– Det er ganske følsomt å stå her, for jeg har opplevd så mye drøyt her nede, sier Torstein Bjordal.
Han står ved det som kalles Plata rett ved siden av Oslo Sentralstasjon. Stedet som i en årrekke har vært selve sentrum av det harde narkotikamiljøet i Oslo.
– Jeg har kjøpt dop, jeg har solgt dop, jeg har vært her og prøvd å skaffe meg dop uten å ha penger, jeg har blitt rana og lurt og jeg har lurt folk selv. Ting som ikke bør høre hjemme i livet til noen, forteller Torstein.
I flere år har han bodd på hospits og på gata.
– Det var alltid en byggeplass i nærheten av Plata, eller under trafikkmaskinen, der man kunne rulle ut soveposen, forteller han.
- Les også: Politiet rydder Plata i Oslo
Hjelp til å slutte med heroin
Torstein har vært avhengig av heroin i mer enn femten år. Når vi møter han første gang i mai, er han på avdeling for rusbehandling på Oslo universitetssykehus.
Det er tredje gang han forsøker å slutte med heroin. Han fikk i utgangspunktet seks måneders behandlingsopphold, men fordi verken bolig eller ettervern var på plass har han fått forlenget oppholdet med to måneder.
Det er seks uker til han må ut fra behandlingsstedet, men han vet ikke hva slags oppfølging han får eller hvor han skal bo.
– Jeg sitter her litt på overtid og lurer på hva som skjer. Jeg er livredd, forteller han.
- Les også: Narkomane krever skreddersydd tilbud
Rus på avdelingen
Kampen for å bli rusfri har ikke vært enkel. Selv om avdelingen i utgangspunktet skal være rusfri, er det til tider flere pasienter som ruser seg under oppholdet.
– Jeg vil si at femti prosent av pasientene ruser seg helt regelmessig, forteller Torstein.
– Det gjør jo selvsagt noe med miljøet, fortsetter han.
Han han har også selv hatt en sprekk, en helg han reiste bort.
Ledelsen for rusbehandling ved Oslo universitetssykehus bekrefter at det til tider er en utfordring med rus på avdelingen.
– Det å innta rusmidler mens du er i behandling er ikke i seg selv et kriterie for å skrives ut av behandlingen. At enkelte pasienter velger å ruse seg mens de er i behandling, er et dilemma vi kjenner på, sier leder for senter for rus og avhengighet ved Oslo universitetssykehus, Anne Beate Sætrang.
– Det å ruse seg under behandling får konsekvenser for den enkelte pasient, men vi vet også at det kan påvirke andre pasienter. Det er beklagelig, legger Sætrang til.
Hun understreker imidlertid viktigheten av å holde pasientene i behandling.
– Å avbryte behandlingen medfører økt helserisiko og fare for overdoser, sier hun.
Les også: – Ruspolitikken svikter de svakeste
Alene med tankene
Torstein er med i LAR-programmet (legemiddelassistert rehabilitering). Hver morgen på avdelingen får han Subutex-tabletter for å dempe abstinenser og gjøre trangen til heroin mindre.
– Jeg er veldig fornøyd med Subutex. Jeg synes det er veldig bra at vi får det, sier han.
Men etter at han har tatt tablettene er timeplanen ofte tom. Torstein føler han er mye overlatt til seg selv, og blir sittende på rommet alene.
– Altfor ofte er det ingenting som skjer. Det er to timer med rusmestringsgrupper i uka. Men det er altfor lite når man skal kvitte seg med et 15 år langt heroinmisbruk, sier han, og fortsetter:
– Når man slutter med heroin, hagler skjelettene ut av skapet. Det er mye jeg har gjort som ikke er så kult å tenke på. På en dårlig dag tør jeg ingenting. Jeg tør ikke å møte mennesker og blir stående innenfor døra på rommet og stille spørsmål ved alt jeg har planlagt å gjøre.
Sykehuset vil ikke kommentere tilbudet til Torstein, men understreker at alle pasienter skal få et behandlingsopplegg som er tilpasset den enkelte pasient.
Narkoman på boligjakt
Mangel på bolig har hengt over Torstein i flere måneder. Han aner ikke hvor han skal bo når han er ferdig med døgnbehandling. Han har vært på flere visninger, men uten resultat.
– «Hei, jeg er narkis» er ingen god åpningsreplikk, smiler han.
– Det at bolig ikke er på plass gjør at jeg noen netter ikke sover i det hele tatt. Jeg føler det er opp til meg å ordne med alt ettervern, sier han.
Samme dag som behandlingsoppholdet skal avsluttes i slutten av juni, ringer han Kirkens bymisjons midlertidige bosted Holmen. Der får han plass og kan være i tre måneder.
Tenker positivt
Når vi møter Torstein igjen i september, er han ennå uten fast bolig. Han må ut fra Holmen, men har ikke fått tak i en utleiebolig. NAV har heller ikke mulighet til å hjelpe han med kommunal bolig.
– Det vi kan gjøre og har gjort er i hovedsak å gi råd om hvordan man går på visning, bistå med depositumsgaranti og komme med generelle råd i boligjakten, sier Karin Gulliksen, enhetsleder ved NAV Ullern.
Torstein har vært på flere visninger, og satt inn egen annonse på nettet i forsøk på å skaffe seg bolig. Så langt uten resultat. Mens han fortsetter boligjakten bor han hos en venninne. Han har klart å holde seg rusfri.
– Jeg er superfornøyd med det, men jeg begynner å bli ganske motløs fordi jeg ikke skaffer meg et sted å bo. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal løse det, sier han.
Likevel er han opptatt av å tenke på det som går bra.
– Jeg har vært nykter såpass kort så jeg kan ikke gå rundt å henge med nebbet. Det kan fort gå skikkelig galt, sier han.
Kort vei til Plata
Når han nå som nykter går i byen og ser narkomane, tenker han over hvordan han selv har blitt sett på.
– Jeg tenker på det hver eneste gang jeg går forbi og ser folk som er i den situasjonen som jeg har vært i for bare noen måneder siden. Det er trist, sier Torstein.
– Jeg vet hvor kort grensen er. Når man ikke har vært her, har jeg inntrykk av at folk tror at det skal en lang rekke med surrealistiske hendelser til for at man skal havne i et slikt miljø. De tror at det aldri kan skje dem eller noen de er glad i. Jeg er helt sikker på at det ikke er sånn.
