharam og Kaweh mener at det ikke er nødvendig å krysse Grønland eller en av polene.

– Men vi mener absolutt at friluftslivet, det være seg gåturer i nærmarka, er en viktig integreringsarena, sier Sharam.

– Våre ekstremturer kan gjøre oss mer synlige og gi oss en plattform for videre integrering- og friluftlivsarbeid og arbeid med ungdom på «skråplanet».

Antarktis 2018

Drømmen er å reise til Antarktis i 2018, men det er veldig dyrt. Det er mye som skal klaffe når familie, jobb og fritid skal sjongleres. Kanskje blir det ikke før i 2019, men av gårde skal de.

Turen kommer til å ta tre måneder. De skal gå til Sørpolen – enten inn til polpunktet og tilbake samme vei, eller tvers over hele kontinentet.

Kaweh er nå på jakt etter ny jobb, mens Sharam har lærerjobben. Foreløpig mangler de en halv million kroner hver for å gjennomføre turen i Antarktis, men de ser på seg selv som attraktive sponsorobjekter.

– Spør du meg, så er ikke turen verdt pengene hvis vi ikke får filmet og vist den frem til flere. Det er så mye negativt i media om flyktninger og innvandrere, forklarer Sharam og skrur opp både engasjement og lydnivå:

– Islamsk fundamentalisme dominerer i media. Noen få idioter får tv-tid og side opp og side ned i nettavisene. Det vi kan bidra med er motvekt, sier han og fortsetter:

– Uten å skryte av oss selv, vi er mye bedre forbilder. Innvandrerungdom trenger å se andre innvandrere som gjør noe bra, som har lyktes og som har klart å integrere seg.

Sharam og Kawehs teori er at ingen trenger å gå i feile fotspor. Kameratene vil vise innvandrere at friluftsliv, ski og snø er en bra og viktig del av den norske kulturen.

Om to år er planen å gå i sporene til norske eventyrere, helter og oppdagere.

For de kommende polfarerne Sharam Khalifeh og Kaweh Almassy, blir dette den lengste streken på det største hvite arket.