Obama mener han ikke fortjente Nobels fredspris

USAs tidligere president Barack Obama skriver i sine memoarer at USA er dypt splittet. Han mener at Donald Trumps avgang ikke vil være nok til å samle landet.

I boka «Et lovet land», som utgis på norsk i dag av Cappelen Damm, reflekterer Obama over de fire årene som har gått siden presidentperioden utløp.

Obama var president fra 2009 til 2017. «Et lovet land» er den første av to planlagte bøker som utgjør hans memoarer.

– Demokratiet vårt synes å være på randen av krise – en krise som har grobunn i en fundamental konkurranse mellom to motstridende visjoner av hva Amerika er og hva det burde bli, skriver 59-åringen i et utdrag som ble delt i magasinet The Atlantic torsdag.

Fortjente ikke fredsprisen

Barack Obamas skriver også om da han ble tildelt Nobels fredspris i 2009. I et utdrag fra boken heter det:

«I sekstiden om morgenen 9. oktober 2009 vekket sentralbordet i Det hvite hus meg for å si at Robert Gibbs var på tråden. Det var sjelden noen fra staben ringte så tidlig, så jeg stivnet til. Var det terrorangrep? En naturkatastrofe? «Du er blitt tildelt Nobels fredspris,» sa Gibbs. «Hva mener du?» «Det ble kunngjort for noen minutter siden.» «For hva da?» Gibbs overhørte taktfullt spørsmålet. Favs ville vente utenfor Det ovale kontor for å hjelpe meg å formulere den uttalelsen jeg måtte ønske, sa han.

Etter at jeg hadde lagt på, spurte Michelle hva det var. «Jeg skal få Nobels fredspris.» «Så fint, da, kjære,» sa hun før hun la seg på siden for å sove litt til. Halvannen time senere kom Malia og Sasha innom spisestuen mens jeg spiste frokost.

«Så gøy, pappa,» sa Malia og heiste skolesekken opp på skuldrene. «Du har vunnet Nobelprisen … og det er bursdagen til Bo!» «Og det er langhelg!» tilføyde Sasha og pumpet med neven. De kysset meg på kinnet, så løp de ut døren for å gå på skolen.

I Rosehagen fortalte jeg det fremmøtte pressekorpset at jeg etter mindre enn et år som president ikke syntes jeg fortjente en plass blant de banebrytende mennene og kvinnene som var blitt beæret tidligere.

I stedet oppfattet jeg prisen som en oppfordring til handling, en måte Nobelkomiteen kunne gi drahjelp på til saker som forutsatte amerikansk lederskap: redusere truslene fra atomvåpen og klimaendringer, minske økonomiske ulikheter, forsvare menneskerettighetene og bygge bro over de rasemessige, etniske og religiøse skillene som så ofte ga næring til konflikt. Jeg sa at jeg syntes prisen burde deles med andre rundt om i verden som strevde, ofte uten anerkjennelse, for rettferdighet, fred og menneskelig verdighet.

På vei tilbake til Det ovale kontor ba jeg Katie sette på vent gratulantene som hadde begynt å ringe, og brukte noen minutter på å tenke over den voksende kløften mellom forventningene til og realitetene i min presidentgjerning. For seks dager siden hadde 300 afghanske krigere overfalt en liten amerikansk militær utpost i Hindu Kush og drept åtte av soldatene våre og såret ytterligere 27.

Oktober skulle bli den dødeligste måneden for de amerikanske styrkene i Afghanistan siden krigen begynte åtte år tidligere. Og snarere enn å innlede en ny fredsepoke, kunne jeg komme til å sende enda flere soldater ut i krig.»

Takketale

I desember reiste Obama til Oslo for å motta fredsprisen.

«Tanken på de unge kadettene tynget meg. Heller enn å glatte over motsetningen mellom å motta en fredspris og utvide en krig, bestemte jeg meg for å gjøre den til takketalens omdreiningspunkt», skriver Obama i boka.

I takketalen bestemte han seg for å argumentere for at krig er «både grusomt og noen ganger nødvendig».

«Jeg skrev talen ferdig midt på natten om bord i Air Force One mens Michelle lå og sov i lugaren vår, og mine trette øyne ble rett som det var lokket bort fra arket av en spøkelsesaktig måne over Atlanteren.»

Fakkeltog

Selve fredsprisseremonien beskriver Obama som fornuftig og nøysom, «som alt annet i Norge».

«Samme kveld arrangerte Nobelkomiteen en gallamiddag til ære for meg, og jeg satt ved siden av Norges konge, en elskverdig eldre mann som fortalte meg om seilturer på landets fjorder», skriver han.

Men det Obama husker best fra besøket i Oslo, var fakkeltoget som ble arrangert til ære for ham.

Obama og kona Michelle var på hotellrommet da en medarbeider banket på døra. Han ba dem kikke ut vinduet i tredje etasje på Grand Hotel.

«Da vi trakk gardinene til side, oppdaget vi at flere tusen mennesker hadde samlet seg i skumringen og fylte den smale gaten nedenfor. Alle holdt et tent lys i været – Oslos tradisjonelle måte å hedre årets fredsprisvinner på», skriver Obama.

I boka kaller han det et magisk syn. Men Obama kunne ikke la være å tenke på de daglige kampene som fortsatt herjet i Irak og Afghanistan.

«Tanken på at jeg, eller et hvilket som helst annet menneske, kunne skape orden av et slikt kaos, fremsto som latterlig – på ett plan var det en illusjon folkemengden der nede jublet for.»