Hopp til innhold

NRK-Helene: – Noe av det sterkeste jeg har opplevd

Puls-programleder Helene Sandvig tok med seg en overraskelse til sin demenssyke far. Reaksjonen hans var hun ikke forberedt på.

Puls-programleder Helene Sandvig besøker sin demente pappa. Reaksjonen var hun ikke forberedt på.

STERK REAKSJON: Se hvordan Helenes demenssyke far reagerer når han hører favorittlåten sin. Han er også smitta med MRSA-bakterien, derfor må hun bruke beskyttelsesutstyr når hun besøker ham. (Foto/video: Ole Jørgen Kolstadbråten)

– Jeg synes det kan være vanskelig å nå inn til pappa. Han som hadde ordene i sin makt er nå blitt mye taus, og ordene faller ikke så lett, sier Helene Sandvig.

For seks år siden merket familien de første tegnene til sykdommen. Like etter kom beskjeden: Faren var blitt rammet av demens.

Forsvant mer og mer

– Helt i starten ante vi bare at noe var i gjære. Merket at han ble mer og mer opptatt av seg og sitt liv. Gjentakelsene ble flere og han var stadig på tråden for å spørre om ting han hadde spurt om mange ganger før. Etter hvert ble det tydeligere. Brødskivene erstattet middagene. Han sluttet å drikke koppen med kaffe hver morgen, fordi han ikke skjønte hvordan han skulle skru på kaffetrakteren. Nøkler og hvor de var blitt av, var et evig tema, forteller Helene.

– Han som alltid hadde vært så forfengelig, med skjegget og håret sitt, møtte oss i døra ustelt og med flekker på klærne. Da han bikket 78 år gikk det nok virkelig opp for oss at pappaen vår var blitt demenssyk.

For to et halvt år siden kunne han ikke bo hjemme lenger – sykehjem var den eneste løsningen.

– Det er sårt når en epoke tar slutt. Minner og tårer strømmet på, men det var også en lettelse over å slippe å bære så mye ansvar som pårørende. Nå visste vi i hvert fall at han fikk mat, stell og medisiner i tide. Men vi så det med en gang. Han forsvant mer og mer. Virket sløv, deppa og motløs. Det hendte jeg kom på besøk og endte opp med enetale. Han sov mye, virket ikke interessert. Han som alltid var så levende opptatt av barna sine.

Helenes pappa ung

Helge Sandvig jobbet som journalist. Datteren Helene forteller at han var levende opptatt av menneskerettigheter, antislaveriarbeid, miljø- og kulturvern. I journalistikken var han opptatt av å løfte fram de som ikke ropte høyest.

Foto: Kim Jansson / NRK

De bitte små møtene

For Helene har det vært vanskelig å vite hva hun skal gjøre for å få kontakt med faren. Da hun hørte om Gina Nordby, ble hun nysgjerrig. Gina er sykepleier og musiker, og bruker musikk for å nå inn til personer med demens.

Gina opplevde at de vanlige konsertene som ble arrangert på sykehjemmet ofte ble stressende og krevende for beboerne.

– Da tenkte jeg at kanskje det hadde vært noe å bringe dem musikken og de bitte små møtene. Det tar meg to og en halv time å gå fra rom til rom på sykehjemmet. Og heller la hvert enkelt menneske få en spesiell opplevelse der og da uten at noe annet trengs å gjøres. At det er nok til å skape en god opplevelse som gir dem ringvirkning av ro og velvære hele dagen, sier Gina.

Ved å bruke musikk og nærhet fikk hun en respons hun ikke hadde fått tidligere. Hun opplevde at demenssyke som ikke pleide å uttrykke seg særlig våknet opp og var til stede. Noen husket tekst og sang med. Opplevelsen satt i gang følelser.

– Det er akkurat deg jeg ser på. Det er ingen andre i verden jeg ser på. Jeg kjenner det selv at når noen virkelig ser på meg så gir det meg en sånn god følelse. Så jeg prøver å overføre den til de eldre og demenssyke jeg møter, sier Gina.

Gina, Helene, Helenes pappa

– Musikk kan skape en god opplevelse som kan gi dem ro og velvære hele dagen, sier sykepleier Gina Nordby (t.v.).

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten / NRK

Overrasker faren med favorittlåten

Helene fikk Gina til å bli med og spille for faren sin. De var begge veldig spent på hvordan farens respons ville bli. Helene hadde fortalt Gina at da de var små spilte faren alltid Roger Whittaker i bilen, og Gina hadde øvd inn en sang av han.

Sykehjemmet varslet om at faren til Helene hadde en dårlig dag den formiddagen Gina skulle være med. Han var trøtt og ør da de kom inn på rommet. Gina nærmet seg forsiktig og så begynte tonene av «The last farewell» å spre seg i rommet.

– Jeg var forberedt på at han ikke ville ha oss der, men så skjedde det bare små magiske ting som fikk minner og tårer til å velte fram i meg. Roger Whittaker-låten tok meg tilbake til den gamle Citroën-en vår. Jeg tenkte på turene til hytta. Deilig, barnslige forventninger om en helg med ski på beina, peis og trygghet, forteller Helene.

– Hodet mitt flommet over av tanker: Hva tenker han egentlig på nå? Savner han oss når vi ikke er der, men later som ingenting? Er alle pleierne snille og gode med han? Jeg fikk små glimt av den pappaen jeg husker så godt.

Det kom liv i farens ansikt. Da Gina er ferdig med å synge ser han på dem og sier: – Det kan ikke bli mer ekte enn dette.

– Jeg kjente igjen tonasjonen i stemmen hans. Det lille nikket på hodet som han ofte gjorde når han sa noe han mente veldig, fortsetter hun.

– Det var min pappa som lå der. Den lille sangstunden på rommet hans, var noe av det sterkeste jeg har opplevd. Fra å være helt i ørska da jeg kom, strammet han seg opp, ordene kom og tydeligvis også minner. Jeg så at han var rørt fra Gina slo den første tonen på pianoet. Så klarte han ikke å holde tilbake lenger. Det brast. Det var godt og vondt på samme tid, forteller Helene.

Helenes pappa

For seks år siden merket familien de første tegnene til sykdommen. I dag er han 83 år og bor på et sykehjem.

Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten

– Se bak rynkene

Helene tror musikken og nærheten er utrolig viktig, for faren og andre med demens.

– Det er menneskeverd i praksis. Se bak rynkene, tør å være nær og ta på med varme, gode hender, sier hun, og fortsetter.

– For meg føles det fint å vise fram pappaen min selv om han mangler tenner og ord. Vi har alle godt av å bli minnet på at bak rynker og grått hår er mennesket det samme. Det er bare skallet vårt som eldes. Det er så fort gjort å glemme. Gina ser personene med demens og viser dem den respekten de fortjener.

Helene vinker farvel
Foto: Ole Jørgen Kolstadbråten

  • Se hele innslaget med Helene og faren i Puls på NRK1 og tv.nrk.no fra mandag klokken 19.45.

TV og radio

Tonnevis av møbler kastes hver dag. Kan Trygve Slagsvold Vedum og Christian Strand pusse opp barneskolen til Trygve med møbler NAV har dumpa?
Helene sjekker inn - på asylmottak. Norsk dokumentar.
I fem døgn bor programleder Helene Sandvig sammen med asylsøkere på Dikemark Asylmottak. Det blir et tøft møte med en helt annen virkelighet.
Aida sov et helt døgn og Halvor får ikke sove uten å gjøre et spesielt triks. Hva feiler det dem? Tre butikkansatte med nettbrett utfordrer legelaget i kveldens episode. Programleder: Kjetil Røthing Askeland. Sesong 2 (4:8)