Morten Jøntvedt mot grav
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Av jord er du kommet

Mennesket han ser der nede i graven skulle ikke vært der. Etter 70 år burde den døde kvinnen ha blitt til jord for lengst. Alt er ikke som det skal være på norske kirkegårder.

Grabben på den gule gravemaskinen til Morten Jøntvedt hadde gravd seg ned gjennom gress og torv. Ned i mørket.

En mann var død og skulle gravlegges denne høstdagen. De hadde funnet et fint sted.

Det hadde vært en grav der fra før, men etter 70 år var den klarert for gjenbruk. Med god margin. Det skulle vært en vanlig gravejobb.

Morten hadde hatt en travel formiddag, med forsinkelser og graving av flere graver. De hadde dårlig tid.

Seremonien med de sørgende var allerede i gang da de startet.

Heldigvis var han og kollega Kjetil Aa rutinerte karer og de skulle greie det fint.

Men der nede i dypet traff grabben på noe. Treverk og et intakt kistelokk.

«Alltid freidig når du går ...», hørtes fra inne i kirka.

Kvinnen i kisten

Kjetil dro på seg hanskene og hoppet nedi. Han tok tak i kistelokket og løftet forsiktig opp.

De glemmer aldri synet. Og lukta. I kisten lå et menneske, med hår, kjøtt og klær. Etter 70 år i jorda.

Gravfølget som satt inne kirka, ville snart være på vei ut med kisten.

Morten og Kjetil skjønte at graven måtte stenges for gjenbruk. For godt. Det hastet med å finne ny grav for den døde mannen.

Kun minutter igjen.

Nok en gang hadde fortidens valg og dumskap slått til på en måte som de fleste ikke ville håndtert.

Dette er historien om jakten på nye løsninger når menneskekroppen skal føres tilbake til naturen.

For Morten og Kjetil handler det om å bli venn med jorda, mens andre tyr til frysetørring eller lut.

Gul konge blant kors

Det er irrgrønt, stille og vakkert der oppe i høyden. Der de døde ligger. Det er vår i Trondheim.

Stillheten brytes av den gule gravemaskinen til Morten. I godt driv kjører han på den lyse grusveien mellom gravstøtter, engler og kors.

Gravemaskin på kirkegård

Morten er den som graver de fleste gravene i Trondheim. For ham har sorg, verdighet, døde kropper, jord og drenering vært hverdagen i over 30 år.

Ingen kjenner trøndernes siste hvilesteder så godt som han.

Morten Jøntvedt

GRAVER: Morten Jøntvedt gravde sin første grav i 1985.

Trangt om plassen

Kirkegården som skal få en ny grav denne vårdagen, ligger omringet av grønne bølgende åkre. Dyrkamark møter rekker av nye boligblokker i utkanten av Trondheim. De popper opp som byggeklosser.

For som ellers i verden blir det også stadig flere folk her i byen. Og vi skal jo alle dø. Det begynner bli trangt om plassen både her hjemme og der ute i verden.

Selv om mange, spesielt i byene, velger kremasjon, så velger flere kistebegravelse. Vi er avhengige av å bruke graver på nytt for å få plass.

Akkurat det har gitt Morten og kollegene ved kirkegårdene ubehagelige opplevelser.

I Norge er ei grav fredet de første 20 årene. Om ikke familien eller andre ønsker å forlenge leien, så skal den kunne brukes på nytt. Gravferdsloven tar utgangspunkt i at 20 år er nok tid for en kropp å bli til jord.

Morten vet godt at det ikke alltid er slik.

Kvinnen i graven var nok et bevis på det.

Havstein kirkegård nedtonet

GAMLE KIRKEGÅRDER: Mange kirkegårder i Norge har store utfordringer med uegnet jord.

Blåleiras forbannelse

Havstein gamle kirkegård er en av mange kirkegårder i landet som ligger på grunn med mye blåleire. Kirkegårdsarbeiderne vet nå at leire på ingen måte er egnet til å kompostere en menneskekropp. Det visste de lite om den gangen kirkegårdene ble etablerte rundt omkring i landet.

Under gresset er det blåleire fra topp til bunn.

Graven blir som en lufttett boks. Uten oksygen og mikroorganismer går nedbrytingen veldig sakte.

Den kan stoppe helt opp.

Den døde kroppen kan bare bli liggende der.

Det var mye de ikke visste før.

– Da gravde vi et hull og fylte igjen med det vi hadde. Ferdig, glemt. Det var aldri snakk om gjenbruk, forteller Kjetil.

Nå vet vi at vi trenger plassen til nye døde. Familier har også ofte sterke ønsker om hvor de vil ha gravsted for seg og sine. Gjerne ved siden av andre familiemedlemmer.

Morten og Kjetil har alltid prøvd å gjøre det de kan for å hjelpe dem i sorgen. For å tilfredsstille ønsker og behov. Men mange steder har både blåleiren og fortidens lite gjennomtenkte valg gjort det vanskelig.

Plasttabben

Ved bordet på pauserommet til de ansatte på Lademoen gravlund sitter de tre. Kjetil Aa, Morten Jøntvedt og Inger Strand. De har alle vært i bransjen i over 30 år.

Kjetil Aa

Kjetil Aa

Morten Jøntvedt

Morten Jøntvedt

Inger Strand

Inger Strand

Kjetil Aa og Morten Jøntoft

Kjetil Aa og Morten Jøntvedt

Inger er leder her ved gravlunden. Dette er en av de gravplassene som fungerer bra i Trondheim. Jorda her er bedre, med god blandingsjord. Sand og grus gir god tilførsel til oksygen. God drenering bidrar også til at vann ikke samler seg opp der nede i mørket. Her går prosessene som de skal. Stort sett.

Inger Strand og Kjetil Aa

TIDENE HAR ENDRET SEG: Både Inger og Kjetil opplever at statusen til kirkegårdene har endret seg de siste årene. Nå skal kirkegårdene brukes og nytes som parker. De er glade i jobben sin, men vet yrket deres har en mørk historie.

Kirkegården som Inger driver er grønn og frodig i vårsola. Som en vakker park.

Men hun husker tabben. Alle har kjent, luktet og sett tabben.

Det var Kirkevergen i Oslo som syntes det var en god idé. For å hindre avrenning og lukt fra de døde, ble det i 1957 bestemt at alle døde skulle pakkes inn i plastfolie.

Det var først et pålegg for begravelsesbyråene i Oslo, men ideen spredte seg raskt til flere deler av landet. I 15–20 år var dette vanlig praksis og omkring 250 000 mennesker ble gravlagt i plast i løpet av disse årene.

Når fredningstida gikk ut og det ble stadig større behov for å bruke gravene på nytt igjen, oppdaget de det. Tabben. Hverken plast eller den døde var borte.

Plasket i lik og mumier

Enten hadde nedbrytingen skjedd der inne i plasten uten at væske forsvant, eller så hadde prosessen stoppet helt opp fordi oksygen ikke kom til. Slik den kan gjøre i blåleira.

– Det har vært skikkelig ugreit, forteller Inger.

Alle de tre har bokstavelig talt plasket med døden rundt støvlene i forsøk på å følge loven og pårørendes ønsker.

Og de har alle sett de døde som ikke skulle vært der, liggende nesten like hele etter 60–70 år.

– Dersom vi forventer å komme borti slike graver i dag, er det de mest rutinerte som tar jobben. Det er ikke noe hyggelig syn, forteller Kjetil.

Det at nedbrytingen har stoppet helt opp, er det som har gitt mest trøbbel.

Det som ofte skjer når oksygen ikke slipper til, er at fettet på kroppen omdannes til en slags voks. Det kalles adiposere. Det kan skje både i plastgravene, men også når den døde er gravlagt i blåleire. Den døde blir liggende der som en slags mumie. For alltid.

Adiposere

ADIPOSERE: Bildet viser en død person tatt i forbindelse med et utenlandsk forskningsprosjekt. Hun har ligget i over 50 år. Hun holder fremdeles blomstene i hånda. Flere studier søker nå mer kunnskap for å unngå dette.

I 1999 ble det bestemt at alle plastgravene skulle stenges for godt og skjermes for gjenbruk.

Mange steder i landet har man fått i gang prosessen igjen ved å pumpe kalk ned i gravene, slik som her:

Slik har man fått fullendt reisen for den døde kroppen og frigjort verdifull plass til flere.

Blåleiren må de håndtere så godt de kan. For den vil alltid være der.

Ny grav

Både Kjetil og Morten husker ubehaget med kvinnen i kista. Hun som skulle vært borte for lengst. De husker stresset og frykten for å ikke rekke å få klar ei grav og for å ødelegge for dem som sto midt i den vondeste sorgen.

– Det er veldig ubehagelig og vondt å måtte gi beskjed til de pårørende samme dag, om at vi ikke har klart få klar graven. Vi ønsker å skåne dem for detaljerte forklaringer når de er så sårbare, sier Kjetil.

Seremonien i kirka gikk mot slutten. De forsto at de måtte improvisere. Graven måtte stenges for godt.

Mens Morten fylte igjen, løp Kjetil inn på kontoret og søkte i kirkegårdsplanen etter nytt egnet sted. Det hastet. Gravfølget var snart på vei ut av kirka.

De hadde bare minutter på seg.

Mot endring

Det har vært mange slike ubehagelige hendelser. Heldigvis er de blitt færre med tiden.

– Vi har spurt oss selv om hvorfor så mange av kirkegårdene er etablert på blåleire. Alle burde jo skjønt at dette ikke var bra, sier Morten.

Selv der jorda er bra, går jo forråtnelsen treigt.

– Jeg tenker at det kunne vært gjort på en annen måte. Jeg synes det er rart at det ikke er kommet teknologi, eller noe som man kan legge oppi graven for å få prosessen til å gå raskere, undrer han.

Og han er ikke alene.

Stadig flere ønsker andre måter å bli ført tilbake til naturen på etter døden. Vi kan ha nye tider i vente. Nye ideer om plassbesparende, mer effektive og miljøvennlige metoder fascinere og ryster oss.

Frysetørring mot en bedre jord

En av dem som vil ha endring er Susanne Wiigh-Mâsak.

Hun har tre lidenskaper. Hagen, kompost og døden. For Susanne er det tre ting av samme sak, som hører til samme kretsløp.

Det handler om å gi kroppen tilbake til naturen og om å gjøre det på naturens premisser.

For det gjør vi ikke i dag, mener Susanne. Hun vil ikke råtne i en langvarig prosess der nede i jorda. Og hun vil ikke brenne i en kremasjonsovn som slipper ut klimagasser.

Susanne Wiig-Mäsak

MENNESKET TIL KOMPOST: Gjennom sitt selskap Promessa har Susanne Wiigh-Mäsak jobbet i over 20 år med å få flere alternativ å velge mellom når vi dør. Hun har utviklet en økologisk variant.

Foto: Per Ingvar Rognes / NRK

Alternativet hennes har trigget sterke følelser.

Susanne og folkene bak Promessa har utviklet en teknologi for å forberede kroppen til å bli jord. Og dette betyr frysetørring.

I Promatoren blir den døde behandlet med flytende nitrogen.

Vibrasjoner gjør at kroppen blir til pulver.

Disse frysetørrede bitene av gris viser hva som blir igjen av menneskekroppen. Bitene legges så i en nedbrytbar kiste.

Kisten graves ned høyt oppe der mikroorganismene som må til, trives best. Susanne mener prosessen fra menneske til fruktbar jord skal ta få uker. Tanken er at den skal gi nytt liv for et tre eller blomst.

Hun kaller det en økologisk begravelse. Ideen har tilhengere verden over, selv om den kun eksisterer på skissenivå.

Hun mener teknologien er klar, bare noen våger å satse.

Og ikke minst – loven må endres. I de fleste europeiske land er det ikke åpning i loven for å tilby alternativer til kistebegravelse eller kremasjon.

Susanne mener vi i vår del av verden sitter fastlåst i de tradisjonelle metodene, kistebegravelse og kremasjon, både i loven og i kultur.

En 20-årig kamp om lovendring i hjemlandet Sverige har hun nå gitt opp. Hun satser nå fullt på å spre kunnskapen sin i andre land.

For henne er promesjon en knust drøm, enn så lenge.

Soppdrakt og kompostering på vei

Men stadig flere utforsker nye måter å gjøre det på. Susanne er som mange andre bekymret for alt vi tar med oss i graven, eller inn i kremasjonsovnen. Medikamenter, miljøgifter, metall, klimagasser. Jakten på miljøvennlige og mer effektive alternativer har skutt fart.

Utviklingen av nye metoder for rekompostering av menneskekroppen fikk vind i seilene da staten Washington i USA, nylig åpnet opp for alternative begravelsesmetoder.

Og noen ideer har også allerede nådd de døde.

I USA lanserte nylig selskapet Coeio sin soppdrakt som skal få fart i nedbrytingen ved kistebegravelse.

Mushroom suit

INFINITY BURIAL SUIT: En drakt med mikroorganismer skal bidra til å få fart i prosessen.

Foto: ED JANSEN / ED JANSEN

Folk har allerede gått i graven iført denne drakta.

Koker de døde i lut

I 2010 ble også definisjonen av kremasjon utvidet i USA. Det åpnet opp for dem som ville tilby alternativer. Det ville Jason Bradshaw. Han leder familiebedriften Bradshaw Funerals, et av de største begravelsesbyråene i Minnesota.

Han er stolt av å kunne tilby det han kaller grønn kremasjon. Den store trommelen, resomatoren, står midt i rommet og skal forberede den døde kroppen til å bli til jord, raskt og energieffektivt.

Resomasjon er en slags kremasjon, men flammene er erstattet av en løsning av vann og lut.

Resomator

KOKER DØDE I LUT: Prosessen som løser opp de døde kalles alkalisk hydrolyse. Metoden omtales også som vannkremasjon.

Foto: Green cremation

I en prosess som tar to til tre timer varmes blandingen opp til 350 grader, og alt bløtvev i kroppen løses opp. Det eneste som er igjen er knokler og en steril væske. Knokler blir senere tørket og malt til pulver.

De som tilbyr dette alternativet mener dette er en mer miljøvennlig metode. I 2017 kunne 14 stater tilby resomasjon, og over 5000 skal visstnok ha valgt dette.

I vår del av verden står imidlertid loven støtt. Slik det er nå er det ikke mulig å gjøre det på annet vis enn ved tradisjonell kremasjon og kistebegravelse.

Skifter ut jord for en verdig avskjed

Morten og Kjetil går der i vårsola blant gravene i Trondheim. De kjenner hver en krok og hver jordlapp her på den gamle kirkegården på Havstein. Mye har skjedd de siste tiårene og forholdene er heldigvis bedre nå.

De er glade folk har et valg. Kremasjon eller kistebegravelse.

– Det hadde nok likevel vært lettere om flere hadde valgt kremasjon, sier Kjetil.

Det krever mindre ressurser og mindre plass enn kistebegravelse.

– Vi har heldigvis mer kunnskap nå om hva som må til for at en kropp skal brytes ned. Og det forskes stadig mer. Det gjør at vi kan ta bedre valg, forteller Morten.

I dag jobber de mye med å forbedre jorda og sikre god drenering. Mange kirkegårder i Norge har fått tilført hele lag med ny egnet jord, slik at nye graver kan legges oppå de gamle. Jord i blåleiregraver byttes ut med god jord.

– Vi graver ofte gravene samme dag som seremonien skal holdes. Vi synes vi har bedre kontroll på det da. Men spesielt der vi er usikre på grunnforholdene, gjør vi klar graven dagen før, forteller Morten.

Loven og erfaring beskytter dem nå mot de vanskeligste oppgavene. Kirkegården er stort sett et fint sted å være. For både levende og døde.

Men jobben har utfordret dem. Som den gangen de fant kvinnen i graven.

De husker pulsen som slo da de så kirkedøra ble åpnet.

De sortkledde sørgende kom rolig ut i den kjølige høstlufta. En vakker seremoni skulle avsluttes ved ei grav, et siste hvilested for den døde.

Gravfølget bevegde seg rolig bortover grusstien.

De gikk forbi gamle og nye graver. En så nygravd ut, men var nylig fylt igjen. Gravfølget passerte, gikk videre og bort til det som skulle bli mannens siste hvilested.

Stille ble den hvite kisten senket ned.

I dag går Morten og Kjetil bortover gresset, blant graver, engler og kors. De stopper opp ved en vakker stein som står der i det grønne.

Mannen fikk sin grav. Her ligger han fint.