Elizabeth Imkei

Elizabeth Imkei må leve i skjul, i frykt for å bli drept.

Foto: Robert Lutta / NRK

Armen hennes ble hogd av: Kroppsdeler fra albinoer er handelsvare

TANZANIA/MALI/KONGO (NRK): Det pågår en nådeløs jakt på mennesker med albinisme i Afrika. En natt kappet menneskejegere av armen til 27 år gamle Elizabeth Imkei.

Hun trekker varsomt sjalet til side, for å vise oss den bare armstumpen som er igjen. Hele den høyre underarmen er borte.

Med forsiktig stemme forteller Elizabeth Imkei hva som skjedde den skjebnesvangre natten i en landsby i Tanzania for ett år siden.

– Det skjedde midt på natten. Jeg sov sammen med barna, da jeg hørte døra ble brutt opp. Jeg kom meg opp av sengen for å finne ut hva det var. De hogde av meg armen, og så hørte jeg dem si: «Nå stikker vi!».

Imkei ble offer for en livsfarlig overtro. Hun visste ikke at kroppsdeler fra albinoer selges for flere hundre tusen kroner som «lykkeamuletter».

– Det var veldig smertefullt. Jeg besvimte og visste ikke hva som skjedde. Jeg kom ikke til meg selv før utpå dagen neste dag, forteller 27-åringen.

Det pågår en nådeløs jakt på mennesker med albinisme i Afrika.

Lever bak murer

Albinisme er mer vanlig i Afrika enn i resten av verden. Det er en medfødt genetisk tilstand som fører til at kroppen ikke produserer nok melanin, et pigment som beskytter huden mot de farlige solstrålene, og gir huden farge. I Tanzania kalles albinoene for «spøkelsesfolket», et tegn på de ekstreme fordommene mot dem.

Elizabeth Imkei måtte rømme for livet og forlate de tre barna sine. Hun kom til «Kabanga protectorate centre» vest i Tanzania, en times kjøretur fra Tanganyika-sjøen. Dette er ett av flere sentre som myndighetene har opprettet, for å beskytte dem mot de som ser på albinoens kropp som en inntektskilde.

Her lever Imkei bak en jernport og høye murer sammen med 104 andre med albinisme. De fleste av dem er barn. Foreldrene har sendt dem hit for at de skal få beskyttelse.

I fjor sendte FN en egen undersøkelseskommisjon til Tanzania. Den konkluderte med at selv om intensjonene bak beskyttelses-sentrene er gode, har mye gått galt. Sentrene har blitt mer som fengsler enn trygge hjem. FN mener myndighetene må gjøre mer for at ofrene kan gjenforenes med sine familier og leve vanlige liv.

Dagene kan bli lange for 20 år gamle Sofia Harris

Dagene blir lange. 20 år gamle Sophia Harris har bodd på senteret i seks år. Her passer hun barnet til en annen kvinne.

Foto: Christine Præsttun

Selv de døde er ikke trygge

Elizabeth Imkei sitter på den enkle sengen sin i en sovesal med golde murvegger. Det er bare et myggnett som skiller henne fra nabosengen. På gulvet leker barn med lys hud stille sammen.

– Jeg fatter ikke hvorfor de gjør dette. De kan få mye penger for kroppsdeler fra albinoer, men vi er mennesker som dem, sier Imkei. Hun ønsker at verden skal få øynene opp for hva som skjer.

Menneskejegerne deltar i en makaber industri der blod og organer fra albinoer brukes i svart magi. Fiskere rundt Viktoriasjøen tror at hår fra mennesker med albinisme gir fiskelykke. Før politiske valg registreres det flere overgrep. Politikere trenger «lykkeamuletter» laget av såkalte heksedoktorer.

Det er registrert 191 drap og 331 angrep mot personer med albinisme de siste årene, men mange lemlestelser og mord blir ikke rapportert, ifølge organisasjonen «Under the Same Sun». Mennesker med albinisme blir forfulgt i nesten alle land i Afrika, ifølge rapporten.

Den siste drapsbølgen har funnet sted i Malawi. Her er minst 18 mennesker drept siden november 2014, ifølge Amnesty. I slutten av februar i år ble en 31 år gammel kvinne med albinisme, mor til tre små gutter, funnet lemlestet og drept utenfor Malawis hovedstad.

De døde er heller ikke trygge. Flere graver i Tanzania har blitt åpnet og tømt.

Ezekiel Neshak lager en bil av leire. Han leker at han kjører hjem.

Ezekiel Neshak bor på senteret i Kabanga. Han har laget en bil av leire og leker at han kjører hjem.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Afrikas gullstrupe

I hovedstaden Bamako i Mali bor en verdenskjent musiker med albinisme. Salif Keita er dypt rystet over drapene og lemlestelsene.

– Det er galskap. Derfor må vi ikke slutte å kjempe, sier han.

Salif Keita kalles «Afrikas gullstrupe», har flere Grammy-nominasjoner og fylte Cosmopolite i Oslo senest i november i fjor. Men veien til scenen og berømmelse har vært lang forteller han til NRK.

På skolen var jeg den eneste albinoen. Blant 300- 500 elever var jeg den eneste. Så jeg fikk stadig spørsmål om hvorfor jeg var hvit, når far og mor er svarte.

ICOAST-MUSIC-FESTIVAL

Salif Keita på scenen i Abidjan 29. april i år.

Foto: SIA KAMBOU / AFP

Keita forteller at han måtte kjempe hardt for å bli akseptert. Han ble sparket ut av skolen fordi han har albinisme. Da startet Keita sitt eget gateband og klatret derfra.

Nå har han en egen stiftelse som jobber for å bedre forholdene for mennesker med albinisme. Han har tro på at fordommer og okkultisme kan bekjempes med folkeopplysning. Stiftelsen jobber blant annet for at skoleelever over hele kontinentet skal lære hva albinisme er.

Engasjementet til musikeren er glødende. Han tar av seg solbrillene og lener seg fram.

De trenger virkelig hjelp. De er mennesker som alle andre og de har rett til å søke lykke, sier Keita og synger de første strofene av «La Différence»:

– Jeg er svart. Huden min er hvit. Og det liker jeg. Det er forskjellen som er fin. Jeg vil så gjerne at vi skal møte hverandre med kjærlighet.

«Albinoenes Mandela»

Bryteren Mwimba Texas med musikeren Salif Keita

Bryteren Mwimba Texas med musikeren Salif Keita.

Foto: PRIVAT

I utkanten av Kongos hovedstad Kinshasa møter NRK «den svarte bryteren med hvit hud». Mwimba Texas viser oss et bilde der han holder Salif Keita rundt skuldrene. Begge er i kraft av sitt virke forbilder som motvirker fordommer mot mennesker med albinisme.

– Salif Keita er en stor musiker og rollemodel for albinoer over hele verden, sier Mwimba Texas.

Texas er også berømt. Han er en av de mest kjente bryterne i Den demokratiske republikken Kongo.

– I starten var det mange som mente jeg ikke kunne drive med bryting. De trodde kroppen min var for skjør. Men i dag er det ingen som sier noe lenger. Resultatene mine taler for seg selv.

Han viser fram premiehyllen i stuen der pokalene står på rekke og rad.

Bryteren Mwimba Texas i Kongo

Den viktigste kampen for Mwimba Texas er å bedre forholdene for mennesker med albinisme.

Foto: Christine Præsttun / NRK

– Mitt budskap til alle albinoer er at de må være sterke og ikke skamme seg over hvem de er, sier han.

Mwimba Texas kalles for «Albinoenes Mandela» og har også sin egen stiftelse som jobber for å bedre forholdene for mennesker med albinisme i Kongo.

Han forteller at solen tar mange liv, hudkreft er vanlig blant mennesker med albinisme. Men mest frykter han overtroen.

– Noen tror til og med at de kan bli kurert for aids hvis de har sex med mennesker med albinisme, sier han og rister på hodet.

På dagtid kan barna med albinisme gå på skole med andre barn

Josephine er et av flere barn med albinisme som går på skolen utenfor senteret i Kabanga.

Foto: Christine Præsttun

Drømmen

12 år gamle Hadima Hadam vil bli politiker og jobbe for albinoenes rettigheter

12 år gamle Hadima Hadam. En ung gutt med store ambisjoner.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Tilbake i Tanzania ringer skoleklokka. Barna med albinisme er stengt inne om natten, men får gå på skole utenfor senteret på dagtid. 12 år gamle Hadima Hadam er en av dem.

– Jeg ønsker å bli medlem av parlamentet en dag, slik at jeg kan jobbe for alle albinoers rettigheter, sier han.

Bare i Tanzania er minst 76 mennesker med albinisme drept det siste tiåret. Myndighetene har innført et forbud mot heksedoktorer, noe som har ført til at flere blir arrestert, men det har ikke stanset angrepene.

Elizabeth Imkei lever isolert bak murer og drømmer om å se barna igjen

Elizabeth Imkei har solhatt på for å beskytte seg mot de farlige solstrålene.

Foto: Christine Præsttun

Mennene som angrep Elizabeth Imkei, er arrestert. Det er en lettelse for henne.

Hun står ute i bakgården og tar ned de nyvaskede klærne fra tørkestativet med én hånd. 27'åringen er i sikkerhet, men savnet er stort.

– Jeg drømmer om å ha barna hos meg. Jeg ville bli så glad! Nå er jeg veldig urolig. Jeg tenker på dem hele tiden. Hvis de kommer hit, kan de hjelpe meg med klesvasken, sier hun.