Prøvekanin i krisetid

Han trodde det var en vanlig influensa.

Det vi alle fryktet vårdagene i april, inntok kroppen til Eivind.

Viruset hadde boret seg inn i cellene hans. Det hadde festet grepet om han og gjort han syk. Millioner av mennesker var smittet, tusenvis hadde mistet livet.

Det ble bare verre. Og ingenting kunne hjelpe han.

Ute tittet vårsola frem, mens verden stengte seg inne.

Eivind ble, sammen med over 11.000 andre sårbare pasienter, forskernes viktigste hjelpere i jakten noe som kunne gi oss overtaket. Noe som kunne knekke viruset, behandle de syke og redde liv.

En behandling mot covid-19.

August 2020

Mannen som sto i spissen for forskningsprosjektet hadde rigget seg til på hjemmekontoret i kjelleren.

En etter en dukket flere ansikter opp på skjermen hans.

John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Norges Forskningsråd, hadde fått ansvaret for å lede Verdens helseorganisasjons store studie, Solidarity.

Etter en kort sløv sommerdvale strammet viruset på nytt grepet om hverdagen vår. Her hjemme, som ellers i verden, vokste smittetallene.

Nær en million mennesker var døde, og vi sto fremdeles uten behandling eller vaksine mot koronaviruset og sykdommen.

Forskerne på skjermen hans var verdens ledende helseeksperter. De skulle gi oss det vi alle lengtet etter å høre – bekreftelsen på at det endelig fantes noe som kunne knekke viruset.

Nå var de klare for krisemøte.

For det var noe som skurret.

En verden på skjelven, og sårbare prøvekaniner

Målet med den internasjonale studien, var å finne en behandling som kunne få flere til å overleve covid-19, og gjøre pasienter raskere friske.

Ingen hadde gått så grundig til verks for å finne svar.

Flere små studier og enkeltrapporter hadde riktignok vist at medisiner kunne ha effekt.

Men resultatene spriket.

Det fantes ikke god nok kunnskap om at noen medisin virkelig var effektiv, og ikke minst, trygg for pasientene.

Men for å få gode svar, måtte forskerne ha hjelp av de aller mest sårbare. De var helt avhengige av de som var syke og som sa seg villige til å teste. De trengte mange.

30 land og over 11.000 pasienter ble til slutt med i studien. De kunne ikke la være. Kampen mot viruset var for viktig til det.

Frykten

På sykehus verden over ble stadig flere syke pasienter trillet gjennom overfylte korridorer.

Eivind Helle fra Horten var en av dem som ville hjelpe. Han ble syk under det første utbruddet i mars.

– Det mest ubehagelige var følelsen av at dette var noe jeg ikke hadde kontroll på. Jeg visste ikke om jeg ville bli frisk eller ikke. Du har hørt at folk har omkommet, eller blitt lagt i respirator, forteller Helle.

Han trodde dette skulle gå bra, men Eivind mistet kontrollen og ble dårligere.

Han måtte inn til overvåking på intensivavdelingen ved Tønsberg sykehus. Han var avhengig av oksygenhjelp i flere dager.

Intens jakt blant kjente

Røttingen og kollegene i Verdens helseorganisasjon skulle lete blant medisiner som allerede eksisterte. De trodde løsningen lå der ute allerede. De saumfarte hundrevis av alternativer og valgte tre det var knyttet aller størst håp til.

President Trump var tidlig ute og hyllet flere behandlinger. Han hadde selv tatt en av dem, malariamedisinen Hydroksyklorokin, for sikkerhets skyld.

Leger og forskere var rystet.

Det fantes ikke grundig forskning som viste at den var effektiv og trygg.

En mektig legemiddelindustri var allerede i gang med storproduksjon av doser av ulike medisiner, selv om de gode vitenskapelige resultatene lot vente på seg.

Det var det Solidarity skulle gi oss.

Medisinene skulle knekke viruset på ulike måter. En av medisinene de valgte, skulle hindre viruset å trenge inn i cellene våre, mens de to andre skulle hindre viruset i å dele seg og formere seg.

Resultatene fra de som fikk medisin skulle sammenlignes med data fra dem som ikke fikk medisin.

Pasientene ble trukket ut til å teste en av behandlingene. Noen fikk medisin, andre fikk juksemedisin. Ved å sammenligne disse, ville forskerne få god nok kunnskap til å si om de kunne være effektive.

Eivind skulle teste Hydroksiklorokin. Forskerne hadde stor tro på medisinen, men det var også kjent at den kunne ha alvorlige bivirkninger.

Studier viste også at den kunne være svært farlig, spesielt for hjertesyke.

– Det tryggeste stedet å få bivirkninger var jo på et sykehus, så jeg følte meg trygg, forteller Helle.

Remdesivir var opprinnelig utviklet under Ebolaepidemien i Vest-Afrika i 2014. Lopinavir og Ritonavir var brukt for å bekjempe hiv. Målet med disse var å hindre koronaviruset i å kopiere seg selv.

De skulle forstyrre motoren som styrer virusets evne til å dele seg og bli til trillioner av virus. Ved å sabotere denne mekanismen skulle disse medisinene gjøre det lettere for kroppens eget immunforsvar å kjempe imot og stanse angrepet.

To ute

Eivind fikk den omstridte malariamedisinen på intensivavdelingen ved Tønsberg sykehus. Legene overvåket han nøye. Han følte seg først bedre i kroppen, men skjønte det var placeboeffekten som slo inn.

Det var stor usikkerhet knyttet til akkurat denne medisinen. Etter å ha gått igjennom foreløpige resultater både fra Solidarity, men også fra en annen stor studie, Discovery, så forskerne seg nødt til å ta Hydroksiklorokin ut av studien.

Det var ingenting som tydet på at den skulle ha noe effekt.

Det samme skjedde med Lopinavir og Ritonavir.

Nå sto de igjen med et eneste håp. Remdesivir.

Dette var imidlertid den behandlingen det hadde knyttet størst forventninger til.

– Det er bare ett medikament vi tror kan ha reell effekt, og det er Remdesivir. Det sa Bruce Aylward, assisterende direktør i Verdens helseorganisasjon, allerede i mars.

I juni sa Røttingen at han hadde stort håp om at vi kunne tilby pasienter behandling i løpet av få måneder.

Drypp av håp og en utålmodig president

Høsten 2020 rammes verden igjen av en ny smittebølge. Dødstallene øker. I starten av oktober har over 217.000 mennesker mistet livet til viruset i USA. Vaksinearbeidet er ikke i mål.

Det hastet med å finne god behandling for de millioner av smittede.

En prominent og omstridt statsleder blir selv offer for viruset. Knapt et døgn etter at nyheten om at president Trump var smittet, ble det meldt at han ble behandlet med Remdesivir.

Etter at en amerikansk studie presenterte sine funn i mai, var ikke Trump alene om å ta for gitt at medisinen har effekt.

Den amerikanske studien viste at Remdesivir kunne forkorte sykdomsforløpet for noen av pasientene. Med utgangspunkt i tusen pasienter viste studien at pasienter som fikk Remdesivir ble friske etter 11 dager sammenlignet med dem som ikke fikk medisinen. De lå i 15 dager.

Studien viste også at færre døde. Her var resultatene derimot svært usikre.

Kort tid etter åpnet både amerikanske og europeiske helsemyndigheter opp for at pasienter kunne tilbys medisinen under fanen «utprøvende behandling».

Flere andre enkeltrapporter meldte om lignende funn. Men resultatene spriket.

Den amerikanske studien hadde riktignok funnet en svak forbedring i overlevelse blant dem som hadde fått Remdesivir, men de var klare på at dette var svært usikker kunnskap.

Alle håpet og forventet at Solidarity skulle gi den kunnskapen vi trengte. Alle så frem til at vi endelig kunne si at vi har en behandling mot covid-19.

Den koronasyke presidenten mente han allerede visste svaret, og i produksjonshallene ved Gilead Science i USA var det allerede produsert enorme doser av medisinen.

Kunnskap på bedringens vei

På kontorene til forskerne bak Solidarity-studien har det spredt seg stor uro.

De har mottatt resultatene. Men de er redd noe er galt. Noe som gjør at de må gå igjennom alle dataene på nytt.

Analysene viste ikke det de hadde forventet. Det en hel verden forventet og ville høre var at vi var i mål og at vi hadde noe som kunne behandlig de syke.

John-Arne Røttingen vet mye står på spill og hvor viktige resultatene vil være for så mange.

– Jeg er veldig spent. Vi har såpass mange pasienter inkludert at hvis vi kommer ut med klare tegn på at Remdesivir ikke har effekt, så vil det bli en viktig faglig diskusjon, rett og slett, sier han.

Den 15. oktober blir resultatene kjent for verden gjennom den vitenskapelige «preprint-serveren» Medrxiv.

Etter ha kontrollsjekket resultatene fra over 11.330 pasienter med covid-19, hadde forskerne vist at Remdesivir ikke sørger for at flere overlever covid-19.

– Etter å ha fått resultatene, ser vi at Remdesivir har liten effekt, sier John-Arne Røttingen.

Ingen av behandlingene de hadde hatt aller sterkest tro på har effekt og vil ikke bli anbefalt av Verdens helseorganisasjon som behandling ved covid-19.

Vi står fremdeles på bar bakke.

John-Arne Røttingen og kollegene i Solidarity-studien skulle gjerne ha fortalt verden en annen historie.

Slik ble det ikke.

– Ofte er det jo slik at det er de positive resultatene som får oppmerksomhet, og de mange negative resultatene gjemmes bort i skuffer og skap. Men de er en like viktig del, når en skal bygge kunnskap, sier Røttingen.

Leger og forskere må jobbe videre. Solidarity-studien skal fortsette. Nå venter de på godkjenning til å utforske nye alternativer.

Hvordan resultatene vil påvirke Trumps optimisme eller de milliardene av doser som allerede er produsert hos Gilead Science, er for tidlig å si.

Produsenten av Remdesivir uttaler i en pressemelding at de er klar over resultatene fra WHO-studien, men de viser til at andre og bedre studier har funnet god effekt.

Noe håp er det

– Det er heldigvis kommet et veldig klart positivt resultat i løpet av denne perioden, sier Røttingen.

En britisk studie fikk positive resultater knyttet til en annen av medisinene den amerikanske presidenten får.

– Deksametason reduserer dødeligheten blant de mest alvorlig syke pasientene. Det er egentlig det eneste sikre resultatet så langt, forteller Røttingen.

Seier til kunnskapen

Etter ni dager på sykehuset i Tønsberg ble Eivind Helle utskrevet. Det var nok ikke medisinen han fikk som bidro til det.

Flere måneder senere har han fremdeles svake symptomer. Han er mer tungpustet enn før.

Innsatsen hans, og tusenvis av andre pasienters, har derimot bidratt til at vi nå vet så uendelig mye mer.

Og at vi alle snart, forhåpentligvis, endelig kan puste ut.