Landet der døtre, koner og mødre skal ødelegges

Siuzike tørker bort tårene med den hånden hun fortsatt har igjen. Hun forteller om sitt livs mareritt. Militssoldatene holdt henne fanget i flere uker. De gjorde henne gravid, ødela underlivet hennes og skadet den ene hånden slik at hun ikke kunne arbeide. Det er noen år siden, men fortsatt har hun store plager etter den seksuelle torturen. Sårene er både mentale og fysiske.

– Når jeg tenker på det grusomme jeg har opplevd så kan jeg akseptere at de ødela kroppen min, men ikke at de gjorde meg gravid. Jeg kjente ingen glede, jeg ville drepe barnet mitt, forteller Siuzike.

Var i skogen for å samle nøtter

Siuzike hadde vært i skogen og samlet jordnøtter sammen med noen andre kvinner fra landsbyen. De skulle hun ta med tilbake til markedet. Siuzike bodde sammen med familien sin i provinsen Nord-Kivu i det østlige Kongo. De hadde det bra der.

– Foreldrene mine elsket meg. Jeg fikk hjelp til alt, forteller hun.

Denne ettermiddagen gikk de unge kvinnene sammen og samlet nøtter under de store løvtrærne. Ved 18-tiden, i god tid før solnedgang, ble de enige om å gå de to milene tilbake til landsbyen.

Diskuterte hvem de skulle voldta

På veien tilbake ble de stanset av en gruppe militssoldater. Siuzike husket at mennene snakket kinyarwanda seg imellom, et språk som brukes i Rwanda. Soldatene kommanderte de unge kvinnene til å bli med dem.

– De tok oss med til en enkel hytte de hadde satt opp inne i skogen. Der inne begynte de å diskutere hvem som skulle begynne, og hvem som skulle ta hvem. De av jentene som ikke ville ble drept med en gang. Jeg så noen bli drept, forteller hun.

Siuzike var redd og gjorde som hun fikk beskjed om. Hun ville ikke dø. Ikke da.

– Det var sju stykker som tok meg. De holdt på til skjeden min sprakk, forteller hun.

Siuzike ble holdt fanget i tre måneder. Etter en periode ble voldtektene mer voldsomme. Hun ble slått og banket. En dag bestemte militssoldatene seg for å skade henne slik at hun aldri skulle fungere normalt igjen. De surret plast rundt den ene hånden hennes og tente på.

Den brennende plasten smeltet inn i huden. Hun fikk senere betennelse i sårene med kraftige smerter. De ble uutholdelige, hun bet av seg de ødelagte fingrene med tennene. Samtidig merket hun noe som vokste inne i magen hennes.

Etter tre måneder fikk hun slippe fri, invalidisert og gravid. Hun var redd og i sjokk. Hvordan skulle det gå med henne?

Seksuell tortur som krigføring

Dr. Denis Mukwege driver Panzi-hospitalet i byen Bukavu øst i DR Kongo, like ved grensen til Rwanda. Om noen dager kommer han til Oslo for å motta Nobels fredspris for sitt arbeid med å behandle ofre for seksuell tortur i den østlige delen av landet.

Han er klar på at voldtekt og seksuell tortur brukes som en del av krigføringen i Øst-Kongo. I løpet av de siste 20 årene er hundretusener blitt voldtatt og utsatt for seksuell tortur.

Fiendens kvinner skal ikke drepes, men blir sendt ødelagte tilbake av militsgruppene. Hensikten er å bryte ned motstanden samt ødelegge familier og lokalsamfunn.

– Det er en måte å traumatisere hele samfunn på. Det har den samme effekt som med kjemiske våpen. Folk drar fra landsbyene, kvinnene blir ødelagt og ute av stand til å føre samfunnene videre, sier Mukwege.

Dr. Denis Mukwege forteller at mange av pasientene bærer preg av å ha vært påført omfattende skader under den seksuelle torturen. Over flere timer og dager kan de ha blitt voldtatt av et betydelig antall menn. Det forekommer sjeldnere at soldater utfører overgrep på egen hånd. Det er ikke uvanlig at særlig yngre jenter holdes fanget til de er blitt gravide.

Kvinnene slippes fri, men må bære frem barnet til sine overgripere. På den kongolesiske landsbygden er voldtekt og seksuelle overgrep skambelagt. Kvinnene blir i mange tilfeller utstøtt av sine familier og lokalsamfunn. Et uønsket barn gjør situasjonen spesielt vanskelig, både for kvinnen og hennes familie.

Militsgruppene har dermed oppnådd sitt mål. Familier er ødelagt, lokalsamfunn splittes og preges av sorg og depresjon.

– Jenter ned i 11-årsalderen gjøres gravide. Ofte kommer de seg ikke på sykehus for å få hjelp til å føde og må gjøre dette hjemme. Dette fører til at de revner nedentil, ødelegger skjeden, rektum og urinblæren. De må gå med underlivskader resten av livet, det var også hensikten, forteller Mukwege.

Noe av målet til militssoldatene er at kvinnenes underliv skal påføres omfattende skader etter at massevoldtektene er over. Større gjenstander som trestokker, kniver eller geværkolber stikkes opp i vagina for å ødelegge skjedeveggene, livmor og eggstokker.

– Vi får også inn pasienter der kvinnens kjønnsorgan er blitt påført store brannskader, forteller Mukwege.

Dette gjøres for at kvinnene ikke skal kunne ha et normalt samliv i etterkant av overgrepene. Det vil øke risikoen for at de blir utstøtt fra sine familier, forlatt av sine ektemenn eller forblir ugift.

Denis Mukwege forteller at voldtektsofrene er blitt yngre enn før. Det er en økning av rapporter om små barn som er utsatt for massevoldtekter. I slike tilfeller blir ofte barna levert tilbake til familiene med omfattende underlivsskader, nettopp for å øke den traumatiske opplevelsen for foreldrene.

Forlates av sine ektemenn

NRK møter flere av torturofrene som får behandling ved Panzi-hospitalet i Bukavu. To tenåringsjenter forteller om hvordan militssoldatene slepte dem inn i skogen, rev av dem klærne og skrek at de skulle drepes hvis de ikke lå stille.

Flere av kvinnene går med små babyer i bæreseler. Mødrene vet ikke hvem som er far til barna, kun at det var en av mange som gjorde som de ville med kroppene deres.

For kvinnene som er gift kan voldtektene få andre konsekvenser. I mange tilfeller blir de forlatt av sine ektemenn hvis det blir kjent at de er voldtatt. Er de skadet i underlivet øker risikoen.

En av dem som ble alene er Marguerite. Hun levde et godt liv. Fembarnsmoren i 30-årene var gift og bodde i en landsby øst i DR Kongo med familien. En dag møtte hun på fire militssoldater ute i skogen.

– De var så skitne. De hadde geværer og dro av meg alle klærne. De slo meg og jeg gråt. Så voldtok de meg. Jeg visste at hvis jeg ikke gjorde som de sa så kom de til å drepe meg. Jeg følte at det var som å bli drept. Når noen ligger med deg uten at du vil, det er som å drepe et menneske, forteller Margurite.

Etter gruppevoldtekten kom hun seg tilbake til landsbyen, men merket snart plager i underlivet. Militssoldatene hadde gitt henne kjønnssykdommer.

– Min mann dro fra meg og barna. Han sa han ikke kunne være sammen med en kvinne som hadde ligget med fire andre menn og som kunne ha sykdommer. Livet mitt raste sammen, forteller Marguerite.

Etter en stund fikk hun behandling ved Panzi-hospitalet. Det ble klart at hun ikke var smittet med hiv, men med sykdommer som kunne behandles.

Traumatiserte pasienter

Også Siuzike ble kastet ut av familien sin da hun kom hjem etter massevoldtekten. Den ødelagte hånden gjorde det vanskelig å få arbeid. Hun var gravid og det oppsto komplikasjoner. Fødselen var hard og førte til at skjeden sprakk opp på nytt. Skadene fra alle voldtektene var ikke behandlet.

Hun ville bare dø. Barnet hatet hun.

– Jeg har gjort mye slemt mot barnet mitt. Jeg prøvde å kvele ham, kastet ham i elven og i et hull med søppel. Jeg ville drepe ham, men han døde ikke. Det var alltid noen som reddet ham, forteller Siuzike.

Hun er tydelig preget. Under intervjuet bryter Siuzike flere ganger sammen i gråt.

Barnet hennes er nå hos slektninger. Selv er hun pasient ved Panzi-hospitalets behandlingssenter. Skadene i underlivet er omfattende. Fem ganger er hun blitt operert i skjeden. Det kan bli flere.

De psykiske skadene er heller ikke leget.

Forsøker å leve videre

Likevel ser Siuzike noen lyspunkter. Ved Panzi-hospitalet får hun behandling. Det finnes håp.

– Jeg takker Gud for at han har gitt legene her kunnskap til å reparere kvinnenes skjeder, vi har gjennomgått så mye som er vondt og vanskelig. Iblant bruker voldtektsmennene flasker, stokker, gevær eller andre farlige ting for å ødelegge oss. Her får vi behandling og medisiner, og de reparer skjeden og livmoren, forteller Siuzike.

LES OGSÅ: Laget under en gruppevoldtekt

Kvinnene får hjelp på flere måter. De lærer seg et håndverk slik at de kan tjene egne penger og greie seg selv. I tillegg går de på selvforsvarskurs, det er danseoppvisninger og sang. Det er kanskje det aller viktigste. De lærer seg å smile igjen, prøver å finne en glede og mening med å leve videre.

Nå håper mange av pasientene her at årets fredsprisutdeling vil sette søkelyset på forholdene i den østlige delen av DR Kongo.

– Når det gjelder voldtekter har ingen lyttet eller tatt tak i problemet. Folk må få vite at her i Kongo er det krig. Her lever vi sånn, forteller Marguerite.

LES MER OM AFRIKAS GLEMTE KONFLIKTER HER

LES OGSÅ: Nobels fredspris for 2018 tildeles Denis Mukwege og Nadia Murad