NRK Meny
Normal

Lobbyen ingen legger seg ut med

Enhver amerikansk president som prøver å presse Israel, får den mektige pro-israelske lobbyen på nakken. Det er en maktkamp politikerne sjelden vinner.

Visepresident Joe Biden taler på AIPACs møte i 2009

Visepresident Joe Biden taler på et møte hos American Israel Public Affairs Committee - en av de mektigste organisasjonene som bedriver lobbyvirksomhet pro Israel.

Foto: Saul Loeb / Scanpix/AFP

Forholdet mellom USA og Israel har de siste to årene vært nede i sin dypeste krise på svært lenge.

Utenriksminister Hillary Clinton regnes selv som en av Israels største forsvarere i amerikansk politikk, ved siden av visepresident Jospeh Biden.

Plakat av Barack Obama i Jerusalem

Plakater av Obama i Jerusalem.

Foto: Scanpix/AFP

Sjefen selv, president Barack Obama er man mer usikker på, både når det gjelder den pro-israelske lobbyen og Israel. I israelske byer henger plakater av USAs president avbildet med både palestinaskjerf og hakekors - fulgt av tittelen jødehater.

Spørsmålet er om han gjør det ustraffet. Den pro-israelske lobbyen har allerede vært ute og bedt administrasjonen dempe den tøffe språkbruken mot Israel.

Båndene USA og Israel

- USAs politikk i Midtøsten og overfor Israel er så sterkt sammenvevd med amerikansk innenrikspolitikk at de som styrer mister handlingsrommet, påpeker Midtøsten-forsker og professor i historie, Hilde Henriksen Waage.

Hun sier det er to årsaker til dette:

  1. De amerikanske jødene, som har gjort seg til en viktig politisk gruppe.
  2. De mange kristne som betrakter Israel som et trosspørsmål; Israel er en del av Bibelen, og Bibelen og Gud er en del av amerikansk politikk.

- Den langt større gruppen med middelklassekristne er en like viktig faktor som de amerikanske jødene i spørsmål som angår Midtøsten og Israel. Sammen utgjør de to gruppene en politisk murblokk som nesten er umulig å kjempe mot, sier Waage.

Sterk identifikasjon

Etter at sionistbevegelsen flyttet sin aktivitet til USA 2. verdenskrig, ble den jødiske lobbyen dannet for å presse på for opprettelse av en jødisk stat i Israel.

- Israel er et land amerikanere identifiserer seg med. Det er et land bygget fra grunnen, slik som USA. Statene er grunnlagt av grupper forfulgt på grunn av sin tro. Og på samme måte som amerikanerne kjempet mot indianerne, har jødene kjempet mot araberne. I tillegg kommer altså Bibelen inn, sier Henriksen Waage, og legger til:

- Etter 11. september 2001 spiller enda et moment en rolle: Israel fremstår som et demokratisk fyrlys i et muslimsk mørke.

Mangesidig lobby

Den pro-israelske lobbyen består av flere elementer: En rekke jødiske foreninger, kristne organisasjoner og ulike tenketanker.

De tre viktigste er:

Den aller mektigste er AIPAC, som opprinnelig hadde navnet American Zionist Commitee for Public Affairs, og var en lobbyarm for American Zionist Counsil (Det amerikanske sionistrådet).

Rådet fikk i 1963 ordre fra Kennedy-regjeringen om å registrere seg som en agent for den israelske regjeringen i henhold til Foreign Agents Registration Act. Dette gjaldt - og gjelder - alle grupper i USA som mottar finansiell støtte fra eller opererer på vegne av et annet lands regjering.

(Artikkelen fortsetter)

Shimon Peres på AIPAC 2009

Israels president Shimon Peres var hovedtaler i fjor.

Foto: Mark Wilson / Scanpix/AFP

AIPAC ble derfor kort tid etter dannet for å omgå ordren fra regjeringen. Den er registrert som en amerikansk lobbygruppe som er finansiert av private givere - uten noen form for støtte fra Israel eller andre utenlandske grupper.

En granskning i regi av Senatets utenrikskomite fastslo at AIPAC fortsatte å motta israelske penger utover 1960-tallet. Både på 1970-tallet og 1980-tallet ble det reist krav om at AIPAC burde tvinges til å registrere seg under FARA - fordi man mente Israels innflytelse var for stor til at gruppen kunne anses som uavhengig.

Mange i folden

Opprinnelig jobbet AIPAC mot Kongressen, for å påvirke politikerne til å støtte opprettelsen av den jødiske staten. Siden har målet vært å sikre dens levedyktighet, i både penger og sikkerhet. Etter hvert har organisasjonen utvidet blikket til den utøvende makten: Presidenten, regjeringen og embetsverket.

En studie av 782 relevante politiske belslutninger i årene 1945-1984 viste at 60 prosent av vedtakene var i tråd med Israel-lobbyens syn.

Den mest varierende faktoren var hvor Israel-tro den sittende presidenten var. Var vedkommende på «riktig side», steg prosentandelen på beslutningene til 90 prosent. Men selv der presidenten var imot, vant lobbyen frem og «positive vedtak» gjort i Kongressen i 27 prosent av sakene.

Et anslag fra en Israel-sympatisør i det amerikanske styringsapparatet mente å kunne anslå at vel halvparten av medlemmene i Representantenes hus, mellom 250-300 stykker, til enhver tid reflekterer AIPACs syn og meninger.

Også Senatet er kjent for å ha mange Israel-venner.

(Artikkelen fortsetter)

Barack Obama AIPAC 2008

The U.S.-Israel relationship: Built to last het det på banneret i 2008. Nå presser Obama og AIPAC på hver sin vei overfor Israel. Spørsmålet er om hvem som vinner.

Foto: Nicolas Kamm / Scanpix/AFP

Pengemaskin

Washington Post regnet ut at det pro-israelske nettverket i årene fra 1996 til 2008 stod for nær 57 millioner dollar i valgkampbidrag til kandidater og den demokratiske og republikanske partikassen.

AIPAC gir ikke direkte pengebidrag selv, men står i spissen for å sørge for valgkampbidrag til ulike kandidater gjennom sitt nettverk,

Totalt utgjør bidrag fra jødiske miljøer opp til 60 prosent av det demokratiske partiets økonomiske valgkampfundament og 45 prosent av det republikanske ved de siste valgene, ifølge den amerikanske avisen.

En demokratisk presidentkandidat får rundt 60 prosent av bidrag fra private givere fra jødiske miljøer.

I tillegg kommer de bibeltro kristne.

Selv amerikanske politikere mener dette hemmer muligheten for å drøfte USAs Midtøsten-politikk på et fritt grunnlag og kritisere Israel der man mener landet oppfører seg i strid med USAs interesser.

- Kongressen er bemerkelsesverdig stille. Alle er kjøpt og betalt, og tør ikke kritisere. Hadde denne påvirkningen skjedd fra en annen gruppe, hadde det blitt heftig debatt på kongressgulvet, det hadde blitt foreslått lover og regler for å stanse uvesenet.

- Men siden valgkamppengene også kommer fra Israel-lobbyen, så er alt vi hører stillhet, sa James Abourezk, som var den første senatoren med amerikansk-arabisk bakgrunn. Han representerte Sør-Dakota både i Senatet (1973-1979) og Representantenes Hus (1971-1973).

Han besluttet å ikke søke gjenvalg i 1978, og dannet i stedet organisasjonen American-Arab Anti-Discrimination Committee

Han mener støtten Israel har i Kongressen er basert på frykt – frykten for nederlag for alle som ikke gjør som Israel og lobbyen ønsker.

- Veldig få hadde noe som helst sympati for Israel eller lobbyen. Hva de hadde var forakt, men den ble overskygget av stillheten og frykten for at noen skulle oppdage det.

- Men under toalettsamtalene tøt det frem, bitterheten om hvordan de følte seg herjet med og dyttet rundt av lobbyen. I private samtaler kommer det også, hvordan de misliker Israel og taktikken til lobbyen, men ingen er villig til å risikere lobbyens vrede som vil følge - hvis de offentlig gir uttrykk for dette, uttalte Abourezk i 2006.

For legger man seg ut med de israelske støttespillerne, ryker valgkampbidrag og stemmer.

... det er nærmest politisk selvmord for medlemmer av Kongressen som søker gjenvalg å innta standpunkt som kommer til å bli stemplet som anti-israelske av Israel...

Tidligere AIPAC-leder Morris Amitay / The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy (Walt Mearshimer)

94 prosent av den jødiske befolkningen i USA er bosatt i 13 delstater, som ved presidentvalg anses som nøkkelstater.

Jødene har også den høyeste andelen valgdeltakelsen av USAs etniske grupper, og sammen med de mange pro-Israel-kristne, blir de i praksis den største veto-gruppen i landet.

- Hver gang Israel trenger støtte, mobiliserer AIPAC. Og ikke bare for Israel, men også mot naboene i regionen som utgjør en trussel for Israel. Nå er det Iran som står høyest på fiendelisten, sier Hilde Henriksen Waage.

- Obama kom med en utstrakt hånden, og ønsket tilnærming til Iran. Presset på Det hvite hus har vært stort fra lobbyen, og det har stadig kommet til kort i ulike tilnærmingsforsøk på grunn av lobbyens blokkeringsforsøk, blant annet med påvirkning i Kongressen, sier hun.

Kan bli for mektig

Men det gjelder å ikke bli for kjepphøy. I 1992 måtte daværende leder David Steiner gå av som AIPAC-leder etter selvskryt.

Tidligere utenriksminister James Baker

James A. Baker III er den siste som har forsøkt seg på reelt å presse Israel.

Foto: Tami Chappell / Scanpix/Reuters

Det startet med kontroversen mellom utenriksminister James Baker og Israel i 1991. Baker, på vegne av president George H.W, Bush, holdt tilbake lånegarantier for 10 milliarder dollar. Israel nektet da å delta i fredssamtaler om Midtøsten.

Baker nektet å undertegne garantiene, hvis ikke israelerne lystret. Noe de etter hvert gjorde.

Steiner skrøt på seg at det var han som fikk Baker til å gi seg.

«...jeg møtte Baker og gjorde en avtale med ham. ....du vet, de er på jakt etter jødiske stemmer og jeg fortalte ham det han ønsket å høre. ...jeg fikk foruten de 10 milliardene dollar i lånegarantier, som jo var fantastisk, 3 milliarder i militær hjelp, og så fikk jeg nesten en milliard i annen smågodt som folk ikke en gang kjenner til...»

Samtalen ble tatt opp på bånd av Haim Katz, en eiendomsutvikler i New York av jødisk herksomst. Han gav opptakene til Washington Post, som offentliggjorde dem.

- Jeg blir bekymret når en liten gruppe har så uforholdsmessig mye makt. Det skader alle, inkludert jødene. Hvis David Steiner ønsker å snakke om den utrolige uforholdsmessige innflytelsen AIPAC har, så bør offentligheten vite om det, sa Katz.

For Steiner skrøt ikke bare av pengeoverføringene.

Han påsto også at AIPAC lå i forhandlinger med påtroppende president Bill Clinton om hvem som skulle bli utenriksminister samt nasjonal sikkerhetsrådgiver - to av de viktigste posisjonene i enhver amerikansk administrasjon.

Steiner hevdet også at AIPAC hadde «et dusin folk plassert i Clintons valgkampstab i Little Rock» og at «flere av dem kom til å få toppjobber».

Det er ikke bevist at Steiner hadde rett. Men utenriksminister ble den demokratiske veteranen Christopher Warren, som siden er blitt medlem av The Washington Institute for Near East Policy , en tenketank for amerikansk Midtøsten-politikk.

Selv om tenketanken har som formål å« fremme en balansert og realistisk forståelse av amerikanske interesser i Midtøsten» ifølge sine nettsider, beskrives den som pro-israelsk - og ble i sin tid ble etablert av AIPAC.

Spion-affæren

På AIPACs suksessliste - sett med deres øyne - kan også noteres økonomiske støtte til utvikling av israelske våpen, som siden er blitt satt i produksjon for det amerikanske og israelske forsvaret av amerikanske våpenprodusenter.

Men i det tette forholdet kan grensen lett utviskes for trofaste sjeler. I 2005 ble to sentrale AIPAC-ansattte tatt for å ha overlevert graderte amerikansk forsvarshemmeligeheter til den israelske regjeringen. De ble siktet etter spionparagrafen.

Tiltalen mot dem ble senere opphevet, mens den departementsansatte som overleverte dokumentene fikk 15 år i fengsel.

Hillary Clinton AIPAC 2007

Hillary Clinton har vært en fast gjest på AIPACs årskonferanser de siste årene. Det gjenstår å se hvilket budskap hun har med i år.

Foto: Eric Tauers / Scanpix/Reuters

Høy sigarføring

AIPAC jobber helst direkte mot politikerne utenfor rampelyset. Unntaket er detn høyprofilerte årskonferansen, hvor ledende amerikanske og israelske politikere taler.

De fleste av amerikanske presidenter, visepresidenter og fremtredende kongresspolitikere har stått på talerlistene gjennom årenes løp, det samme med skiftende israelske statsledere.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt