Putins propagandakrig

Du skal ikke tro på alt du hører. Du skal egentlig ikke tro på noe som helst. Du skal rett og slett ikke bry deg.

For hvis ingenting er sant, så er alt mulig i Vladimir Putins propagandamaskin.

Sivile blir ikke drept. Ukrainske ledere er nynazister. De holder befolkningen som gisler.

Påstandene høres merkelige ut. Men propagandaens mål er ikke nødvendigvis å få russerne til å tro på alt de hører.

Målet er å få dem til å tvile på alt. Til ikke å tro på noen ting.

Det sier forfatter og filmskaper Peter Pomerantsev. Han har studert russisk propaganda og informasjonskrig i mange år.

Han har skrevet boka Hvis ingenting er sant, er alt mulig. Om nettopp Putins Russland. Tvil og apati tjener den sterke leder, mener Pomerantsev.

– Hvis du ikke kan tro på noe, hvorfor skal du bry deg?

– Putin har spredt desinformasjon i årevis. Målet er apati og kynisme. Hvis ingenting er sant, eller du ikke kan vite, er det ingen grunn til å bry seg. Da er det trygt å ha en sterk leder, sier Pomerantsev til NRK.

Taktikken er ikke ny. I 1951 beskrev statsviteren Hannah Arendt propagandaens mål slik:

Hvis alle alltid lyver til deg, er ikke konsekvensene at du tror på løgnene, men at du ikke tror på noen ting lenger. Et folk som ikke lenger kan tro på noe, kan ikke bestemme seg. (…) Med et slikt folk kan du gjøre hva du vil.

Hannah Arendt

Påstandene om krigen i Ukraina gjentas ofte av russiske myndigheter:

Russland foretar en nødvendig fredsoperasjon. Russiske soldater blir tatt imot med åpne armer.

Det fortelles i russiske medier og i talene til president Putin. Og til et internasjonalt publikum, gjennom trollfabrikker, TV-kanaler og på sosiale medier.

I Vesten er mange av de russiske kanalene stengt ned. Facebook og Twitter forsøker å stanse deling av russisk propaganda. Men desinformasjon spres likevel. Ofte direkte fra Kreml.

USANN FREMSTILLING: «I dag startet Russland en spesialoperasjon med mål om å beskytte folket som har lidd av mobbing og folkemord under Kyiv-regimet de siste åtte årene.»

Det når oss over alt. Når tvilen er sådd, er det vanskelig å la den slippe.

9. mars bombet Russland et sykehus med barne- og fødeavdeling i den beleirede byen Mariupol sør i Ukraina. Bildene var grusomme. En blødende kvinne med stor mage ble båret ut gjennom ruinene.

Et annet bilde viste en gravid kvinne ta seg ned noen utbombede trapper. Kvinnen heter Mariana Vishegirskaya. Hun har på seg en prikkete pysj. Hun har blod i panna.

Ifølge ukrainske myndigheter ble 12 mennesker drept i angrepet. Et av dem et lite barn.

Ukrainas president kalte bombingen en krigsforbrytelse.

Fra russiske myndigheter var historien en annen:

Bombingen var falske nyheter, hevdet de. Putins pressesjef Marija Zakharova kalte nyhetene «informasjonsterrorisme». Hun benektet at Russland sto bak:

Det var ukrainske grupperinger som bombet sykehuset. Som på forhånd var evakuert for pasienter. I en nøye planlagt bombing for å legge skylden på Russland.

Hva var sant?

På nyhetsdesken i NRK ble vi varsomme. Hadde vi egentlig bevis for at det var Russland som sto bak? Det sies at sannheten er krigens første offer. Vi må gjøre grundige undersøkelser før vi kan slå fast at opplysninger om krigshandlinger stemmer.

Vi tok forbehold. Opplyste at Russland kalte påstandene for falske. Redaktører og nyhetssjefer ble involvert. Vi var ikke selv på bakken i Mariupol. Det var heller nesten ingen andre vestlige medier på plass i den beleirde byen. Hva skulle vi tro på? Hvordan skulle vi dekke angrepet? Hadde Putins propagandasjef hørt på diskusjonen, ville hun kanskje tenkt: 1–0 til Russland.

Litt etter litt endret bildet seg. Organisasjoner vi stoler på fordømte angrepet: FN, Verdens helseorganisasjon og EU. Flere medier fikk tak i vitner. Vi tonet ned forbeholdet. Bevisene var sterke.

En av de skadde var riktignok skuespiller og modell, slik Russland påstod. Men hun var også gravid og på sykehuset da det ble bombet. Mariana Vishegirskaya overlevde og fødte en liten jente dagen etter bombingen.

Kvinnen på båren døde etter at hun ble båret ut av ruinene. Babyen fikk aldri leve. Legene som prøvde å redde kvinnen sier til The Guardian at de ikke vet hva hun het. De rakk ikke å spørre.

En gravid kvinne bæres ut av ruinene av sykehuset i Maripol.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP

NRK er ikke til stede i Mariupol. Det er heller ikke andre vestlige medier, med et unntak. Nyhetsbyrået Associated Press har en fotograf i byen. Det gjør at vi i NRK blir ekstra varsomme med det vi rapporterer fra området.

Putins propagandakrig strekker seg langt ut over Russlands grenser.

Faktasjekkere har funnet forsøk på desinformasjon om krigen i Ukraina i 53 ulike land. Fra Chile til India, fra Polen til Norge.

Illustrasjon av falske nyheter

På Twitter blir journalister som dekker krigen mål for prorussiske boter. Samtidig sender tradisjonell TV russisk propaganda på engelsk og spansk til et internasjonalt publikum.

TV-kanalen Russia Today (RT) er for eksempel populær i Latin-Amerika. Hovedoppslaget på spansk denne uka handlet om Ukrainas påståtte biologiske våpen. Det finnes ingen bevis for påstandene. På engelsk rapporterer RT om hvordan Ukraina selv skal ha bombet en bygning i Donetsk. «Fire såret, inkludert to barn», slår RT fast.

Det stemmer at det var et bombeangrep akkurat der. Men ifølge faktasjekkere i britiske Bellingcat, er det Russland som står bak.

Propaganda er nesten aldri helt diktet opp. Det er ofte en kjerne av sannhet der. Vridd og vendt og snudd opp ned på.

Gjennom flere år har Vladimir Putin strammet grepet om mediene og ytringsfriheten i Russland.

Etter at krigen startet har presidenten strammet grepet enda mer.

Det toppet seg en uke inn i krigen.

Da ble det forbudt å omtale krigen som en krig. Brudd på den nye loven kan gi opp til 15 års fengsel.

Det kan likevel virke som om Putins propaganda møter motstand, ifølge Irina Anisimova. Hun forsker på russisk litteratur og kultur ved Universitetet i Bergen.

Russia Today er nå stengt i mange land. I Russland har myndighetene stengt sosiale medier som Facebook og Instagram.

– Det virker som propagandaen ikke fungerer like bra som forventet. Det er et element av frykt i hastigheten og måten myndighetene har stengt sosiale og uavhengige medier på, sier Anisimova til NRK.

Det er vanskelig å finne pålitelige tall om hva folk i Russland faktisk tror på.

I målinger like før invasjonen, ga rundt 65 prosent av de spurte sin støtte til den såkalte «militære spesialoperasjonen», som Putin og hans apparat kaller krigen. To uker senere sa mellom 55 og 59 prosent at de støttet «operasjonen», ifølge The Economist.

En kan ikke snakke fritt om krigen i Putins Russland. Derfor må slike meningsmålinger tas med en klype salt. De viser likevel et fall i oppslutning.

Det er flere eksempler på motstand.

Nylig tok den russiske redaktøren Marina Ovsjannikova et oppgjør med egen arbeidsplass, den statlige TV-kanalen Rossija 1. I en live-sending lurte hun seg inn i studio og holdt en plakat opp for seerne. «Stopp krigen» og «ikke tro på propagandaen» var budskapet.

Etter noen sekunder satt kanalen over til et ferdiginnspilt opptak. Men videoen av Ovsjannikova er delt millioner av ganger.

Da russiske medier rapporterte om hendelsen, ble budskapet på plakaten fjernet.

Etter protesten ble Ovsjannikova forhørt i 14 timer. Hun sa hun ikke fikk sove og ikke fikk snakke med advokat. Så langt er hun dømt til å betale 30.000 rubler, rundt 2700 norske kroner, i bot.

For motstand koster. I St. Petersburg forteller Alexey (41) at han er mot krigen og mot Vladimir Putin. Han tør derfor ikke bruke etternavnet sitt her, og tør ikke demonstrere.

– Jeg har en gravid kjæreste. Jeg vil ikke oppsøke problemer. Her i Russland er det farlig å vise at man er uenig med Putin. Det er ikke som i Europa, sier Alexey til NRK.

Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen OVD skal 14.200 mennesker i Russland ha blitt arrestert på grunn av motstand mot krigen, siden den startet 24. februar. Tallet inkluderer en mann som holdt et hvitt ark uten skrift opp i byen Novosibirsk.

De uavhengige mediene har enten blitt stengt eller har forlatt Russland. Noen velger, som avisen til nobelprisvinner Dmitrij Muratov, Novaja Gazeta, å følge myndighetenes regler. De kaller ikke krigen for en krig. Avisen dekker krigen kritisk, med godkjente ord. De vet de lever på lånt tid.

Denne uka blokkerte Det russiske medietilsynet tilgangen til minst ti medier på nettet, ifølge nyhetsbyrået AFP.

Det betyr ikke at folk ikke finner informasjon.

Både frie medier, journalister og vanlige folk deler informasjon på krypterte meldingstjenester som Telegram og Signal. Stadig flere russere søker etter VPN, som de bruker for å omgå myndighetens nettsensur.

Peter Pomerantsev er likevel bekymret. For hva skal folk bruke informasjonen de finner til i et stadig mer autoritært regime?

– Å ha informasjon er ikke alltid nok. Hvis du er fanget i Russland, kan du kanskje ikke gjøre noe med den informasjonen uansett, sier han.

FN har dokumentert at minst 816 sivile er drept i Ukraina siden krigen startet. 1333 er såret. Tallene er oppdatert 18. mars

Kilder: The Economist, BBC, RT, Google Trends, Bellingcat, Faktisk.no, ovdinfo.org, Fom.ru. Bøker: Nothing is true and everything is possible; Peter Pomerantsev, The origins of totalitarianism; Hannah Arendt.

Vil du lese mer om hvordan desinformasjon fungerer, les Faktisk.no sine artikler: