Måtte til Sverige for å få jobbe som sykepleier

– Det er godt å få vite at man faktisk er dugende. Men det har vært en kamp.

Ordene tilhører Ellen Margareta Blind Hansen (33) fra Tana i Finnmark. Ellen har all mulig grunn til å heise flagget og feire denne dagen. Hun har nettopp fått vite at hun har fått autorisasjon som norsk sykepleier etter å ha kjempet for det i mange år. Det underlige er at hun måtte til Sverige for å få den norske godkjenningen.

– Fire år for sent, sier hun lakonisk.

Samtidig har Ellen også fått en annen nyhet.

– Jeg er blitt tilbudt fast jobb på akuttmottaket på Södersjukhuset, forteller hun med et stort smil.

Det siste gir ikke Norge noen grunn til å juble. Landet mister en godt kvalifisert sykepleier som det er stort behov for. Men Ellen mener at Norge bare kan skylde på seg selv. Norske helsemyndigheter sa nemlig «nei takk» til henne da hun kom hjem fra Australia med en fiks ferdig sykepleierutdanning på baklomma.

Se Brennpunkt-dokumentaren «God nok for utlandet»

Svensketrikset
Ellen har en bachelor i sykepleie fra University of Wollongong i New South Wales, et universitet som har toppet rankingen over Australias beste universiteter de siste årene. Da hun kom hjem etter endt utdannelse i 2010, startet problemene.

– Akutten på sykehuset i Tromsø ville gjerne ansette meg. Det var der jeg aller helst ville jobbe, så det var helt topp. Jeg skulle bare få orden på papirene mine først.

Men det skulle bli vannskeligere enn hun trodde.

– Jeg fikk beskjed om at utdannelsen min var mangelfull. Jeg fikk ikke autorisasjon som sykepleier i Norge.

– Hva skjedde videre?
– Jeg jobbet litt på et sykehjem i Norge som assistent. Det var noen svenske sykepleiere der av og til. Jeg fortalte dem at jeg egentlig var sykepleier, men at jeg ikke fikk autorisasjon. De tipset meg om å dra til Sverige. Det er mye bedre der, sa de.

– Så da dro jeg, sier Ellen.

Nåløyet

Det var Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) som nektet Ellen norsk godkjenning som sykepleier. De ansatte ved SAK er satt til å ivareta pasientsikkerheten, og passer på at ikke ukvalifiserte får jobbe ved norske sykehus og sykehjem.

SAK er autorisasjonsmyndighet for 29 yrkesgrupper som er avhengig av en godkjenning for å kunne jobbe i det norske helsevesenet. Godkjenning trengs om utdanningen er tatt i Norge, eller om den er tatt i et annet land. Enten du er lege, tannlege, optiker, psykolog eller sykepleier, så må du gjennom det nåløyet som heter SAK.

SAK slo altså fast at Ellens utdanning fra Australia var mangelfull, og ikke jevngod med tilsvarende norsk utdanning. SAK mente at Ellen manglet nesten 70 prosent på en fullverdig sykepleierutdanning. Men da Ellen sendte papirene sine til svenske myndigheter, var tonen en annen.

– Socialstyrelsen i Sverige mente at min utdanning fra Australia var jevngod med den svenske, både hva gjelder omfang, nivå og innhold, forteller hun.

Det stusset Ellen over. For både Sverige og Norge er underlagt det samme direktivet i EU som avgjør om du er kvalifisert som sykepleier. Men hun pakket kofferten og dro til Sverige.

– Det var bare å ta det løpet som skulle til for å få autorisasjon i Sverige, sier Ellen.

3253 sykepleiere har fått nei
Siden 2008 har Norge via SAK stanset 3253 sykepleiere som ønsker å jobbe her i landet. Dette er i hovedsak sykepleiere med utdanning fra land utenfor EØS/EU. Det toppet seg i fjor, da Norge sa nei til nesten hver femte sykepleier fra denne gruppen.

Samtidig viser undersøkelser at sykepleiemangelen allerede er stor i kommunene. Så tidlig som i 2012 varslet over halvparten av norske kommuner at de mangler fagutdannede sykepleiere. Det kommer ikke til å bli bedre fremover. Forenklet kan man si at Norge trenger 5000 nye sykepleiere hvert år.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) kommer Norge til å mangle 28.000 sykepleiere når vi runder 2035. Dette skyldes i hovedsak at vi blir flere eldre, men også at mange sykepleiere forsvinner ut av yrket uten at det utdannes tilstrekkelig mange nye.

– Dette er ikke noen gjetning. Det er slik situasjonen kommer til å bli dersom vi ikke utdanner flere sykepleiere, sier forskningssjef Nils Martin Stølen ved SSB om den fremtidige sykepleiermangelen.

– Eldrebølgen vil medføre at vi får en stor gruppe over 80 år som øker presset på sykehus, sykehjem eller hjemmetjenester, forklarer han.

– Vi får et stort sprik mellom behovet for sykepleiere og tilgangen.

Ettertraktet arbeidskraft avvises

En som merker presset daglig, er kommunalsjef Odvar Nordnes i Hamarøy kommune i Nordland.

– Matematikken går ikke opp. Det er for få ungdommer som vil bli sykepleiere, og for stort behov. Vi hadde nettopp en annonse ute hvor vi søkte etter flere sykepleiere. Det var ingen nordmenn som viste interesse. Derimot fikk vi 40 søknader fra folk uten norsk autorisasjon som sykepleier.

Hamarøy er en typisk norsk småkommune. Den har 1811 innbyggere, men er pålagt å tilby de samme tjenestene som større og rikere kommuner. På Hamarøy Bygdeheim må kommunen nå drive uten sykepleiere på nattevakt.

Sykehjemmet har seks ledige stillinger. Det paradoksale er at kommunen nylig hadde en ferdigutdannet sykepleier på kroken. Men så skjedde det noe.

– Kan bare ha det så godt

Ingvild Hilling Elsbak (26) kom hjem til Hamarøy med en rykende fersk sykepleierutdanning fra Australia, og ville gjerne jobbe i lokalmiljøet. Men også hun fikk tommelen ned fra SAK.

Det endte med at Ingvild dro til Stockholm, fikk seg svensk kjæreste og jobber nå ved Södersjukhuset hvor hun er i ferd med å få autorisasjon som svensk sykepleier.

– Fremtiden min er i Sverige. Norge kan bare ha det så godt når de behandler unge, kompetente mennesker på en slik måte, sier Ingvild, som har fått avslag tre ganger i møte med det norske helsebyråkratiet.

– Bittert, mener kommunalsjef Odvar Nordnes i Hamarøy kommune.

– Det at vi mister en av våre egne hamarøyværinger som vil slå seg ned og jobbe i hjemkommunen, det kjennes ikke godt.

Nordnes opplever SAK som stivbeint og uforutsigbart.

– Det er vanskelig å skjønne hva som gjør at noen får godkjenning og hvorfor andre ikke får det, sier han.

– Det er jo paradoksalt at disse sykepleierne drar til Sverige og blir godkjent der. Ingvild hadde fått jobb på dagen her hos oss, sier han.

Gleder seg til jobben

Ellen Hansen og Ingvil Hilling Elsbak har tatt et kvalifikasjonsløp tilrettelagt av svenske myndigheter for å få helsepersonell med utdanning fra land utenfor EU og EØS i arbeid så fort og effektivt som mulig.

De to norske sykepleierne har blant annet avlagt en kunnskapsprøve i sykepleie for å vise at de har lært noe i Australia, og de har tatt eksamen i svensk samfunnskunnskap og helselov. Etter å ha bestått disse, ble det praksis på Södersjukhuset i Stockholm. Ingvild får sin autorisasjon til jul, Ellen har altså fått sin allerede.

– Det er fantastisk å jobbe på Nord-Europas største akuttmottak. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Jeg kjenner at min kompetanse er på rette plassen. Jeg tror jeg blir her en stund, sier Ellen, og ser ut over Årstadviken hvor vimplene ved båtklubben danser i brisen.

– Norge går glipp av din kompetanse?
– Foreløpig, ja. Jeg har ikke noe lyst til å dra hjem. Jeg blir bare forbanna over at jeg nå har fått norsk autorisasjon. Det er fire år for sent, gjentar hun.

Norge? Nei, takk
Den norske autorisasjonen hun viser til, kom i slutten av august i år. Ellens utdannelse er fortsatt akkurat den samme som SAK mente var nesten 70 prosent mangelfull.

Like fullt er hun nå registrert i det norske helsepersonellregisteret som sykepleier, og kan jobbe som sykepleier i Norge fram til hun er 70 år. Grunnen er at svenskene har godkjent Ellen som sykepleier og at et felles nordisk regelverk da gjør henne godkjent også i Norge.

– Jeg har kjempet med det norske systemet i over tre år. Det er først nå jeg forstår hvor slitsomt det har vært. Hvorfor skal jeg dra hjem til noe slikt? Jeg blir heller her og spesialiserer med som intensivsykepleier, sier Ellen.

– Ganske underlig, sier Birgitta Wranne om det norske systemet. Hun er leder på kardiologisk avdeling på Södersjukhuset og Ingvild Hilling Elsbaks sjef.

– Vanligvis er det jo slik at det er en masse svenske sykepleiere som drar til Norge for å jobbe. Hvorfor ønsker ikke Norge å ta vare på sine egne og beholde dem hos seg? spør Wranne, som er svært fornøyd med å ha Ingvild i sin avdeling.

– Jeg er overbevist om at hun har den kompetansen som skal til, sier hun.

Ellen og Ingvild er sannsynligvis noen av de første norske sykepleierne med utdanning fra et land utenfor EU, som har brukt svenske-trikset. Men de har vist vei for flere.

Et spørsmål om lang tid

– Et svart hull. Avslag etter avslag. Og jeg vet at det er feil.

Slik beskriver Marita Seilskjær (28) den tiden hun har brukt på å kjempe mot SAK. Alt så lyst ut for jenta fra Søgne da hun kom hjem etter utdannelsen ved Queensland University of Technology. Ikke bare var Marita sykepleierutdannet, hun hadde også tatt en spesialisering som operasjonssykepleier.

– Jeg var sikker på at det skulle gå greit å få norsk autorisasjon. To andre nordmenn som hadde gått sammen med meg i Australia og tatt akkurat de samme fagene, var blitt godkjent mens jeg holdt på med spesialiseringen.

En annen som var sikker på at det skulle gå greit, var Inger-Lise Pedersen, leder for Rikshospitalets avdeling for dagkirurgi.

– Jeg var sikker på at det bare var et spørsmål om tid før Marita fikk godkjenning. Jeg tenkte at hun der, hun må vi ta vare på, hun har alt på plass, både kompetanse og språk. Det er tross alt mangel på operasjonssykepleiere i Norge, sier Pedersen.

– Dessuten har vi ved flere tidligere anledninger ansatt operasjonssykepleiere fra Australia, med stor suksess.

Men det både Pedersen, Marita og mange andre trodd skulle gå kjapt, skulle vise seg å ta over fire år.

Tre avslag
Marita Seilskjærs utdanning som operasjonssykepleier ble av SAK vurdert å være 63 prosent mangelfull. 28-åringen fra Søgne har i løpet av de fire siste årene fått avslag på godkjenning tre ganger i det norske byråkratiet. Alternativet hun ble stilt overfor, var å ta hele utdanningen på nytt. Men så fikk også hun høre om muligheten i Sverige.

– Jeg sendte papirene mine til den svenske Socialstyrelsen. Etter to måneder kom svaret. De vurderte utdanningen min som jevngod med den svenske, både i omfang, nivå og innhold.

Dermed dro også Marita til Sverige for å gjennomføre det praktiske løpet som skulle til for å bli godkjent som sykepleier i nabolandet. I februar i år avla hun kunnskapsprøven med glans. Men hun rakk ikke engang å ta prøven i svensk samfunnskunnskap, før noe overraskende skjedde.

Kan endelig sprette sjampanjen

– Jeg sendte inn papirene mine på nytt til SAK, inkludert dokumentasjon på kunnskapsprøven jeg hadde tatt i Sverige, forteller Marita.

Hun var ikke forberedt på at det skulle gi noen positive resultater, men tenkte at det var verdt et forsøk. Så kom svaret.

– Helt ufattelig. Ubeskrivelig. Etter nesten fem års kamp.

Marita og samboeren kunne endelig sprette sjampanjen. Maria var blitt autorisert som norsk sykepleier. Hun klarte ikke å holde tårene tilbake da hun leste vedtaket. Men gleden hadde en bismak.

– Hvorfor har jeg måttet kjempe så lenge? Nesten fem år. Jeg kunne tatt en doktorgrad på den tiden. Og det er ingenting ved utdannelsen min som er forandret. Det er fortsatt den samme som SAK mente var 62 prosent mangelfull. Hvorfor er jeg blitt godkjent nå, bare fordi jeg har vært i Sverige og avlagt en kunnskapsprøve? spør hun undrende.

– Det må være et minstemål

Statens autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAK) sier at de har behandlet alle søknader om godkjenning som sykepleier samvittighetsfullt og etter det regelverket som gjelder.

– Vi skal ivareta pasientsikkerheten. Da må det også være et minstemål for hva som skal til for at en utdanning kan godkjennes, sier direktør Anne Herseth Barlo i SAK.

– Når vi skal gi en autorisasjon, kan vi ikke ta noen sjanser, men må beskrive hva vi mener det er som mangler. Regler kan være firkantet, men vi skal sikre at vi får det personellet som har de kunnskapene som lovgiver har bestemt.

Hun ønsker ikke å kommentere enkeltsaker, men uttaler seg på generelt grunnlag.

– Vi ønsker absolutt ikke å være en flaskehals, men vi kan altså ikke alltid gi folk det svaret som de ønsker å få. SAK har mange dyktige saksbehandlere. Utgangspunktet er at en utdannelse må være jevngod med en tilsvarende norsk.

– Det virker underlig at man må til Sverige for å få godkjenning?
– Vi har behandlet samvittighetsfullt alle de søknader som er kommet til oss etter det regelverket som gjelder til enhver tid.

– Disse sykepleierne har akkurat den samme utdannelsen nå som før, altså den utdannelsen SAK mente var svært mangelfull?
– Alle kan søke på nytt og få en ny vurdering av kompetansen.

– Men det er ikke noen endringer i utdannelsen?
– Vi vurderer alle papirer som ligger foran oss, og når personer har gjort tiltak som de er blitt bedt om, så tillegges det den vurderingen vi gjør.

– Hva er forskjellen etter at de har vært en tur i Sverige?
– Vi har tatt til orde for den svenske løsningen, som vi har stor sympati for, sier Herseth Barlo.

Hun viser til at Helsepersonellnemda i Norge er blitt strengere i sin vurdering av utenlandske utdanninger de siste årene, og at dette også har fått konsekvenser for SAKs avgjørelser.

– Finnes norsk mulighet
Men nå skjer det forandringer også her i Norge.

– Jeg er ikke fornøyd sånn systemet har vært, derfor endrer jeg systemet, sier helseminister Bent Høie.

SAK-kontoret legges ned til nyttår, og oppgavene skal overtas av Helsedirektoratet. Loven ble endret i sommer, og en ny forskrift er til behandling i departementet med sikte på at den vil tre i kraft i løpet av 2016. Målet er at regelverket skal bli enklere og mer forståelig. Det innføres blant annet en obligatorisk fagprøve. Består du den får du autorisasjon, består du ikke kan du ta kurs på Høyskolen i Oslo og Akershus.

– De kan ta den utdannelsen som nå er etablert for å imøtekomme dette behovet, og samtidig ta andre ting som er nødvendig, hvis de mangler mer, for å bli godkjent som sykepleier i Norge, sier Høie.

Marita Seilskjær har vurdert opplegget på HiOA. Hun mener det blir direkte feil å sammenligne dette med tilbudet fra svenske myndigheter.

– For det første koster kursene på HiOA til sammen 35.000 kroner, hvis du skal ta hele pakka. Svenskenes opplegg er helt gratis og det tar kortere tid, sier hun.

– For det andre følger det ingen garantier med det norske kurset i sykepleiens faglige og vitenskapelige grunnlag. HiOA gjør det helt klart. Du er ikke på noen måte sikret norsk autorisasjon selv om du tar dette kurset som går over ett år. Sverige derimot, stiller med en oversikt og rekkefølge på hvilke tiltak som kreves for at du får autorisasjon. Så lenge man følger rekkefølgen og fullfører kravene, så vil det gi godkjenning. Her er det ingen hemmeligheter om hva som kreves av den enkelte. Sverige spiller med åpne kort og spillereglene endres ikke underveis.

Seilskjær mener også at det blir underlig for sykepleiere som er født og oppvokst i Norge, å måtte gå på et kurs i norsk kultur.

– Hvorfor skal jeg betale masse penger for at noen skal lære meg at Lofoten ligger i Nord-Norge, at vi har oljepenger, likestilling, bunad, brunost og kjøttkaker i brun saus? spør hun.

– Duger det i Australia, duger det i Sverige

– Vi kan ikke dømme disse arbeidstakerne til et utenforskap, vi må tilrettelegge slik at de kommer seg i jobb i Sverige og kan benytte den kompetansen de har, sier Åke Wirsén.

Han jobber ved Lunds Universitet og har ansvaret for å koordinere kvalifiseringen av utenlandsk helsepersonell som ønsker å jobbe i Sverige.

– Sykepleierutdanningen i Australia holder jo et akademisk høyt nivå. Disse sykepleierne kommer til å bli et verdifullt tilskudd til det svenske helsevesenet, sier Wirsén om nordmennene som har dratt til Sverige for å få autorisasjon.

Han ønsker ikke å kommentere de norske vurderingene av de norske sykepleierne, men konstaterer at det er svært ulik praksis i de to landene.

– Duger sykepleierutdanningen i Australia, duger den som en forutsetning for å kunne jobbe i Sverige, sier han til NRK.