Løpeklubb på tur i snø
Foto: Øystein Lie

Løper seg til nytt liv

Jan Kjølsø (63) fra Hitra har sin måte å ta imot asylsøkere på: Milevis med knallhard løping. Djupsnø er ingen unnskyldning.

Mens snøen faller sidelengs over Trøndelag en søndags formiddag, trekker en gjeng på femten-tjue afrikanere på seg røde treningsdresser og begir seg ut i værharde Hitra, ei øy ute i havgapet. Først i rekken, i alle fall så lenge tempoet er sånn passe; den avdankede maratonløperen Jan Kjølsø.

– Kom igjen! Nå skal dere løpe for Hitra Friidrettsklubb, ikke Eritrea, Sudan eller en afrikansk nasjon, sier Kjølsø.

Fem års løpetur

Med Kjølsø som naturlig hærfører, driver Hitra Friidrettslubb forbrødring på sitt vis. I fem år har denne Kjølsø nemlig jagd afrikanske asylanter og flyktninger ut på løpetur, flere ganger i uken. Snø er selvsagt ingen hindring. Minus tjue, bare kom med det. Regn sideveis, vind som slår i pannen – pytt sann. For løpe, det har Kjølsøs afrikanere gjort siden det ble etablert et asylmottak på øya for fem år siden.

Og går det slik Jan Kjølsø håper, vil afrikanerne gjøre Hitra Friidrettsklubb til blir landets beste løpeklubb.

Vel å merke: «Inshallah» – hvis Gud vil.

Men hvordan?

Lang rekke med folk som løper i snølandskap

The Red Army. En skal ikke bo lenge på Hitra eller Frøya før en ser denne gjengen i Hitra Friidrettsklubb løpende i sine karakteristiske jakker.

Foto: Øystein Lie

Uortodokse metoder

Tja, en kan trygt si at Kjølsø benytter seg av høyst uortodokse metoder. Afrikanerne kaller for eksempel ikke sin innpisker og mentor for Jan Kjølsø, men for Mr. Jan.

– Mange av afrikanerne kaller meg både for far og onkel, Mr. Jan og alt mulig rart, sier Kjølsø.

Det er ikke uten humor Kjølsø av og til kaller seg selv for «Mr. President». Presidenten har attpåtil utnevnt sin egen visepresident: Logman Alnour fra Sudan.

– Vi kaller Mr. Jan mest for «Gamle Mann», sier Alnour, som har tatt av tjue kilo etter at han kom til Hitra.

Det er visepresidenten som tipser Mr. Jan om nye afrikanske løpetalenter. Mr. Jan fører så navnene ned på en ønskeliste, som han leverer til Hitra og Frøya kommune.

– Jeg plukker løpere fra øverste hylle, sier Kjølsø.

For når asylantpapirmøllen går sin gang, er det ikke rent sjelden at Mr. Jan får oppfylt sine ønsker. Men det er ikke bare byråkratiske snarveier Mr. Jan benytter seg av. For å binde enda tettere bånd til sine løpevenner, gir han de ankomne asylantene treningsutstyr: Nye joggesko og den røde treningsjakken til Hitra Friidrettsklubb. Men ikke sånn uten videre. Mr. Jan ber afrikanerne om først å signere på en kontrakt som forplikte dem til å løpe for klubben.

Menn i treningsgarderobe

Godt skodd. Jan Kjølsø forklarer at hvis en skal lope på snø og is, er pigger en god ting å ha. Teasfu Dawit, klubbens beste løper, finner ut hva pigger under skoene er for noe.

Foto: Øystein Lie

Integrering gjennom løping

Mr. Jan er rimelig sikker på at han, de utradisjonelle metodene til tross, handler i den godes tjeneste.

– Se for deg selv: Du kommer fra en helt håpløs situasjon i hjemlandet, du stikker av fra krig, tyranni og diktatur. Så kommer du til et asylmottak, men hva er det som skjer der? Ingenting. Du er kun overlatt til deg selv. Du bruker dagene på å sove og gruble. Det er ikke bra – verken for asylanten eller det norske samfunnet, sier Kjølsø.

Kjølsø mener det er helse i hvert løpesteg. I tillegg blir hodet bedre av å løpe, siden han påberoper seg belegg for å si at det er en tett forbindelse mellom kropp og skalle. Å koble av og treffe andre i samme situasjon, gjør gjerne at en kanskje glemmer egne problemer – i det minste for en stund.

– Og så kommer du til Hitra og Frøya, helt pasifisert og vant til bare å sove. Men så blir du vekket opp, og blir nødt til å trene fordi du er dum nok til å tro at du har signert på en kontrakt som gir deg gratis treningssko. Men det er en person her som ikke gir deg fred, som kakker på døren din og sier at nå må du komme deg ut og trene, sier Kjølsø.

The Red Army

Som sagt, så gjort. En remse med afrikanske løpere sliter seg gjennom snøen, de fleste ikledd røde treningsjakker. På folkemunne kalles gjengen for «The Red Army» – «Den Røde Hær»- og akkurat nå rykkes det til i flokken.

Samtidig kommer en vindkule farende, ladet med bløt snø. Men det later ikke til å bry afrikanerne en døyt, heller ikke at en skiløper krysser deres spor. Om de ikke er født til å løpe, så er de i alle fall satt til å løpe så lenge de har kjent Mr. Jan.

– Jeg er jo heltidsansatt med dette her, sier Kjølsø og hiver etter pusten.

Ingen putesying

Mørk mann med treningsjakke og buff over ansiktet

Triks fra ørkenen. Nouri Zakari trekker buffen over ansiktet for å verne seg mot de mest sinte snøbygene.

Foto: Øystein Lie

For det er Mr. Jan som organiserer treningene, først ved å sende ut meldinger på Facebook, sms eller e-post, siden ved å ringe for å minne på når og hvor det skal løpes. Det er gjerne Mr. Jan som henter og bringer afrikanerne til og fra trening, og med avstandene der ute på øyene går det flere med å timer med planlegging for å få gjennomført én eneste treningsøkt.

– Hvis du spør meg hvorfor jeg gjør dette, så svarer jeg: Aner ikke, har ikke peiling, sier Mr. Jan.

Sønnen, Nils Jacob Kjølsø, som sammen med faren sin løper sammen med afrikanerne, lurer også på hvorfor.

– Det er i alle fall svært lite heder og ære å hente. Hvor han henter energien sin fra, har jeg rett og slett ikke peiling på, sier Nils Jacob Kjølsø.

At afrikanerne virker å ha et annet forhold til tid enn det de fleste nordmenn har, er til evig frustrasjon. Språklige barrierer finnes selvsagt også, og med det, rom for misforståelser. Men Mr. Jan forteller at han nekter å sy pute under armene til afrikanerne. Kjølsø snakker bare norsk. Forsøker afrikanerne seg på annet tungemål, forteller han at de også kan forsøke å si det på norsk. Med tiden vil han hjelpe til med å gjøre afrikanerne selvstendige – og som et naturlig biprodukt av dette – til ekstremt gode løpere.

– De har jo kommet hit, og må lære seg norsk kultur. Det vil si å gjøre seg forstått på norsk, og skjønne at vi her i nord er litt mer presise når det er snakk om et klokkeslett, sier Kjølsø.

Nouri Zakari kom i høst til øyene. Han har en stor drøm. Å bli blant de beste løperne i landet.

– Jeg vil bli like god som det Mr. Jan en gang var. Og han var god. Han er mitt forbilde, sier Nouri.

Menn i treningstøy i snø, står under tak

Rast på Torvhatten. De dannet fortropp, men nå er de innhentet og må ut i snøkavet igjen.

Foto: Øystein Lie

Splitter øysamfunnet

Mr. Jans afrikanske løpedrøm startet i 2010. Et flyktningmottak med ti-femten afrikanere var kommet til øyene, og det var da Mr. Jan fikk sin altoppslukende idé: Afrikanerne er jo viden kjent for å ha lette bein. Kjølsø tenkte at han også kunne utgjøre en liten forskjell.

Å kjøpe inn løpesko og treningsklær, samt kjøre afrikanerne hit og dit – stundom få de med på et og annet mosjonsløp i Trøndelag – koster ikke bare tid – men også penger fra klubbkassen.

Mann med grått hår, smilende, treningsjakke

Jan Kjølstø elsker å løpe.

Foto: Øystein Lie

Hvis en ser bort fra all tiden som brukes, anslår styremedlem Rune Lossius at klubben taper 40 000 kroner i året på å ha afrikanerne i klubben. Men det får så være.

Å møte nye landsmenn med åpne armer har sin pris, innrømmer Kjølsø. I løpet av sine fem år som hærfører har Mr. Jan møtt motstand fra det han mener er unødvendig byråkrati og tilfeller av bygdedyr. For Kjølsøs engasjement for afrikanerne har ikke bare splittet lokalsamfunnet. Hans tidligere løpeklubb delte seg i synet på det å løpe med afrikanerne eller ikke. Å hente afrikanerne, nærmest vekke dem opp eller avbryte middagen deres på mottaket, for siden å returnere dem tilbake, krever god tid og stor tålmodighet.

Nå er det to friidrettsklubber på Hitra og Frøya. En med stort sett bare afrikanere, og en med bare lokale medlemmer. De trener ofte på samme tider.

– Løpemiljøet på øyene er for lite til å ha to klubber, sier Kjølsø.

Men det er kanskje ikke det verste for Mr. Jan. Hans egen familie er også delt inn i to leire.

– Familien er splittet i synet på mitt engasjement for afrikanerne. Jeg har to sønner. Den eldste, Nils Jacob, løper med oss i Hitra Friidrettsklubb. Den andre vil ikke trene med oss. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje han mener jeg bruker for mye tid på afrikanerne? spør Kjølsø seg selv.

Mr. Jan har en samboer som i tjuefem år har fått merke mannens hjerte for løping. Verken den yngste sønnen eller samboeren vil snakke med oss i NRK. De mener denne saken og radiodokumentaren på P2 er Jan Kjølsøs bord.

– Hun mener jeg bruker altfor mye tid på afrikanerne, og jeg innrømmer: Jeg er håpløs, sier han.

Ryggene til gruppe som løper i snø

Trærne bukker. Mens trærne står bøyde i sin symmetri, farer løperne i Hitra Løpeklubb over engens hvite gress.

Foto: Øystein Lie

Utsatt for rykteflom

I begynnelsen, vi snakker om rundt år 2010, var Kjølsø selv litt skeptisk til afrikanerne. Men så tødde han opp i møtet med den nye kulturen.

– I starten var afrikansk lynne eller kultur ukjent for meg. Men så ble jeg mer og mer fascinert av måten de snakket med hverandre på, måten de ga hverandre oppmerksomhet på. Afrikanere er generelt varmere og mer fysisk i sin tilstedeværelse enn nordmenn flest, kort sagt mer imøtekommende, sier Kjølsø.

En dag kommer kona hjem fra jobb. Ryktene var gått på øyene i lang tid.

– Det var helt ville rykter. Det var ikke snakk om at jeg skal ha hatt forhold til en dame, men flere. Rykter gikk også ut på at jeg var blitt far, og at jeg hadde en ny unge på vei, sier Kjølsø.

Gjengen av afrikanerne kjemper seg igjennom snøkavet. Mr. Jan også. Hvem er det som vinner til slutt? Det er ikke lett å si, men en ting er sikkert: Mr. Jan har ikke tenkt å gi seg.

For ham gjelder det å stå løpet ut.

Hør radiodokumentaren om Mr. Jan og løperne her:

«Mr. Jan. Om en afrikansk løpedrøm på Hitra og Frøya»