Hun bærer en maske av sorg

«Tidlig på sommeren 2014, mens jeg var opptatt med å forberede meg til mitt siste år på videregående, forsvant to bønder fra jordene sine rett utenfor Kocho, den lille jesisdi-landsbyen i det nordlige Irak, der jeg ble født og der jeg trodde inntil nylig at jeg skulle leve resten av livet.»

Slik begynner Nadia Murad boken sin «Den siste jenta» om fangenskapet og kampen mot IS. Hun var 21 år og intetanende om at de to kidnappede bøndene var et forvarsel fra IS. Få uker senere kidnappet terrorgruppen både henne, søstre og venninner for å gjøre dem til sexslaver.

Før det hadde dagliglivet i den fattige landsbyen handlet om sauer, kyllinger og innhøsting av løk og korn så lenge hun kunne huske. Familiene fikk store barneflokker for å sikre seg nok hender til å jobbe, slik alle skulle få nok mat på bordet. Skolegang var ikke så viktig, og Nadias mor kunne hverken skrive eller lese.

Nadias generasjon var den første som fikk gå på vanlig skole.

Fattig familie

Murad-familien hadde svært dårlig råd. Barna gikk med klærne til de var så utslitt at de ble gjennomsiktige. Om morgenene våknet Nadia av at moren eltet deig og bakte brød i tandoori-ovnen midt i stua.

I sin søskenflokk på 11 var Nadia den yngste og den som kunne være rampete.

Da IS invaderte landsbyen var innbyggerne skrekkslagne. Nadia var den eneste som turte å spytte mot en IS-kriger. Og da IS bortførte Kochos unge kvinner i busser, var hun den eneste som turte å skrike opp og protestere da en fremmedkriger befølte brystene til alle jentene satt ved midtgangen.

Kanskje var det temperamentet og sinnet som fikk henne til å snakke åpent om en skam andre kvinner fra Midtøsten aldri ville dele med noen, av redsel for å bli utstøtt av samfunnet.

Fra leirhus til palasser

Nå er den spedbygde kvinnen fra Kocho 25 år. Hun reiser verden rundt for å møte statsministre, presidenter og kongelige i gedigne palasser og residenser. Advokaten hennes er den glamorøse menneskerettighets-juristen Amal Clooney.

Vitnet fra Kocho har mottatt en rekke priser, av dem er kanskje den gjeveste Nobels fredspris. Men hvorfor så hun så trist ut da kampen hennes ble hedret i et Oslo rådhus pyntet til fest?

Var ikke dette et eventyr for den fattige jesidijenta fra Kocho?

Men hun bar sin maske av sorg.

En død landsby

En grå regntung dag ti dager før seremonien i Oslo rådhus kjører vi mot landsbyen Kocho.

På veien stanser vi hos en av Nadias søstre, Heba Murad. Hun er en av svært få som har vendt tilbake til Sinjar-området. Det lave huset hennes er laget av leire. Steingulvet er dekket av tepper og langs veggene ligger madrasser til å sitte på.

Den eneste lyden vi hører her er regnet.

Stillheten taler.

For IS oppnådde målet sitt: Å ødelegge jesidi-samfunnene her.

Heba skal vise oss veien til Kocho, og vi manøvrerer bilen på den gjørmete veien. Snart ser vi de lave husene av leire og murstein på den flate brune sletten foran Sinjar-fjellet. Men de eneste menneskene vi treffer her er to irakiske soldater som vokter den forlatte landsbyen.

Alle har rømt. Eller er døde. Husene står tomme

Jeg forsøker å se for meg Kocho for fire år siden:

Gjeteren som vandrer langs den støvete veien med sin saueflokk.

Lammet som slaktes mens to familier opprømt steller i stand til bryllupsfest.

Nadia og søstrene som hvisker til hverandre i mørket oppe på taket, før de sovner under stjernene.

Veien er lang herfra til Elysepalasset i Paris der Nadia nylig møtte president Emmanuel Macron og til Vatikanet der hun møtte Paven.

Storesøsteren tar oss med til ungdomsskolen, der jesidienes liv i Kocho tok slutt. Det var her IS-krigere samlet hele befolkningen og drepte dem eller sendte dem bort.

I skolen hører vi bare ekko av våre egne skritt og stemmer. Men hører du godt etter fornemmer du også latter og rop i korridorene i det klokken ringer ut.

For vi ser mange av elevene.

Men nå ser de tilbake på oss bare fra papir, fra fotografiene i det store billedgalleriet over savnede, kidnappede og drepte jesidier.

• Les også: IS lærte 16 år gamle Ahmed halshugging

Skolen er blitt til en minnehall over drapet på et helt samfunn.

Mens jeg forsøkte å begripe at Kocho med sine 600 familier er utradert som samfunn, sjekket jeg mobilen for beskjeder og siste nytt. Nettavisene skrev om de beste rådene for å få en perfekt juleribbe.

Jeg var langt hjemmefra.

Livet i leir

Vi lette etter flere av Nadia Murads mange søsken, og fant dem Rwanga-leiren ved Syria grensen. En av dem er 31 årige Khayria Murad, eller Adkee som Nadia kaller henne.

Hun smilte ofte og snakket gjerne, bare vi ikke spurte om detaljer fra voldtektene under slavetiden i Raqqa hos den såkalte Islamske Staten.

Inne i containerleiligheten hennes yret det av liv. Barn spilte dataspill, brødre og svigerinner gikk inn og ut i ett sett.

Til å være flyktningleir er dette den fineste jeg har sett. Mens IS-enkene må ta til takke med små telt, bor jesidiene i container-hus med innlagt vann og strøm.

I alt virvaret av stemmer og oversettelser på kurdisk til engelsk hørte jeg plutselig en stemme på svensk. På gulvet hos Murad-familien satt Nemam Ghafouri, jesidi og flyktning bosatt i Sverige. Hun var kledd i kamuflasje bukser, rød genser og blomstrete sjal over hodet og så ut som en kurdisk geriljakriger. Men Ghafouri er lege som hjelper de misbrukte jesidi kvinnene med å komme seg videre i livet.

I det folksomme rommet regnet jeg med at de fleste kvinnene hadde vært IS-slaver. Jeg så på en av dem som var tydelig traumatisert. Hun bar også en maske av sorg.

Hvordan greier disse kvinnene å leve videre? tenkte jeg hele tiden.

Khayria tror ikke jesidiene har noen fremtid i Irak etter IS.

– Det beste hadde vært om flere land ville si ja til å ta imot oss, sier hun. Først ville hun bli i Irak. Men nå drømmer Khayria om Australia. Nadia er i Tyskland.

Sveket av alle

Jesidiene føler seg forrådt av alle sine naboer i Irak. De føler seg forrådt av sine sunniarabiske bekjente som sviktet jesidiene da IS kom. De ble sviktet av kurderne og peshmerga-soldatene som forsvant fra kontrollpostene rundt Kocho da IS nærmet seg.

Alle er traumatiserte sier Ghafouri, de har ikke fått bearbeidet marerittene sine.

Og det synes også på Nadia Murad. Hun bærer sorgen med seg.

Livet, familien og hele hennes verden slik hun kjente den forsvant.

«Vi følte at vi var ødelagt alle sammen (…) men nå selv om alle vi jentene overlevde og jobbet hardt for å komme oss igjen, hvor var alle de jesidiske guttene vi skulle gifte oss med? De lå i massegraver i Sinjar,» skriver Nadia Murad.

Mens jeg redigerte sakene fra jesidi-land fulgte jeg Nobel-markeringen.

Her skulle det være barnas fredsprisfest, her delte flere som deltok på fredspris-banketten bilder på sosiale medier av gallakjolene sine. Kronprinsesse Mette-Marit stilte i kjole til 25.000 kroner.

Noen fredspriser feires med fanfarer og glede, som da vi feiret fredsavtalen i Colombia, kampen mot atomvåpen og Nelson Mandela og de Klerk som avsluttet apartheidregimet.

Men å juble over en som vitner om de verste seksuelle overgrep utført av skitne terrorister mot unge kvinner? Det var med blandede følelser jeg så på dette, med den forlatte landsbyen Kocho frisk i minne.

Problemet er ikke løst. Tusenvis av kvinner er dypt deprimert og ødelagte. Hverken samfunn eller landsbyer er gjenoppbygget.

– Fredsprisen er ingenting verd om ord ikke følges opp med handling, sa Nadia Murad, som kanskje synes det er litt for tidlig å feire.

Drømmer om Kocho

Hva er det Nadia og hennes søstre drømmer om?

– Det de innerste ønsker seg er å komme tilbake til Kocho og fortsette det enkle livet der, sier søstrenes lege Gharfouri.

«Å lengte etter et forsvunnet sted får en til å føle det som om man har forsvunnet selv. Jeg har sett mange vakre land på mine reiser, men det er ingen steder jeg har mer lyst til å bo enn i Irak,» skriver hun.

Men det er ingenting å vende tilbake til i Kocho.

Nå har FN slått fast at IS utførte et folkemord mot jesidiene.

I en ny pause mens jeg redigerte reportasjene fra jesidienes land, sjekket jeg nyhetene hjemmefra. Nå var mediene opptatt av om det er greit at julenissen spør om «det er noen snille barn her?»

Jeg sukket.

Men kanskje jeg burde være glad for det, at jeg er fra et land der vi har det så godt at vi har overskudd til å diskutere hva julenissen bør si og ikke.

• Les også: Fredsprisvinnerens bror: – Jeg vil være stolt over å gifte meg med en IS-slave