Jakten på telepati

Femten år gamle Gemma Houghton satt nede og hørte på musikk mens tvillingsøsteren Leanne tok seg et bad ovenpå. Plutselig fikk Gemma en følelse av at søsteren trengte henne.

Du vet den følelsen av at ikke alt er som det skal være, men det sikkert er noe du innbiller deg? Og vanligvis har det ikke skjedd noe. Men denne gangen fant hun Leanne livløs i badekaret med hodet under vann. Hun trodde først søsteren tøyset med henne, men da hun løftet hodet hennes opp av vannet, var Gemma livløs og i ferd med å bli blå.

Gemma er ikke den første som påstår at hun kan fange opp signaler fra søskenet sitt. I en undersøkelse med 224 tvillinger i England, fortalte 60 prosent at de hadde opplevd telepatiske hendelser. I en spørreundersøkelse blant vanlige personer i England og USA svarte halvparten at de har opplevd å tenke på noen rett før personen ringer. Blant amerikanere sier en tredel at de tror på telepati.

Telepati har et frynsete rykte i vitenskapen. Det er nok ikke et felt det er et sjakktrekk å starte forskningskarrieren sin med. Likevel fins det et knippe forskere som har gitt seg i kast med å prøve å finne hvorfor så mange har disse opplevelsene. Det de finner er oppsiktsvekkende.

Kan tvillinger føle hverandres smerte?

I 2012 viste NRKs vitenskapsprogram Schrødingers Katt et eksperiment. Målet var å se om tvillinger kan føle hverandre ved å måle kroppens reaksjoner. Den ene tvillingen ble koblet til en løgndetektor som registrerer hjerterytme, blodtrykk og svette. Den andre satt i isolert i et annet rom. Med ujevne mellomrom ble den ene tvillingen skremt eller utsatt for litt smerte.

Eksperimentet var en del av en serie med forsøk. To sett studier med fire tvillingpar i hver ble publisert. Begge ble utført av forskere fra universitetene i Gøteborg og København. Første gang fant de ikke noen reaksjoner ut over det man kan forvente ved tilfeldigheter.

Men ett par skilte seg ut. Tvillingene hadde tidligere opplevd at den ene fikk magesmerter samtidig som den andre ble operert i magen. Tre av reaksjonene traff perfekt med når den andre tvillingen opplevde ubehag.

I den andre studien konkluderte forskerne med at tvillingene faktisk kunne føle den andre tvillingens reaksjoner.

Med så få og små studier er det umulig å konkludere, men forskerne mente de var på sporet av noe som burde føre til mer forskning. Helst med tvillinger som har opplevd slike ting i det virkelige liv.

Andre forklaringer

I Atherton utenfor Manchester forsøkte Gemma å dra sin livløse søster opp av badekaret. Men Leanne var tung. Med mye strev fikk hun henne ut på gulvet. Gemma husket det hun hadde lært på et førstehjelpskurs. Etter å ha gitt hjerte- og lungeredning, begynte Leanne endelig å gi tegn til liv.

Hun brakk seg. En av ambulansepersonellet fortalte journalisten som dekket saken, at Leanne hadde vært død hadde det ikke vært for søsterens hjelp.

Leanne hadde epilepsi. Det var derfor ikke unaturlig at søsteren var bekymret for henne. Særlig når hun badet. Hun kan ha sjekket søsteren sin mange ganger uten at noe spesielt har skjedd. Men hjernen vår legger bare merke til de eksepsjonelle hendelsene. Når to teorier står likt, er den enkleste å foretrekke, ifølge en gammel læresetning.

På den andre siden kan det hende at du opplever tankeoverføring ofte. Men bare når du og den andre har tanker som er utenom det vanlige, vil det bli oppfattet av dere begge. Sannsynligheten for at dere snakker om det etterpå, er enda mindre. Men det var som angivelig skjedde i en av historien samlet inn i boka Telepati.

Hadde samme drøm

Halvveis over broen oppdager SK en mann som kommer mot henne. Hun blir glad da hun ser at det er Karl, en kamerat av mannen hennes. Hun og Karl har et godt forhold til hverandre. De har aldri kranglet før. Men plutselig hopper Karl på henne. Han tar kvelertak rundt halsen hennes og klemmer så hardt han klarer. SK opplever at hun dør.

SK ble vekket fra drømmen av mannen sin. Hun fortalte om drømmen. Den ble enda rarere da Karl kom på besøk noen dager senere. Han var over seg av glede av å se SK i live. Han hadde nemlig hatt den samme drømmen den samme natta.

Den første som dokumenterte telepatiske drømmer var psykologen og nevrologen Sigmund Freud. Men det var bare basert på drømmene som pasientene hans fortalte om. Det var først da psykiateren Mantague Ullman opprettet et drømmelaboratorium i 1961 at det ble ordentlig fart på drømmeforskningen.

Sammen med sin makker Stanley Krippner lot han to forsøkspersoner bli kjent med hverandre. Om natten la den ene personen seg til å sove i et lydtett rom, mens den andre fikk se et bilde med følelsesmessig innhold i et annet rom. Den sovende ble vekket flere ganger og skulle fortelle om drømmene sine.

Når natten var over, fikk den som sov se flere mulige bilder. Den måtte velge det som var nærmest drømmen. Bildene og beskrivelsen av drømmene ble også bedømt av folk som ikke hadde vært involvert i eksperimentene.

De fleste av disse eksperimentene viste ganske gode resultater. I snitt klarte folkene som ikke hadde vært involvert i forskningen å velge riktig 63 prosent av gangene. Hvis de gjettet, skulle det ligget rundt 50 prosent.

Det kunne skyldes formidabel flaks. Oddsen for å klare det tilfeldig var 1 til 75 millioner. Eller litt større sannsynlighet enn for å vinne hovedpotten i Vikinglotto. Men da andre prøvde å gjenta eksperimentene, gikk det ikke like bra.

Ingen gjenskapte forsøkene helt eksakt, men fire av seks studier viste at bedømmerne bare gjettet. Det er et krav innfor vitenskapen at uavhengig forskere klarer å gjenta eksperimentene. Andre dårligere kontrollerte drømmestudier fortsatte riktignok å gjøre funn. Og det er fortsatt omdiskutert hvem som har gjort feil og hvordan, men drømmestudiene regnes ikke som godt nok bevist.

Det fine med vitenskap, er at noen ganger skal det bare ett eksperiment til for å velte en hel tenkemåte. Da kan det være lurt å forske på noen som har store evner.

«Telepatiske» autister

Sandhya bodde sammen med mannen og deres autistiske datter, Nandana, i nabobyen til Dubai. Nandana er dårlig til å prate, men som niåring lærte hun å skrive på en pc. Da fikk moren følelsen av at datteren kunne lese både følelsene og tankene hennes.

En journalist fra en riksdekkende avis fikk høre om «mirakeljenta». Hun satte mor og datter på prøve ved å gi moren et nisifret nummer som datteren angivelig ikke kunne se. Niåringen plottet så inn tallene på maskinen en etter en. Sjansen for å gjette riktig er én til én milliard, men datteren klarte alle tallene riktig.

Journalisten noterte en setning og viste til moren. Nandana skrev den ned kun med noen skrivefeil. Som punktum på oppvisningen ble Nandana sendt på rommet ved siden av og skulle si hvilket ord moren tenkte på. «Bisquit» kom det helt riktig fra naborommet.

Testen var på ingen måte noe vanntett bevis, men artikkelen fikk oppmerksomheten til Darold Treffert. Han var psykiater og forskningsleder og regnes som en av de fremste forskerne i verden på autister med spesielle evner. Han var blant annet konsulent på filmen «Rain Man» som portretterer en såkalt savant.

Og han hadde lyst til å forske på Nandana. I hans register på 319 savanter var tre klassifisert med paranormale evner. Også i en tidligere studie basert på foreldrenes gjenfortelling om over 5000 autister ble rundt ti prosent rapportert som savanter og én prosent av dem igjen med paranormale egenskaper.

Feil røpet «evnen»

Nevrolog og psykiater Diane Powell merket seg at i vitenskapelige kretser er det helt akseptert at savanter kan gjøre svært kompliserte mattestykker i hodet like raskt som en kalkulator. Men når man antyder at de kan lese tanker, er det helt uhørt. Enkelte savanter sier at de ikke regner, de bare ser svaret.

Powell gjennomførte flere tester med den autistiske savanten Haley. Blant annet med svært kompliserte regnestykker. Det var først da assistenten gjorde en feil at Powell fikk det hun mente var det endelige beviset på at Haley ikke kunne regne, men lese tanker.

Assistenten til Haley ba henne ta et langt tall og dele på tre. Men assistenten var ikke god i matte og gjorde en feil. Haley fikk altså høre et annet regnestykke, men gav svaret som assistenten så på kalkulatoren.

Powell sier hun monterte en rekke kameraer rundt eksperimentet, som burde gjøre juks tydelig. Treffert fikk aldri forsket på Nandana. Noe som kunne ha vist om det hele var bevisst eller ubevisst juksing.

Savantene er eksempler som kunne snudd opp ned på vitenskapens forståelse av materie og energi, årsak og virkning eller måten hjernen vår fungerer på. Men eksperimentene er vanskelige å kontrollere. På grunn av autismen gjennomførte Powell testen hjemme hos personen, og det øker risikoen for å bli lurt. Det gjør det også vanskelig å gjenskape for andre forskere. Ingen vitenskapelige tidsskrifter har så langt publisert noen studier om savanters påståtte telepati.

For å gjøre telepati stuerent allierte en telepatiforsker seg med sin største kritiker. Sammen hamret de ned kravene til et eksperiment som kunne sikre vanntette bevis. Det var et stort vendepunkt i telepati-forskningens historie og resulterte i at et anerkjent tidsskrift endelig trykket et telepati-eksperiment.

Beviselig telepati

Eksperimentet ble kalt auto-ganzfeld. Auto som i automatisk og ganzfeld som i tysk for «hele feltet». Det var ganske likt drømmeforskningen, men skjedde i våken tilstand og med videoer. Videoer ble antatt å ha sterkere virkning enn bilder. Datamaskinen skulle velge og registrere videoene automatisk. Resultatet måtte analyseres av en forsker utefra. Det skulle gjøre det vanskelgiere for forskerne å påvirke resultatene ubevisst.

En samlestudie som så på all forsking gjort med auto-ganzfeld-forsøk ble publisert i 1994. Forskningen ble tatt inn i varmen av et av de mest anerkjente psykologiske tidsskriften i verden. Forskerne slo fast at det var mange nok studier som viste at telepati fungerte. Verden måtte nå få øynene opp for forskningsfeltet, mente de.

Men de møtte motstand. Og det har ført til en krangel som har pågått fram til i dag. Nye eksperimenter blir tatt med og gamle blir forkastet. Avhengig av hvilke kriterier man velger og hvordan man analyserer, kommer de to sidene til ulike resultater.

For til tross for et etter hvert overveldende antall forsøk som angivelig beviser telepati (se faktabokser), fins det også mange som ikke finner noen effekt.

Overbevist ble skeptisk

Susan Blackmore forsket på paranormale fenomener i 30 år. Blant annet gjennomførte hun en liten ganszfeld-studie på seks tvillinger og seks søsken. Den ene i paret skulle velge ett av fire bilder. Den andre skulle si hvilket bilde den første så.

Parene som var vanlige søsken, klarte gjette riktig litt dårligere enn forventet. De tre toeggede tvillingene klarte det litt bedre. Men de tre eneggede tvillingene klarte å finne riktig bilde nesten seks av ti ganger.

Så gjorde forskeren det vanskeligere for dem. Forsøkspersonene fikk ikke selv velge fritt. De fikk i stedet presentert et tilfeldig bilde de skulle se på. Og nå gjorde de eneggede tvillingene det akkurat like dårlig som de andre i testen før.Blackmore gjentok eksperimentet med en tvist.

Tvillingene skulle først tenke på et tall mellom én og ti. Så ble de presentert et tilfeldig valgt tall. Når de fikk velge tall selv, var det tydelig at de eneggede tvillingene visste noe om den andre, mens når de fikk et tilfeldig valgt tall, måtte de gjette akkurat som de andre. Konklusjonen til forskeren var at tvillinger ikke har noen sjette sans, men tenker likt.

Etter mange mislykkede forsøk, snudde Blackmore og ble skeptiker. Hennes forklaring på mange av de vellykkede eksperimentene som viser noe annet, er at de er et resultatet av juks og unøyaktigheter. Hun hevder hun selv så dette med egne øyne på et av laboratoriene hun besøkte.

Selv mener hun man skal ettergå, og ikke forkaste teorier til tross for at de bryter med alt vi vet. Men parapsykologene har ennå ikke har kommet opp noen troverdig forklaring som kan forankres i annen vitenskapelig teori. Det er et dårlig tegn og gjør at feltet beveger seg inn i pseudovitenskap, men fortsatt bør ansees som en "ekte vitenskap", ifølge erkeskeptikeren Chris French.

Tvilsom forskning

I en undersøkelse ville parapsykolog Dick Bierman og en kollega sjekke hvor stor grad resultatene kunne skyldes svindel og andre tvilsomme forskningsrutiner. Et eksempel på en tvilsom forskningsrutine er at man gjennomfører et prøve-eksperiment uten å ha bestemt på forhånd hva man skal gjøre med resultatene.

Hvis det ikke er bestemt på forhånd er det enkelt å ta med testene i den endelige rapporten dersom resultatet er det forskerne håper å finne. Hvis dette skjer gjentatte ganger, vil man få en falsk overvekt av positive resultater.

Konklusjonen til Dick Bierman var at mye kunne forklares med tvilsomme rutiner. Han forutsatte da at parapsykologer er like slepphendte som andre forskere. 60 prosent av telepati-effekten som ble funnet i studier mellom 1985 til 2010 kunne skyldes feil i forskning.

Tilbake stod en effekt på i overkant av 27 prosent som han ikke klarte å forklare. 27 prosent er ikke langt fra 25 prosent som er nivået man forventer dersom forsøkspersonene bare gjetter. Bierman mener de siste prosentene kan skyldes tvilsomme forskningsrutiner man ennå ikke har oppdaget.

På den andre side fins det studier som viser at parapsykologi har bedre rutiner enn andre felt. Bierman er også åpen for at ganzfeld-forsøkene kan gi solide bevis. Han mener kravene til eksperimentene må strammes inn enda mer. Det kan hindre en del tvilsom praksis (se faktaboks om replikasjonskrisen). Og det må langt flere forsøkspersoner til.

Over hundre år med forskning på telepati har ikke klart å gi en avklaring. Det kan være et hint om at det ikke fins noe. Samtidig mener forskerne på feltet at det er brukt altfor lite ressurser på dette. Et fenomen som så mange mennesker opplever, kan fortjenene mer oppmerksomhet. Hvis man finner en forklaring, kan det gi et gjennombrudd på andre felt.

Telepati kan i være et resultat av dårlig forskning og selvbedrag. Men hvis den er ekte, er den uansett en ganske dårlig sans. Man kan ikke stole på telepati, men det ønsker forskerne å gjøre noe med.

Elon Musks løsning

I 2014 ble for første gang to hjernen koblet sammen. Åtte tusen kilometer fra hverandre klarte en sender å si «hallo» eller «ha det» ved hjelp av teknologi som kunne lese av hjernebølgene og sende dem inn i mottakeren ved hjelp av magnetisk stimulans.

Allerede på første forsøk var den teknologiske løsningen mye mer effektiv enn de beste telepatiske labforsøkene. Mottakerne klarte å gjengi riktig i 90 prosent av tilfellene. Siden 2014 er det gjort flere eksperimenter, blant annet et der tre hjerner er knyttet sammen for å spille et Tetris-aktig spill.

Men å bruke eksterne maskiner for å kommunisere med hverandre, er tungvint. Elon Musk, mannen bak PayPal, Tesla, og SpaceX, prøver å gjøre veien fra tanke til tanke mye kortere med selskapet Neuralink. Neuralink utvikler et hjerneimplantat hvor det endelige målet er å gi alle overnaturlige evner.

Musk mener vi allerede er supermennesker. Med vår enkle tilgang til internett fra mobilen, har vi alle magiske evner som ikke fantes for noen år siden. Problemet med disse superevnene er at de er ganske trege. Det skyldes at hørselen vår har begrenset med informasjon den kan ta inn. Synet vårt er litt bedre. Mens den virkelige flaskehalsen er evnen vår til å kommunisere ut med tekst eller tale.

Ved hjelp av Neuralink ønsker Musk å koble den menneskelige hjernen direkte til internett og kunstig intelligens. Ved å omgå de menneskelige sansene og motoriske begrensninger, vil han gi oss direkte «bredbånd inn i hjernebarken». Det skal gjøre oss smartere, gi oss superhukommelse og forenkle kommunikasjonen mellom mennesker og maskiner og fra person til person.

Ifølge Musk vil denne teknologien gi oss alle telepatiske evner, selv om det kan virke som noe som eventuelt ligger langt inn i framtiden. Men noen har allerede i dag en beviselig tankeoverføring.

Født med koblede hjerner

De siamesiske tvillingene Krista og Tatiana Hogan ble født med hver sin hjerne i 2006. Men det var en forbindelse mellom dem i delen av hjernen som heter talamus. Talamus styrer de fleste sanseinntrykkene og bevisstheten.

Den fysiske forbindelsen gjør at når moren ber Krista lukke øynene og kiler Tatiana, kan Krista si hvor det kiler. Og motsatt. Med litt konsentrasjon, kan de også se det den andre ser. Jentene beskriver også at de kan prate sammen gjennom hodet.

De siamesiske tvillingene er det nærmeste vi kommer hundre prosent troverdig telepati. Det er enklere å akseptere Krista og Tatianas telepatiske egenskaper så lenge det er en fysisk bro mellom hjernene deres. Men kanskje kan Neuralink og andre lignende teknologier være det som gir det endelige beviset på om telepati eksisterer også mellom hjerner som ikke er fysisk koblet samme.

Hvis tanker kan samles inn automatisk over nettet i det de tenkes, bør det være mulig å avdekke om tanker oppstår parallelt i hodene til folk som kjenner hverandre. Og i så fall om det skjer oftere enn det tilfeldighetene skulle tilsi.

Det som virker ganske klart, er at vi kommer til å stole mye mer på tankeoverføring ved hjelp av teknologien, enn vi kommer til å stole på den telepatiske sansen, hvis den fins.

Til ettertanke

Er du overbevist om at telapti er ekte etter å ha lest denne artikkelen? Da kan det hende du har vært utsatt flere ulike feilslutninger som hjernen gjør. Det er mye enklere å finne gode historier om folk som har trodd de har vært vitne til telepati enn folk som ikke har opplevd telepati. Hjernen har lettere for å legge merke til og huske historier. Fortellinger kan være diktet opp eller ha blitt bedre med årene før de ble skrevet ned.

Dersom du har opplevd telepati selv eller tror på det fra før, vil du kanskje ubevisst legge mer vekt på opplysningene som stemmer med ditt syn. Det samme kan selvsagt sies dersom du nå er overbevist om at telepati umulig kan være sant.

Da kan du i tillegg være rammet av Semmelweis-effekten. Det er tendensen til å avvise noe som bryter med et paradigme, et uskrevet regelsett for forskning innenfor et felt.

Etter første publisering har saken blitt oppdatert med en faktaboks som forklarer parapsykologi og pseudovitenskap og et avsnitt om det manglende teoretiske grunnlaget for telepati. En formulering om at "telepati kan være ekte" er endret til "hvis telepati er ekte".


Kilder:

Wiseman, R. (2012). Paranormalitet. Oslo: Humanist forlag
Hygen, G. Telepati. Oslo: Cappelen
Sheldrake, R. Vitenskapens vrangforestillinger Oslo: Flux forlag
Skeptiko podcast
Dick Bierman
og en rekke forskningsartikler på telepati tilgjengelig via google.com/scholar