Måtte slåss for å være gutt

Hopp til innhold

– Ungen min var interessert i riddere, sverd og dyr. Bursdags-dukken ble pent gitt videre til en annen, og perlebrettet ble kastet i veggen, forteller Ingrid Eftedal.

Hun forteller om et barn som ble rasende da badedrakten skulle på og som nektet å gå i kjole, men som elsket dinosaurer og å klatre og herje.

– Jeg skjønte ikke at raserianfallene kom fordi det var jenteklær vi forsøkte å ta på, sier moren.

15 år gamle Atle er nemlig født som jente. Eller i jentekropp. Selv sier han at han alltid har vært gutt.

I kveldens Puls-sending klokken 19.45 på NRK1 møter du 15-åringen som forteller om det å være født i feil kjønn.

Ingen Barbie

– Jeg har aldri vært noe særlig sammen med jentene i oppveksten. Jeg gikk bare i gutteklær, og spilte alltid på guttelaget i fotballen. Så det var itj no’ Barbie, nei, sier Atle Eftedal Sunde hjemme i Trondheim.

Etter hvert ble det flere og flere tegn på at den lille jenta var noe mer enn bare litt guttete.

Moren forteller at han begynte å bruke initialer istedenfor navnet sitt, og at det kom barn på besøk som helt opplagt trodde at de var hos en kompis, ikke en venninne.

– En gang var vi på butikken og møtte en gammel venninne av meg. Da hun kommenterte at jeg hadde så fin sønn, så jeg at Atle strålte opp som en sol, forteller mamma Ingrid Eftedal.

Skal ta testosteron

I dag er Atle en av omtrent 40 barn og unge under 16 år som utredes for transseksualitet på Rikshospitalet i Oslo. Her går han til samtaler og intervjuer og skal om en stund begynne på mannlige kjønnshormoner.

– Det er bra med testosteron for da blir det lettere å bygge muskler, og jeg gleder meg til å begynne å barbere meg, sier Atle.

Men behandlingen på Rikshospitalet er tøff.

Psykologer, psykiatere, hormonleger og kirurger er inne i bildet, for å vurdere om Atle virkelig er transseksuell. En diagnose han er nødt til å få, før han eventuelt som 18-åring kan få gjennomført en fullstendig kjønnsskifteoperasjon.

– Jeg bare sa det jeg

Da familien på Lade for alvor forsto at Atle måtte bli gutt på heltid, begynte foreldrene forsiktig å planlegge et forskriftsmessig opplegg sammen med rektor og lærere hvordan de skulle fortelle dette til resten av klassen og nærmiljøet.

Men Atle hadde en annen plan.

– Jeg bare sa det jeg, så etter et par dager visste hele skolen det. For mange var det nok litt forvirrende, men det var flere som svarte at de nå forsto mye mer, forteller Atle.

Og etter det har alt blitt bedre. Moren ser nå en harmonisk og glad unge, der hun før så en sint unge. Og for Atle selv var det en lettelse å stå frem:

– Jeg kan senke skuldrene for nå vet alle at jeg er gutt. Før måtte jeg slåss for å være den jeg var, slåss for å være gutt. Jeg har mange gode venner rundt meg, og de tar meg for den personen jeg er.

Ikke annerledes

Atle har aldri gjemt seg bort, til tross for den spesielle historien sin. Tvert i mot. Han er elevrådsformann på Lade skole og medlem av Ungdommens bystyre i Trondheim.

Og han bruker mye tid sammen med venner. De tenker lite over at Atle er annerledes enn andre.

– Han er jo som en gutt for meg. Og han har jo alltid vært gutt innerst inne, så jeg tenker egentlig aldri på det, sier bestevenninnen Marie Husebye, som likevel synes at Atle skal ha ros for motet sitt.

Hun tror hele klassen har vokst på erfaringen med Atle.

– Kanskje det har blitt lettere for andre å stå frem med ting, dessuten forstår man litt bedre at ikke alle er like, mener hun.

Krever respekt

Selv om Atle har vært gjennom tøffe utfordringer, og fremdeles har mange år igjen med behandling og medisiner foran seg, er han opptatt av ikke å fremstå som noe offer.

– Det er ikke synd på meg fordi jeg er annerledes. Jeg har det kanskje tøffere enn mange andre ungdommer, men alle har jo sitt. Det viktigste for meg er at folk respekterer meg og godtar meg for den jeg er.

– Det har vært en kamp, men det er det ikke lenger. Nå har jeg bare vunnet.