Fra gull til kull på Svalbard

Vi hyller Kvinnen og skriver 8.mars. Akkurat på denne datoen, nøyaktig klokken 12.00, skal sola titte over fjelltoppene og treffe den gamle sykehustrappa i Longyearbyen for første gang i år. Med nye løfter til frosne svalbardianere.

I dag ser vi ikke sola, Longyearbyen ligger tettpakket i snøkov.

– Ikke så ille

En iskald vind drønner med 19 sekundmeter ned gjennom Adventsdalen, feier over Skjæringa hvor barna har stilit seg tett innpakket for å hilse de fraværende solstrålene velkommen, fører den hiver seg over gutta til Arctic Drilling som står nede ved sjøområdet og surrer boreutstyr på en solid stålkjelke med plastski.

– Nå er det ikke så ille. Det er verre når graderstokken ligger ned mot 30 og det fortsatt blåser med samme intensitet, sier medeier og diamantborer Kjetil Larsen i Arctic Drilling.

42 millioner

Utstyret skal over til Sveagruva, hvor Kautokeinofirmaet skal bore etter kull for Store Norske Spitsbergen Kullkompani de neste tre årene. Minimum 13 000 meter skal bores. En kontrakt verdt 42 millioner kroner.

– Kontrakten betyr veldig mye for oss. Hittil har vi vært 8 mann, men nå må vi doble antallet til 16. I tillegg har vi investert i nytt utstyr for omkring seks millioner for å møte utfordringene her på øya, forteller Kjetil.

Permafrost og islagte fjorder

Han vet hva han snakker om. Svalbard-eventyret til Arctic drilling begynte allerede for ett år siden med gull-leting i St. Jonsfjorden på vestkysten av Spitsbergen.

– Vi høstet god erfaring her opp i fjor vår, og da gikk det meste greit. Men utfordringene her opp er jo isen og permafrosten som kan fryse fast borestrengen.

– En annen ting er jo infrastrukturen. Man får ikke opp tungt utstyr med fly, og om vinteren er jo sjøveien stengt av is, så alt krever god planlegging, sier Kjetil i det han strammer den siste lastereima på kjelken.
Arctic drilling er klar for Sveagruva.

Verksmester og fangstmann

Vi krummer rygg og peiler oss inn mot verkstedhallen de har fått låne av Store Norske til forberedelsene. Der møter vi på en lykkelig herremann med en udefinerbar dialekt.

Hans Lund er opprinnelig dansk, men har tilbragt mesteparten av livet nord for polarsirkelen, de siste 20 årene som fangstmann på Svalbard. Nå er han Arctic drillings verksmester og kjentmann i det arktiske liv:

– Jeg bodde jo i mange år i Kautokeino og trivdes godt der. Men så var det en kompis som ringte og ba meg å komme å hjelpe han med å spikre sammen en hytte som holdt på å ramle ned på Svalbard i -89, og siden har jeg vært her. , forteller Hans.

Når han ikke sveiser på utstyret til Arctic Drilling, driver han fangststasjonen sin ved Farmhamna , om lag 30 mil nord for sivilisasjonen i Longyearbyen.

Svalbardbasillen

Vi drikker kaffe rundt sveiseapparatene og prater om borekroner og Svalbard. Gutta har rukket å gå de nødvendige rundene i Longyearbyen, og begynner å finne veien rundt om i byen.

– Ja, det er jo artig å oppleve nye steder. Folk i byen vet etter hvert hvem vi er, og vi er blitt godt mottatt tatt her oppe.

– Har dere hørt om den såkalte Svalbard-basillen?

- Har hørt om Svalbardbasillen, men tror ikke vi kommer til å bli bitt av den. I hvertfall ikke jeg, sier Kjetil Larsen, før han og resten av arbeidslaget snører igjen jakkene og begir seg på larveføttene de seks milene over til Sveagruva. Med geværet i førerhytta.