NRK Meny
Normal

Håper på én, forbereder seg på to

Opprørerne i Libya har begynt å innse at Libyas leder Muammar al-Gaddafi er seig å knekke, og har begynt å tenke tanken om å dele Libya i to.

Benghazi, Libya

Opprørerne i Benghazi holder fortsatt stand. Fortsatt er mange beredt for å ofre seg for et fritt Libya.

Foto: ANDREW WINNING / Reuters

Det er i et intervju med den amerikanske avisen The Washington Post at tanken luftes.

- Vi liker det ikke, vi ønsker det ikke, men det kan skje, sier Fathi Baja i Overgangsrådet.

Den USA-utdannede statsviteren som til vanlig er professor ved Universitetet i Benghazi, har fått ansvaret for «internasjonale forbindelser».

Baja var også med på å forfatte manifestet for den pågående revolusjonen. Manifestet har to stikkord: demokrati og nasjonal enighet.

Foreløpig er det lite med både det ene og det andre.

Øst og vest

Kvinne i Benghazi

Det gamle libyske flagget - før Gaddafi - er plukket frem igjen og er blitt opprørerens symbol.

Foto: MAHMUD HAMS / Afp

Benghazi, som er opprørernes hovedkvarter, var hovedstaden i Libya før oberst Gaddafi og medoffiserer tok makten i 1969 og tilhold for den daværende eliten.

Byen, og den østlige delen av landet, har vært bevisst neglisjert i årene siden.

Tripoli og vest har vært Gaddafis maktbase.

Hvis den interne krigen trekker i langdrag, kan det bli slik i fremtiden også.

- Den østlige delen av Libya kan klare seg som en uavhengig region inntil videre, selv om dette neppe vil være et politisk levedyktig alternativ på sikt.

- Men det kan fungere som en overgangsordning til man kan få et gjenforent Libya, sier forsker Målfrid Braut-Hegghammer ved Institutt for forsvarsstudier til NRK.

Må bygge fra grunnen

Opprørerne sier de ønsker et demokratisk Libya med ytringsfrihet, allmenne valg og flerpartisystem, uavhengige domstoler og et statssystem som fungerer.

Det er planer om å lage utkast til en ny grunnlov og til valglover. Eksperter i USA og Europa er konsultert og bedt om å hjelpe til.

Men de som skal bygge opp en moderne nasjon, enten det er en hel eller halv, har en stor jobb fremfor seg.

For Libya er mer eller mindre uten sentrale institusjoner.

Det er såkalte folkekomiteer, revolusjonsråd og folkekongresser som styrer landet. Strukturen er basert på Gaddafis politiske manifest «Den grønne bok».

Ifølge denne skal Libya være et massedemokrati hvor alle landets borgere aktivt tar del i politiske beslutninger. Alle tanker om parlamentarisk demokrati og politiske partier forkastes.

Libya heter da også formelt «Det sosialistiske folks libyske arabiske Jamahiriya» - eller «massenes republikk».

Men massene ble glemt et sted på veien, og ingen er i tvil om hvem som styrer. All makt er samlet i en indre krets i Tripoli, hos Muammar al-Gaddafi, hans nærmeste familie og noe få allierte til.

Det eksisterer ingen sterke fagdepartementer etter vestlig mønster, departementene kalles for sekretariater.

Det ordinære forsvaret har blitt bygget ned, fordi Gaddafi fryktet å bli utsatt for metoden han selv brukte i 1969, militærkupp. I stedet er det bygget opp enheter med spesialstyrker, lojale til Gaddafi.

Det er ikke noe sivilsamfunn, ingen frivillige organisasjoner eller sivil organisering av betydning.

Muammar Gaddafi

Muammar al-Gaddafi har favorisert den vestlige delen av Libya og har fortsatt støtte der - selv om det er vanskelig å verifisere hvor stor den er.

Foto: ZOHRA BENSEMRA / Reuters

Gaddafi og hans revolusjonskomiteer har med jevne mellomrom delt ut donasjoner til de som støtter regimet.

Innbyggere i Libya, spesielt i vest, har generelt en høyere levestandard enn i nabolandene, men standarden er ingenting i forhold til hva landets oljeinntekter skulle tilsi.

Derimot har Gaddafi-familien sikret seg mer enn sin andel, hvor lederens barn gjennom sine selskap får en pott fra det nasjonale oljeselskapet hvert år.

- Libya er som å leve i middelalderen, spesielt i øst, sier en av Overgangsrådets talspersoner til The Washington Post .

- Da opprøret startet, hadde ingen noen mening eller tanker utover at Gaddafi måtte vekk. Nå er vi i ferd med å bygge opp et politisk nettverk og styringsorganer, vi forsøker å danne en hær og vi prøver å få økonomien i gang igjen, sier Fathi Baja.

Avhoppere, akademikere og diplomater

Overgangsrådet er anerkjent av Frankrike, Italia og Qatar som legitim representant for det libyske folk. Rådet har i tillegg møtt utsendinger for USA, Storbritannia og FN.

Mustafa Abdul Jalil

Mustafa Abdel Jalil

Foto: SUHAIB SALEM / Reuters

Abdel Fattah Younes

Abdel Fattah Younes

Foto: STR / Reuters
- Enkelte har jo allerede anerkjent opprørsbevegelsen i Øst-Libya og flere kan komme etter.

- Men vi vet foreløpig lite hva den libyske befolkningen mener om å få et delt land. Enkelte i øst vil kanskje oppfatte en slik separasjon som et nødvendig onde inntil videre, sier Braut-Hegghammer.

Libya ble formelt en egen nasjon i 1951, men samlet til ett rike i 1915 under det italienske koloniskapet. Hvor sterk nasjonalfølelsen egentlig er i det fortsatt klandominerte samfunnet, er vanskelig å fastslå eksakt.

Overgangsrådet består av 31 medlemmer som er nominert fra ulike byer og områder, hvor det igjen er satt opp lokale råd. Et såkalt kriseråd innen Overgangsrådet fungerer som en slags regjering.

Kun et fåtall navn er kjent, mange holdes hemmelig fordi personene bor i byer som Brega, Misrata, Zawaiya og Ajdabiya hvor det fortsatt er kamper.

Overgangsrådet ledes av Gaddafis avhoppede justisminister, Mustafa Mohammed Abdul Jalil, som før sin ministerkarriere var en respektert dommer. Den som prøver å få opprørerne organisert militært, er Abdelfatah Yunis, som var Gaddafis innenriksminister.

Diplomater som har meddelt brudd med regimet i Tripoli, er kommet tilbake og har tatt plass i rådet. Det samme har akademikere.

Ali Tarhouni, som har fått ansvar for økonomien, forlot i februar stillingen som professor ved Universitetet i Washington for å delta i den nye revolusjonen.

Ellers er både advokater, kvinner, de unge og tidligere politiske fanger representert.

Må få hjulene i gang

- Utfordringene for en slik uavhengig region er både av økonomisk og politisk art. De som styrer er nødt til å få i gang og øke oljeeksporten, noe som medfører å styrke flere ledd i produksjonslinjen. Men de må også bygge statsinstitusjoner fra grunnen av.

- Begge deler er nødvendig for å kunne fungere som en stat og levere grunnleggende tjenester til befolkningen, sier den norske forskeren.

Inntil nå har opprørerne vært så og si uten inntekter.

Likevel har de lagt frem et budsjett for de neste fire månedene som inkluderer lønninger til soldater som kjemper ved fronten, mange av dem har forlatt sine vanlige jobber, og sivile ansatte som trengs for å drive en de facto nasjon.

Mye av Libya står for tiden stille. I øst har skoler og forretninger vært stengt siden uroen startet i februar. Butikkene i Benghazi begynner såvidt å åpne igjen, men varedistribusjon er et problem. Andre steder er det helt dødt, mens innbyggerne har flyktet.

Hvor krigsfronten og grensen mellom øst og vest går, varierer fra dag til dag.

Oljesalg

Overgangsrådet innrømmer selv at de mangler penger til å drive krigen og til å sørge for innbyggerne.

De har bedt Storbritannia frigi nytrykte libyske penger som den libyske sentralbanken bestilte før opprøret startet, trykkeriet er nemlig britisk, og pengene er nå midlertidig beslaglagt av britiske myndigheter.

Opprørere Ajdabiyah, Libya

Opprører ved en kontrollpost utenfor byen Ajdabiyah.

Foto: STR / Reuters

Denne uken forsøkte de også å få i gang oljeeksporten. Oljeproduksjonen i Libya er en tiendedel av hva den pleier å være.

De internasjonale selskapene har av sikkerhetsgrunner trukket seg ut av landet, men har fortsatt sine eierettigheter, og produksjon og eksport fra felleseide felt kan derfor være problematisk.

Det statlig eide libyske oljeselskapet Arabian Gulf Oil Company (AGOC), som har hovedkvarter i Benghazi, tok tidlig parti i konflikten og stilte seg til disposisjon for opprørerne.

De har en infrastruktur og ekspertise som muliggjør produksjon, raffinering og eksport. Og 70 prosent av landets oljefelter ligger i øst.

Både den libyske sentralbanken og det største nasjonale oljeselskapet National Oil Corporation står på sanksjonslisten vedtatt av FN. Det samme gjør AGOC.

Qatar har sagt seg villig til å selge oljen på det internasjonale markedet. Landet kan - ifølge oljeanalytikere - også bistå med å finne en midlertidig løsning på rettighetsflokene.

Muammar al-Gaddafi på sin side har truet å saksøke oljeselskaper som gjør forretninger med «fienden».

Inntektene fra et eventuelt oljesalg vil bli satt på en deposisjonskonto, og pengene tatt ut i form av mat, medisiner og andre nødvendige varer.

EU har godtatt en slik fremgangsmåte, med begrunnelsen om at FN-boikotten er ment å ramme Gaddafi og hans familie.

Gleden hos opprørerne var derfor stor da den greskeide tankeren «Equator» kom inn til opprørskontrollerte Tobruk denne uken og lastet olje. En last tilsvarer 100 millioner dollar på markedet.

Overgangsrådet sier de produserer 100.000-130.000 fat olje om dagen. Målet er å øke dette til 300.000 fat - noe analytikere betegner som vel optimistisk.

Det er uansett lite mot de 1,6 millioner fat landet produserte før det ble satt i politisk brann.

Internasjonale oljeanalytikere mener at produksjonen som nå pågår monner lite i verdenssammenheng, men klarer opprørerne å eksportere olje for 100 millioner dollar hver måned, vil dette være nok til å holde «utbryterstaten» flytende.

Men det vil ta tid før produksjon og salg er oppe i kvanta som virkelig genererer de store summene som kan brukes til å bygge en nasjon.

oljetankeren «Equator»

Den greske oljetankeren «Equator» er den første som har fraktet olje ut fra Libya på flere uker. Men shipping-analytikere tror det ble betalt dyrt for å få tak i et skip.

Kontrollen over oljen

Både Gaddafi og opprørerne er klar over hva olje og kontrollen over den betyr. Spesielt hvis landet skulle bli delt i to.

Ikke få timer etter at lastingen av «Equator» startet, ble oljefelter i ørkenområdene Misla og Waha som pumper olje til raffineriene i Tobruk angrepet. Rørfasiliteter mellom feltene og terminalen er allerede forsøkt ødelagt. Landet største oljefelt Sarir, som kan levere til Tobruk, ble også bombet og satt i brann.

Det er fortsatt harde kamper i og rundt oljebyer som Brega og Ras Lanuf, hvor de største raffineriene og eksportterminalene ligger.

Selv om Gaddafi og hans styrker lykkes med å få endelig kontroll over disse anleggene, vil regimet fortsatt være rammet av FN-boikotten og ha problemer med å selge oljen sin på verdensmarkedet.

Hvis det ikke da ender med et delt land, med to internasjonalt anerkjente nasjoner.

Inntil nå har Libya hatt 96 prosent av sine nasjonale inntekter fra oljen.

- Avhengigheten av oljeeksport, gjør Libyas økonomi svært sårbar. Det vil derfor være en viktig langsiktig målsetting å få flere ben å stå på, som eksempelvis turisme, sier forsker Målfrid Braut-Hegghammer.

Overgangsrådet nevner da også turisme, landbruk og produksjon av solenergi som områder de vil forsøke å bygge opp.

- Libya vil aldri bli en økonomisk stormakt. Men landet vil være en uavhengig, demokratisk og mer mangfoldig nasjon enn i dag, sier professor Ali Tarhouni til The Washington Post .

Planene er der i alle fall, selv om seieren er usikker.

Karikatur av Gaddafi

På veggene i Benghzi henger det nå karikaturtegninger av Libyas leder - en ny frihet for alle.

Foto: ARIS MESSINIS / Afp
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt