De optiske mikroskopene har en maksimal forstørrelse på 2000 ganger, og kan ikke forbedres noe mer. Forstørrelsen er bgrenset av lysets bølgelengde. Men tre pionerer fikk i 1986 nobelprisen i fysikk for å ha utviklet kraftigere instrumenter til å kikke inn i det indre med. Ernst Ruska fra Tyskland utviklet elektronmikroskoper, mens Heinrich Rohrer fra Sveits og Gerd Binning fra Tyskland utviklet en annen type mikroskop - et såkalt scanning-tunnellering mikroskop. Et elektronmikroskop kan bare forstørre ting som ikke rører på seg. Men i over en mannsalder har vi kunnet se inn i levende vev takket være Wilhelm Røntgen.
Røntgenstrålene
På laboratoriet sitt i Tyskland ser Wilhelm Røntgen et svakt skinn på en flouescerende skjerm. Skinnet gjengir et bilde av gjenstanden som er blitt bestrålt. Han oppdager en ny type stråler som han kaller x-stråler. Han viser hvor lett de kan trenge gjennom mykvev, men ikke like lett gjennom tettere stoff, slik som bein eller en ring. Røntgen fikk den aller første nobelprisen i fysikk i 1901. Nå kunne man ta bilder av for eksempel brystet, der skygger kunne avdekke lungesykdom, og av hodet. Legene kunne se inn uten å gå inn. Men amerikaneren Hermann Joseph Muller oppdaget at røntgenstråler kan være skadelige hvis stråledosene er for store eller for hyppige, og fikk nobelprisen i medisin i 1946.
Røntgenkameraet blir mer avansert
Dagens røntgenapparat har avanserte funksjoner der en del av et bilde kan forstørres for å avdekke en beinsplint man ellers ikke ville ha funnet. Og man kan se blodkarene når de fylles med et kontrastmiddel som røntgenstrålene har vanskeligheter med å trenge gjennom.
Røntgen blir til CT
Amerikaneren Allan Cormack bringer røntgenundersøkelser av mykt vev et langt skritt videre sammen med briten Godfrey Hounsfield når de finner opp computertomografen- eller CT som den kalles. De to får nobelprisen i medisin i 1979. CT bygger opp snitt for snitt et 3-dimensjonalt bilde. Inne i scanneren føres pasienten gjennom en strøm av røntgenstråler som hele tida sendes ut fra en roterende røntgenkilde. En ring av detektorer mater signaler inn i en datamaskin, som bygger opp et tverrsnittbilde av pasienten på grunnlag av mange bilder.
Hjertet registreres
For oppfinnelsen av elektrokardiografen - EKG - får nederlenderen Willem Einthofen Nobelprisen i medisin. Ved EKG trener pasienten mens hjertets virksomhet blir registrert. De elektriske impulsene kan avdekke rytmeforstyrrelser, og til og med et truende hjerteinfarkt.
Ultralyden inntar fostret
Røntgenstråler kan skade et foster. Derfor er ultralyd tryggere når man skal titte på fostret. Høyfrekevnte lyder sendes gjennom moras mage, og ekkoene kan tegne et bilde av det lille mennesket der inne. Ultralyd fungerer som en sonar, på samme måte som når et skip lokaliserer en ubåt. Skipet sender ut ultralydpulser. Når de reflekteres, avtegnes det et bilde av trusselen nede i dypet. Briten Ian Donald tilpasset teknologien slik at den kunne brukes i fosterdiagnostikken.
Menneskets hydrogenatomer utnyttes
Det som imidlertid har gitt mest innsikt i menneskekroppen er MR- eller magnetisk resonanstomografi. Menneskekroppen er full av hydrogenatomer. Kjernen i hvert atom ter seg som en liten magnet. Den første som klarer å utveksle signaler med dette magnet-systemet, er amerikaneren Isidor Isaac Rabi. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1944. For videre forskning innen feltet fikk hans landsmenn Felix Bloch og Edward Purcell seinere den samme prisen. Et stort framskritt er at MR-tomografen lager tverrsnittene selv, mens pasienten ligger stille.
Kari Hustad,
Schrödingers katt torsdag 25. oktober kl. 19.3