Styrt etter Gaddafis grønne

Libya har vært et av de mest lukkede landene i Midtøsten, og har hatt et av de mest undertrykkende regimene.

Konge og korrupsjon

I 1951 ble Libya det første landet i Afrika som ble selvstendig, etter vedtak i FN.

Lederen av den islamske Sanusiya-ordenen ble den nye nasjonens konge, med navnet Idris I. (se faktaboks).

• Les: – Massakre på «Den grøne plassen»
• Les: Vurderer alle verkemiddel mot Libya
  

Kongedømmet ble organisert som en føderasjon mellom de tre regionene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Etter at det første valget var avholdt i 1952, ble politiske partier forbudt.

– Siden har det ikke vært arrangert et skikkelig valg, sier forsker Kjetil Selvik ved forskningsstiftelsen FAFO.

Den nye nasjonen var svært fattig. Størsteparten av inntektene kom fra USA og Storbritannia for leie av grunn til militærbaser, pluss fra utenlandsk bistand.

Pengene gikk rett til den vestlig-allierte kongen, som igjen fordelte dem videre.

I 1960 ble det funnet store mengder olje i landet. Men inntektene og arbeidsplassen oljen ga, ble forbeholdt en liten elite rundt kongen i Kyrenaika og de som ellers hadde forbindelser med Sanusiya-ordenen.

Korrupsjonen i samfunnet økte, og misnøyen bredte seg med det nye kongedømmet.

Samtidig smittet den pan-arabiske retorikken over fra nabolandet Egypt, hvor oberst Gamal Abdel Nasser og en gruppe offiserer hadde tatt makten i 1957 og styrtet den britisk-innsatte monarken.

I 1969 var turen kommet til Libya.

Mens kongen var utenlands, tok en gruppe offiserer med oberst Muammar al-Gaddafi i spissen makten. Et revolusjonsråd ble landets øverste organ, og all utenlandsk eiendom og forretningsvirksomhet ble etter hvert nasjonalisert.

Gaddafis lille grønne

Den øverste myndigheten i Libya lå hos den revolusjonære lederen, altså Gaddafi. Det het seg at han ga opp alle formelle posisjoner. I stedet ble han titulert som «Revolusjonens leder».

Muammar al-Gaddafi var overbevist om at institusjoner og formelle lover ville true den revolusjonære gløden, og derfor hadde nasjonen ingen grunnlover eller andre faste formelle rammer.

Det meste av hvordan landet skulle styres, er oppsummert i Gaddafis «Den grønne bok».

I den forkastet han alle tanker om parlamentarisk demokrati og politiske partier. I stedet er det formulert tanker om et system av massedemokrati - hvor alle landets borgere aktivt kan delta i de politiske beslutningene.

Etter en revidering av forfatningen het det at Libya var «det sosialistiske folks libyske arabiske Jamahiriya» - eller «massenes republikk».

«Den tredje vei»

På midten av 1970-tallet ble «Den tredje vei» innført, en blanding av arabisk nasjonalisme, sosialisme og islam. i utgangspunktet kan blandingen høres noe underlig og selvmotsigende ut.

– Gaddafi kom til makten under den arabiske nasjonalismens storhetstid, som var inspirert av Nasser i Egypt. Men Libya var et langt mer tradisjonelt samfunn enn Egypt, og en sekulær militærstat var ikke mulig, forklarer Kjetil Selvik.

Den første tiden baserte militærstyret seg på en blanding av arabisk nasjonalisme og sosialisme. I tillegg måtte de lene de seg mot islam - som var den moralske og sosiale bærebjelken i samfunnet.

– Etter hvert tok Gaddafi «noe her og noe der» og utarbeidet «Den tredje vei». Denne kan nå best beskrives som en 1970-tallsideologi hvor anti-imperalisme-tenkingen er det bærende, sier Selvik.

– I «Den grønne bok» fremstår Gaddafi som en ny profet, hvor han hevder han har den universielle løsningen på verdens problemer. Det er verken sosialisme eller kapitalisme, men en såkalt universell teori, forklarer han.

Gaddafis islamske variant

I denne tredje veien utgjør altså islam ett av de tre fundamentene.

– Gaddafis trekk har vært å definere islam akkurat som det passer ham. Hans versjon må betegnes som en noe «fri og innovativ form».

– Og den ligger et godt stykke fra den allment definerte islam, som blant annet de lærde ved verdens største sunni-muslimske lærested, Al Azhar-universitetet i Kairo, utformer. De definerte neppe Gaddafis versjon som «ordentlig islam», sier Selvik.

– Som det meste annet hadde også hans islamske retning et anti-imperialistisk perspektiv, sier forskeren.

• Les: Gaddafi-sønn er Libyas nye håp

Alle varianter utover den statsgodkjente tolkningen av islam var forbudt i Libya.

Bare personer godkjent av myndighetene fikk preke i moskeene, unntaket var noen få moskeer som er styrt av fremtredende klaner. Men det var svært strenge regler for hvordan de som taler, kunne ordlegge seg, og hvilke temaer som kunne berøres, inkludert i fredagsbønnen.

På 1990-tallet var det kraftige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og forbudte islamske opprørsgrupper øst i landet. Som et resultat kom regimet den islamske opposisjonen i møte ved å vedta at sharia skulle få større gjennomslag ved utformingen av landets lover. Men utover det er alle former for islamsk fundamentalisme slått hardt ned på.

Gaddafi selv har de siste årene stått i spissen for en islamisering av det libyske samfunnet - på sine premisser.

– Uansett, under overflaten av samfunnet lever det tradisjonelle islam videre, sier Selvik.

Folkemakt på papiret

Problemet for Libya var at massene ble glemt et sted på veien.

På papiret het det at landets styresett bygger på folkets direkte makt, hvor folkekomiteer, revolusjonsråd og folkekongresser i tre nivåer styrer.

Den allmenne folkekomiteen var i praksis regjering, ledet av en generalsekretær som fungerte som statsminister. Fagdepartementene ble betegnet som sekretariater.

Den øverste folkekongressen, som skulle være landets øverste organ og hadde 2700 medlemmer, ble stadig sjeldnere kalt sammen.

De såkalte revolusjonære komiteene besto hovedsakelig av unge, politiske kadere som hadde som oppgave å overvåke det som skjer i samfunnet og rapportere til de styrende.

– Folkekomiteene hadde mistet sin dynamikk og tiltrekningskraft. Det er lenge siden folk gikk inn i komiteene i håp om å skape og påvirke for å bygge landet. Komiteen er blitt et sted hvor regimet kjøper seg støtte, et klientnettverk hvor man sikrer seg goder fra staten, sier Selvik.

Styrte på klansplittelse

I stedet har Gaddafi og hans regime spilt på den sterke klan- og stammetilhørigheten som eksisterer i landet.

Libya må betegnes som et stammesamfunn, hvor tilhørighet til og forholdet mellom storfamilier, klaner og stammer utgjør landets sosiale struktur.

Da offiserene tok makten i 1969, flyttet de maktsenteret fra Benghazi, hvor Sanusiya-ordenen og kong Idras I holdt til, til Tripoli. Med det brøt de opp maktbasen til de tradisjonelt mest innflytelsesrike klanene øst i landet, for å sikre sin egen makt.

– Gaddafi bygget aldri opp virkelige statsinstitusjoner som kunne samle en bred oppslutning. I stedet dyrket man stammestrukturene og brukte oljepengene til å splitte og herske. De som var lojale, har fått, de som var dislojale, har ikke fått, sier Selvik.

– På den måten har man «retribalisert » samfunnet - selv om det var på en annen måte enn den klassiske. Man brukte stammestrukturen og stammens øvrighetspersoner til å holde sosial ro, samtidig som man satte stammer opp mot hverandre for å holde samfunnet nede.

Selv kom Gaddafi fra en beduinfamilie tilhørende en relativt liten klan i nærheten av Sirte, nord i landet. Medlemmer av denne fikk sentrale poster i statsapparatet.

• Les: – Gaddafi kan ha forlatt Libya

Levde på oljepenger

Befolkningen i Libya har på grunn av de store oljeinntektene de siste tre tiårene fått utdannelse, både på grunnskolenivå og universitetsnivå. All skolegang har vært gratis, også på høyere nivå.

• Les om kvinnenes stilling: De fikk sin frihet - men er ikke fri

Velstandsnivået er generelt langt høyere enn i andre nordafrikanske land.

Rundt 70 prosent av utdannede libyere har vært ansatt i staten, hvor lønningene har sakket akterut i forhold til levekostnadene. Dette selv om libyiske lønnsmottakere ikke har betalt skatt.

Befolkningen har vokst raskt og arbeidsledigheten blant de unge, inkludert de med utdannelse, er høy. Offisielt er arbeidsledigheten på rundt 13 prosent, uoffisielle anslag er på nærmere 30.

De siste årene har skillet mellom en stadig mer velstående elite og resten av folket økt.

• Les: - Mykje til felles, men få som Egypt

Dette skapte grobunn for misnøye - i likhet med det som utløste opprørene i Tunisia og Egypt.

Mistet legitimitet

Til tross for økende arbeidsledighet, har det ikke vært tradisjon for at libyerne reiser til andre arabiske land eller Vesten for å skaffe seg jobber, selv om enkelte grupper finnes i Italia, Storbritannia, Malta og Egypt.

Landets innbyggere har ikke de siste årene hatt noe formelt forbud mot å reise utenlands. Men inn- og utreisekontrollen var fortsatt streng og omfattende.

Landet har selv vært avhengig av utenlandsk arbeidskraft, fordi utdannede libyere ikke ønsker hvilken som helst jobb for å brødfø seg. Landet hadde vel 1,5 millioner fremmedarbeidere da opprøret startet.

En form for arbeidsledighetstrygd for landets innbyggere har vært under utarbeidelse. Basisvarer som mel, sukker, poteter, olje og te var sterkt subsidiert, det samme var bensin.

– Det som har skjedd i Libya, er felles for alle statsbærende ideologier som feiler. De mister troverdighet og legitimitet etter hvert som staten ikke greier å innfri sine løfter, sier Kjetil Selvik.

– Dersom regimene ikke klarer å forbedre folks levekår, mister de sin gjennomslagskraft - det er vel det vi har vært vitne til nå, forklarer han.