Ble til under gruppevoldtekt

Jenta er blitt seks måneder. Hun ligger i armene til kvinnen som er hennes mamma.

Moren har sagt hun vil fortelle sin historie. Stemmen er stødig og rolig, men hun er tydelig preget. Hun sitter på en stol og holder rundt den vesle datteren sin.

Kvinnen forteller om det som skjedde i fjor høst. Hun levde med familien sin i en landsby i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo.

Mannen hennes var blitt drept i krigen. Plutselig satt hun alene igjen med tre små barn.

To uker etter begravelsen gikk hun ut i skogen for å hente ved.

– Det var fire militssoldater som tok meg til fange. De banket meg så kraftig med geværene at jeg ble nærmest invalid, forteller kvinnen.

Etter mishandlingen dro de av henne klærne. Deretter ble hun voldtatt av de fire mennene.

– De satte bind for øynene mine slik at jeg ikke kunne se noe, forteller kvinnen.

Hun merket likevel at det var fire forskjellige menn som voldtok henne.

– Jeg kunne lukte dem, sier hun.

Når de var ferdige ble trebarnsmoren banket på nytt. Hun besvimte, men ble funnet og fraktet til sykehus.

Fant barna drept

Etter noen dager ble hun utskrevet og dro hjem til landsbyen. Gruppen med militssoldater hadde vært der også, de var kommet for å plyndre og drepe. Ingen hadde kunnet passe på de små barna hennes. De var alle tre døde.

Etter noen uker merket hun resultatet av massevoldtekten. Hun var gravid.

– Det kjentes som om hele meg gikk i stykker. Jeg hadde ikke lenger tro eller håp, de hadde tatt alt jeg hadde og laget barn med meg. De kjentes som om livet var helt meningsløst, forteller hun.

Hun måtte bære frem barnet. Moren sier hun vil ta vare på henne selv om jenta er et voldtektsbarn.

– Jeg er veldig glad i henne. Jeg har jo født andre barn, men de er døde. Det er jo henne jeg har igjen. Hun kan få gå på skole slik at når hun blir voksen så kan jeg få hjelp, sier kvinnen.

NRK møter moren og andre kongolesiske kvinnene i flyktningleiren Kyangwali ved byen Hoima i Uganda. De er alle utsatt for seksuell tortur og er kommet hit for å få beskyttelse. Vi har lovet dem anonymitet. Det er et vanskelig tema å snakke om, kvinnene sliter med skam og skyldfølelse.

Historiene de forteller bekreftes av hjelpearbeidere som følger dem til og fra stedet der vi får møte dem. De medisinske undersøkelsene levner liten tvil om hva som har skjedd.

Selv om det er vakthold i flyktningleiren er ikke kvinnene trygge her. Går de utenfor piggtrådgjerdene kan det bli farlig. Det er dem som ikke liker at historiene fra Den demokratiske republikken Kongo blir kjent. Militsgruppene har sine støttespillere også her.

Det er disse kvinnene en av vinnerne av Nobels fredspris, Dr. Denis Mukwege, forsøker å hjelpe. Han ønsker å bekjempe bruk av seksuell tortur som et våpen under væpnede konflikter.

– Vanskelig å ta det inn

Nærmere fem millioner mennesker fra Den demokratiske republikken Kongo er i dag på flukt. Hundretusener har havnet i nabolandet Uganda. Blant dem finnes det et stort antall kvinner og barn som har vært utsatt for seksuell tortur.

FN er tungt involvert i arbeidet med å drive de store flyktningleierne. Også norske hjelpearbeidere er her. Trine Utne fra NORCAP, Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, er hentet inn som spesialrådgiver for å bistå i arbeidet med utsatte barn.

– Det er forferdelige tilstander i det østlige Kongo. Det er helt klart vårt inntrykk at voldtekt og seksuelle overgrep brukes som en del av krigføringen. Det handler om å ydmyke motstanderen, sier hun.

Hun forteller at kvinner voldtas mens familiemedlemmer må se på. Det finnes også flere kvinner som forklarer at de måtte se på at militssoldatene drepte barna deres. Etterpå ble de voldtatt av sine barns drapsmenn.

I mange tilfeller er hovedhensikten å lage barn med kvinnene.

– Blir kvinnene gravide må de bære frem barnet og ta seg av det etterpå. Det er fryktelige historier vi får høre. Det er vanskelig å ta det inn noen ganger, forteller Utne.

De som er hjelpearbeidere i dette området tilbys samtaler med helsepersonell. For mange blir det en psykisk påkjenning å se hva kvinnene og barna er utsatt for, særlig når arbeidet pågår over tid.

– Jeg ba om nåde.

Den neste kongolesiske kvinnen vi får møte forteller at militssoldatene kom ved nitiden om morgenen. Faren drev en klinikk i en landsby og bodde sammen med resten av familien i et hus som lå tett inntil. Kvinnen var i 20-årene og sto på kjøkkenet da soldatene kom.

– De tok tak i pappa og bandt ham med et tau. De tok av ham klærne. Deretter skar de av ham penisen. Pappa skrek og mamma løp frem til ham. De tok mamma og bandt henne også. De tok av henne klærne og skar av brystene. Så skjærte de i pappa, forteller kvinnen.

Militssoldatene skar ut hjertet og nyrene fra kroppen til hennes far mens han fortsatt var i live.

Hun måtte se på at hennes foreldre ble pint i hjel. Sammen med sine fire søsken ble hun vitne til fryktelige hendelser. Militssoldatene oppførte seg som ville dyr. Flere av pasientene på klinikken ble drept. De kunne se hvordan militssoldatene parterte likene og spiste av menneskekjøttet.

Så tente de på husene. Flere av søsknene kom seg ikke ut.

Selv forsøkte hun å rømme og løp inn i skogen. Det var nytteløst, militssoldatene var overalt. De fanget henne.

– Jeg ba om nåde flere ganger, de svarte at de ikke skulle vise noen nåde. De ga meg to valg. De sa at enten så dreper vi deg med en gang, eller så voldtar vi deg og lar deg gå.

De dro av henne klærne og bandt fast kroppen hennes til en liggende trestamme. De festet henne slik at hun sprikte med bena. På den måten ville det bli lettere for soldatene å voldta henne. De strammet knutene, hun har fortsatt merker etter kvistene på anklene.

– Jeg telte åtte soldater som voldtok meg. Det var noen voksne menn, men de fleste var ganske unge. De voldtok meg så lenge at jeg ble utslitt og mistet all min styrke, forteller hun.

Etter den åttende var ferdig hentet en av militssoldatene to stokker.

– De førte stokkene inn i meg, en i skjeden og en i rumpa. Det ble store sår, forteller hun.

Mishandlingen førte til at hun fikk en dyp flenge i den ene skjedeveggen.

Hun mistet bevisstheten da militssoldatene førte stokkene inn og ut av henne, men kvinnen overlevde. Voldtektsmennene lot henne bli liggende på trestammen da de var ferdige med torturen.

– De drepte småguttene mine

Den tredje kvinnen NRK får treffe inne i flyktningleiren forteller at det var sent på kvelden da militssoldatene kom til familiens hus. De skulle til å legge seg.

Hun var 34 år og gravid i sjette måned.

Militssoldatene tok begge sønnene hennes, de var åtte og tolv år gamle. Hun så hvordan soldatene stakk knivene inn i de to guttene.

– De sa de ville ligge med meg, men jeg ville ikke. Da dyttet de meg så jeg falt og bandt meg med tau. Alle fire lå med meg, forteller hun.

37-åringen gråter under deler av intervjuet. Det er en vond historie hun har å fortelle.

– Det var to voksne menn og en ungdom. Alle voldtok meg, sier hun.

Hun forteller at det ble presset en kniv inn i henne under voldtekten for å drepe fosteret. Det ufødte barnet overlevde, men døde senere.

En stund etter gruppevoldtekten følte kvinnen seg syk og ble testet for hiv. Det viste seg at hun var blitt smittet.

Torturen er uforståelig

Wondimagegn Fanta er rådgiver i NORCAP. Han møter mange av de kongolesiske kvinnene når de tas inn ved mottaksleirene i grenseområdene mellom DR Kongo og Uganda. Han forteller at både kvinner og barn har omfattende skader når de kommer over grensen.

– De har vært utsatt for ulike former for vold og mishandling. Det fremstår ofte som umenneskelig og uforståelig. Mange har fått langvarige skader og flere av kvinnene er gjort sterile, forteller Fanta.

Han sikter til at kvinnene har fått gjenstander presset inn i skjeden for å ødelegge livmor og eggstokker. Fanta påpeker at hjelpearbeiderne ikke kaller kvinnene for ofre, men bruker begrepet overlevende. Han mener det forteller mer om hva de har vært gjennom.

– Det er vanskelig å jobbe med dette, det er belastende det vi opplever. Samtidig er det viktig at vi er her, det er viktig for kvinnene, påpeker han.

Han tror det er liten kjennskap ute i det internasjonale samfunnet til hvordan forholdene egentlig er i DR Kongo. Omfanget av bestialsk seksuell tortur som en del av krigføringen har frem til nå vært lite kjent.

– Viktig at Norge bidrar

I 2017 bidro Norge med nærmere 240 millioner kroner i bistand til Den demokratiske republikken Kongo. Trine Utne fra NORCAP forteller at det er viktig at Norge bidrar.

Ifølge de norske bistandsarbeiderne er det å hjelpe kvinner og barn fra DR Kongo som har blitt utsatt for seksuell tortur et internasjonalt ansvar. Nabolandene, som Uganda, kan ikke håndtere den oppgaven alene.

– Det er vårt ansvar. Vi er en del av verdenssamfunnet, vi har også internasjonale forpliktelser. Det er helt klart at Norge skal være her, at NORCAP skal være her, sier Trine Utne.

Det anslås at hundretusener av kvinner og barn i Den demokratiske republikken Kongo har blitt utsatt for seksuell tortur gjennom de siste 20 årene.

Det er sannsynligvis langt flere. For mange er seksuelt misbruk og voldtekt noe de ikke vil snakke om. Det handler om skam og skyld. De har blitt utsatt for den mørkeste ondskapen, men vil holde opplevelsene for seg selv.

LES OGSÅ: Landet der døtre, koner og mødre skal ødelegges.

LES OGSÅ: Nobels fredspris for 2018 tildeles Denis Mukwege og Nadia Murad.

LES OGSÅ: Frykter en ny «afrikansk verdenskrig».

SE OGSÅ: Mukweges kamp for voldtatte kvinner.

Etter at saken ble publisert har NRK endret tittel og hovedbilde for å unngå et for sterkt fokus på barnet.