Marina Abramovic: The Scream, Munch-punktet, Ekebergparken. Innvielse 24.10.
«I sound my barbaric yawp over the roofs of the world» skrev den amerikanske poeten Walt Whitman. Og det var nettopp barbariske brøl, og hjerteskjærende skrik, som sist torsdag lød fra Ekebergskogen.
Folk som luftet hunden sin i den nye skulpturparken, eller som peste seg syklende oppover Kongsveien, stanset kanskje et øyeblikk og lyttet. Men det var altså ingen grusomme handlinger som ble begått, det var den verdensberømte, serbiske performancekunstneren Marina Abramovic som fullbyrdet sin store performative «remake» av Munchs skrik.
Dessverre var hun ti – femten minutter for sent ute til å få solnedgangen som et passende bakteppe. Den rødmende kveldshimmelen hadde allerede gått over i blått skumringsmørke.
Publikum som deltaker
Abramovic er født i 1946. Hun omtales gjerne som performancekunstens bestemor. Helt siden 70-tallet har hun markert seg gjennom en rekke sterke prosessuelle prosjekter, der hun svært ofte har invitert betrakteren til aktiv deltakelse.
Hun har vært opptatt av å utforske kroppen og for så vidt sinnets tålegrense. Hun har skåret sine egne hender til blods, latt publikum gå til angrep på henne med ulike utdelte objekter og våpen. Hun har sittet i timevis og stirret de besøkende inn i øynene. Hun er en kunstner som jobber med det dramatiske og det grensesprengende.
Et lite utsnitt fjord og by
Kunsthendelsen i går kveld ble innledet med avdukingen av hennes skulpturelle bidrag til Ekebergparken; en tom billedrammen som står i landskapet og fanger inn det lille utsnitt fjord og by som man mener er avbildet i Skrik.
Det var inne i denne rammen hun selv skrek, og det var også i denne rammen hun i sommer inviterte 270 Oslo-borgere til å skrike. Disse skrikene har hun klippet sammen til en film som ble vist i et festtelt utenfor Ekebergrestauranten etter skrikstuntet i går.
Grenser til det banale
Selve grunnideen her er uhyre enkel, og balanserer helt på grensen til det banale: Det å lage en slik ramme, der folk kan skrike mot utsikten, minner nesten om slik turister gjør helt naturlig i Vigelandsparken, når de lar seg fotografere mens de etterlikner de ulike statuenes positurer.
Men når man går litt dypere inn i dette prosjektet, så ser man at om det ikke er av de mest komplekse arbeidene fra Abramovic, så er det virkelig et verk i hennes ånd.
Skriket bringer sjelelig slam til overflaten
Det handler ikke om å påføre seg ytre smerte, men å utforske hva som skjer når vi våger å slippe taket og la det store skriket komme. Slik sett blir det et slags psykologisk eksperiment. Det er noe ytterst sårbart i det å gi seg over i et skrik på denne måten; det setter ting i bevegelse, bringe sjelelig slam til overflaten.
Og dette ser vi i de ulike ansiktene i filmen; det skyller liksom en sorg frem i øynene på dem umiddelbart etter at de har skreket. Noen brister til og med i gråt, mens andre faller litt sammen i utmattelse.
Replikk til Munch
Det er også noe fint i at hun i Munchs ånd med dette arbeidet skaper et rom for den dype menneskelige livsangsten. Munch Skrik var et utrolig radikalt statement på slutten av 1800-tallet. I dag er det jo ikke grensesprengende å løfte frem angst, eller sorg på den samme måten: Vi omfavner terapi som fenomen og vi snakker om følelser så skummet formelig står om munnvikene på oss: Men det virkelig å gi seg over i et skrik, avkle seg selv foran mange andre mennesker, det tror jeg nok fremdeles er litt utenfor komfortsonen for de fleste av oss.
Flott bidrag til Munchjubileet
Selv om prosjektet som sagt mangler noe av den igangsettende kompleksiteten som ofte preger Abramovics arbeider, er dette likevel et flott bidrag til Munchjubileet, ikke minst på grunn av den varmen og inderligheten kunstneren selv bringer inn i prosjektet i møte med de ulike menneskene hun har invitert til å være med.
Bryter seg ut av den tematiske klamme rammen
Verket er også et kjærkomment bidrag til skulpturparken, da det på en befriende måte bryter med det klamme, tematiske rammeverket knyttet til det feminine. Slik sett er Marina Abramovic helt klart med på å gjøre parken bedre.
