– Jeg snakker samisk fordi de voksne ber meg om det

Under feltarbeidet til sin mastergradsoppgave observerte Kristine Tjåland Braut ulike faktorer som påvirker språkvalg til barna i Árran mánájgárdde.

Noe av det hun fant ut var at de ansatte er svært bevisste på språkbruken overfor barna, derimot er de ansatte og foreldre ikke så bevisst på språkvalget dem i mellom.
Foreldrene snakker mest norsk både til egne og andres barn.

Når det gjelder barna så bruker de samisk konsekvent med de ansatte, men norsk i fri lek med andre barn når de ansatte ikke er tilstede.

De ansatte er klar over situasjonen

Kitty Aira er underdirektør ved Árran lulesamisk senter, som driver barnehagen. De ansatte er klar over at deres språkbruk overfor foreldrene påvirker barnas språkvalg, sier hun, og nevner samtidig at det har vært forsøkt over flere år å komme med en løsning på utfordringen.

- I en periode hadde vi et eget rom hvor vi tok inn foreldrene for å gi beskjeder, slik at barna ikke hørte. Dette var tungvint, særlig om morgenen da flere foreldre dukket opp samtidig.

Skryt fra studenten

Kristine Braut roser barnehagen for godt språkarbeid. I oppgavens sammendrag står å lese:
«Árran mánájgárdde gjør en god og viktig innsats og er et godt grunnlag for at barn har mulighet for å høre, forstå og bruke lulesamisk språk daglig.»

Mastergradstudenten melder videre at det samiskspråklige barnehagemiljøet har stor betydning, spesielt i situasjonen hvor det ikke er et aktivt brukt språk i barnets familie. Barnehagen gir mulighet for utvikling av et aktivt og sterkt språk.

Lulesamisk - et "barnehagespråk"

Hun slår likevel fast at foreldrenes støtte og ansvar er viktig for å unngå at samisk blir et ”barnehagespråk”.

På direkte spørsmål om lulesamisk er blitt et slikt "barnehagespråk" for barna, svarer Kitty Aira kortfattet:

– Ja, det tror jeg det er for de fleste.

Hun legger til at de barna som begynner tidlig i barnehagen, som ett- til toåringer, lærer språket. Verre er det med de som først kommer til i 4-5 årsalderen, som har snakket norsk til da, og først da skal begynne med å lære språket.

– Hvordan skal de lære samisk da?

Ivar Otto Knutsen er en av foreldrene som hadde barn i barnehagen da mastergradsstudenten gjennomførte sitt feltarbeid. Han kan fortelle at situasjonen er den at alle foreldrene ikke skjønner samisk.

– Når foreldrene ikke har forstått samisk til dags dato og ei heller makter å snakke samisk, bortsett fra muligens noen få ord, da blir det vanskelig for barna.

Ivar Otto er av den mening at det blir vel ufordrende når foreldrene ikke snakker samisk med barna.

– Hvis de ikke snakker samisk med barna, hvordan skal de lære samisk da? Det blir vanskelig for barna.

Språket må brukes også i hjemmet

Ivar Otto forteller at han ikke tror det blir lettere av at de ansatte kommuniserer på norsk med foreldrene. Han har tenkt mye på hva som må til for å løfte språket.

– Hjemmet må bli en arena hvor det snakkes samisk, først da kan vi lykkes.

Kitty Aira ytrer at barnehagen ikke kan ta ansvar for barnas språkvalg, alene.

– Språkansvaret overfor barna er ikke kun barnehagens, men også foreldrenes ansvar. Samt hele den lulesamiske befolkningen.

– Må bli naturlig i fri lek

Kristine skriver at utfordringen ligger i å få språket til å bli naturlig i fri lek slik at lulesamisk ikke blir et pliktspråk som snakkes ”fordi de ber oss om å snakke samisk”.

Barnehagen har mange aktiviteter som er med på å styrke språkferdigheter og bruk av samisk. Gjennom små språkgrupper, daglige samling for hele barnehagen og felles turer, fokuseres det på å trene inn språket.

Utfordringer de står overfor er språkidealer som leder yngre barn til valg av språk. De som starter tidlig(de yngste i barnehagen) har en fordel.

– Det er på mandag det er barnehage igjen

Språkutviklingen hadde endret seg det siste året før Braut gjorde sitt feltarbeid. Gruppen var blitt større og det var flere barn per ansatt.
Dette hadde resultert i en utvikling hvor tidligere samisktalende barn begynte å bruke norsk i større grad under lekens gang.

Tjåland Braut mener en bør stille spørsmål ved årsaken til dette språkskiftet. Er det fordi barnas holdninger har endret seg, at de synes majoritetsspråket er mer spennende og utfordrende eller at de merker at det er mer ”aktuelt”?

Kristine registrerte noen barn komme med følgende uttalelser:

– Jeg snakker samisk fordi de voksne ber meg om det.

– Jeg snakker ikke samisk fordi det er helg. Det er på mandag det er barnehage igjen.

Noen av løsningsforslagene Braut presenterer i oppgaven for å snu denne utviklingen er:

• De ansatte må ha tid til færre barn om gangen. De ansatte må ha mulighet for å ha barna i små grupper hvor de kan ”sette seg ned” og lede leken, gjennom å oppfordre og motivere til bruk av samisk språk.
  
• Det må bli mer fokus på barna enn på det administrative.
  
• Flere giellatjiehppi (språklige ressurspersoner) behøves for å kunne konsentrere seg mer om hvert enkelt barns språkutvikling.

Underdirektør Kitty Aira forteller at de siden masterstudenten var på observasjonsbesøk ved barnehagen har de gått fra ordningen med to avdelinger tilbake til en avdeling, dette grunnet plassmangel.

- Vi skulle ønske å ha en giellatjiehppi i full stilling. Nå er det tilsvarende 80%, vi får midler til 40% og betaler selv for 40% til. Vi skulle gjerne sett at vi hadde opp mot 150%.

Aira sier at det i det tilfellet står på økonomiske ressurser, også når det kommer til læremidler, som det også er mangelfullt med.

Det kan potensielt bli den første saken til den nytilsatte direktøren å se på hvordan vi skal kunne styrke språksituasjonen, da med barnehagen i tankene og hvordan få mer penger dit.

Uviss fremtid for språket?

Kitty forteller at språket er i ferd med å forsvinne blant dem som tilhører dagens foreldregenerasjon. Hun frykter en uviss fremtid for språket når besteforeldre-generasjonen, som hun sier seg selv å tilhøre, en dag forsvinner.

– Jeg opplever selv at et av mine barnebarn snakker samisk til meg, men når det snur seg til foreldrene så skiftes det til norsk

Kristine Tjåland Braut skriver avslutningsvis:

«Med økt interesse og bevissthet de siste år omkring språkvalget, er jeg positiv til fremtiden for lulesamisk språk om samme innsats fortsetter.»

Kristines feltarbeid ved Árran mánájgárdde ble utført ved to opphold som varte en uke hver gang. Første besøk var i juni 2008 og opphold nummer to fant sted i september samme år.

Kristine Braut avla eksamen i desember i fjor, oppgaven er publisert i sin helhet på Universitetet i Tromsøs nettsider.