Fem lekser Brann lærte av nedrykket

Etter 27 sammenhengende år i den øverste divisjonen var det slutt i fjor. En mørk og kald høstkveld i Buskerud og et halvgodt 1. divisjonslag kledd i brunt tvang bergenserne til å innse den brutale virkeligheten: Brann var ikke lenger gode nok til å spille i eliteserien.

Spørsmålene var flere enn svarene:

Kunne Brann klare å rykke opp igjen på første forsøk? Var Rikard Norling rett mann for jobben? Ville Marcus Pedersen og Jakob Orlov herje med forsvarsrekkene? Eller kunne fallet bli enda dypere?

Det som raskt ble klart, var at Brann ikke var godt nok forberedt på hva som møtte dem på det nest høyeste nivået. Her er fem dyrekjøpte erfaringer rødtrøyene har gjort det siste året.

1. «Drittlag» mobiliserer maks

Du får ingenting gratis, selv om du heter Brann.

Allerede i kvalifiseringskampene i fjor høst fikk seriemestrene fra 2007 smertelig erfare at man aldri kan ta noe for gitt mot antatt svakere motstand. Mange fans så de to kampene mot Mjøndalen som en ren walkover til fornyet eliteseriekontrakt. 180 minutter senere jublet bruntrøyene vilt, Erik Huseklepp gråt og på tribunen i Nedre Eiker sloss Brann-fansen seg imellom.

Før sesongstart hadde Brann et voldsomt press på seg om å rykke opp igjen på første forsøk, og alle var enige om at hver eneste serierunde kom til å fortone seg som en cupfinale.

– Alle vil slå Brann , forklarte Ranheim-trener Ola By Rise til NTB tidligere i år.

Men 26. mai skjer det igjen. Et Brann-lag som har skuffet stort drar til Trøndelag for å spille mot Levanger, som i fjor spilte i 2. divisjon. Både spillere og supportere virker å ta det for gitt at det blir tre poeng og ny giv. I stedet vinner det ukjente trønderlaget hele 4-1 over Bergens stolthet. Noe som leder oss over i neste punkt.

2: Suksesstrener ≠ suksess

Rakrygget svenske fikk kjærlighet og respekt, men ikke resultater.

Brann hentet svenske Rikard Norling til Bergen foran 2014-sesongen for å reise kjerringa etter at Rune Skarsfjord «bare» hadde gitt byen 4., 6. og 8. plass i serien. Den smilende svensken hadde trent Malmö FF til the double året før, og laget hans hadde også sendt skotske Hibernian på hodet ut av europaligaen.

Bergen tok imot Norling som om han var Messias . Nyetrenerens offensive gullprat bidro ikke til å dempe forventningene.

Men Brann og Norling var ingen god match. 44-åringens spillestil stod dårlig til Brann-stallen, og året endte som kjent med nedrykk til 1. divisjon.

Klubben stod likevel last og brast med Norling etter nedrykket. Lovende treningskamper mot Sogndal og Sarpsborg tydet på bedre tider, men miseren fortsatte så snart det ble snakk om poeng. Etter tapet mot Levanger var imidlertid begeret fullt , og Norling fikk sparken .

Svensken har like fullt fortsatt en svært høy stjerne både hos supportere og innad i klubben, mye på grunn av sitt sympatiske vesen og at han alltid stod rakrygget og tok ansvar etter pinlige tap.

3: Et navn er ikke nok

Stjernespissen som bøtter inn mål. Bare ikke for Brann.

Høsten 2014 ble tidligere landslagsspiller og englandsproff Marcus Pedersen hentet til Brann for å skyte Brann til fornyet kontrakt i eliteserien. Det klarte han ikke. Men denne høsten har hedmarkingen bøttet inn mål. For Strømsgodset.

25-åringen la aldri skjul på at han ikke hadde noe ønske om å spille i 1. divisjon og skiftet klubb i august .

Pedersen fikk forsesongen ødelagt av skader og scoret kun tre mål for Brann i årets sesong. Så snart han fikk blå drakt på seg, hamret han inn ni mål på ni kamper og er nå høyaktuell for EM-playoffkampene mot Ungarn.

4: Gamle triks funker fortsatt

Fyrtårnet fra Eid lager like mye kaos i forsvaret som for 16 år siden.

Da Azar Karadas kom til Brann i 1999, ble den store diskusjonen etter hvert hvor på banen han skulle brukes. Fyrtårnet fra Nordfjordeid ville gjerne spille midtstopper, ikke minst for å spille seg inn på landslaget, mens Brann-trenerne heller ville bruke ham som spiss.

Høsten 2007 ble han sendt i angrep for å lage kaos og panikk hos motstandernes forsvar, og Karadas bidro i høyeste grad til å sikre klubben sitt første seriegull på 44 år.

• LES OGSÅ: Vet ikke om Karadas er stopper eller spiss

Denne høsten har trener Lars Arne Nilsen gjort 34-åringen til joker og superinnbytter.

Karadas har i oppgave å studere motstanderlaget fra benken og finne ut hvor han skal sette inn støtet når han kommer inn. Mot Jerv brukte han bare 42 sekunder på å finne nettmaskene , andre ganger har han skapt store rom for sine medspillere.

Sjelden har motstanderens frykt for Karadas vært bedre illustrert enn da Bærum satte Bocar Seck som et godt gammeldags frimerke på Brann-spilleren - et trekk som fungerte utmerket, helt til Karadas kom seg løs på overtid og fikk gitt en målgivende stuss til Fredrik Haugen.

5. Stikk fingeren i jorden

– Glem opprykk, vi må vinne kamper.

Da Brann skulle erstatte Rikard Norling i mai, var det mange som stusset da valget falt på forholdvis ukjente Lars Arne Nilsen fra Sotra.

Men den tidligere Hødd-treneren hadde noe Norling ikke hadde: Førstehånds erfaring fra det knallharde livet i 1. divisjon, også kalt «kokosligaen» - divisjonen hvor alt kan skje.

Noe av det første Nilsen gjorde, var å stryke ordet «opprykk» fra vokabularet og i stedet presisere at laget nå måtte begynne å vinne kamper . Laget lå da på tiendeplass i 1. divisjon. Først i slutten av juli fant han frem ordet igjen .

51-åringen innførte en beinhard treningskultur for å styrke lagets fysikk, samt fullstendig alkoholforbud for hele spillertroppen.

Stjerner som Marcus Pedersen og Jakob Orlov fikk forlate klubben, inn kom hardtarbeidende Ruben Kristiansen og trenerens egen sønn, Sivert . To runder før serieslutt kunne Nilsen feire opprykk for laget som i mai var nærmere 2. divison enn eliteserien.

Søndag gjorde Brann unna sin siste kamp i 1. divisjon, i alle fall i denne omgang. Nå gjenstår det å se hvordan laget gjør det i eliteserien neste år.

SLIK FEIRET SPILLERNE OPPRYKKET: