Opprørerne starter oljeeksport

Oljen skal, etter hva som er fremkommet, lastes ombord i dag.

Tobruk er en av få av Libyas oljebyer opprørerne fortsatt kontrollerer.

I Ras Lanuf og Brega har kontrollen bølget frem og tilbake, med opprørerne på vikende front. Senest i går tirsdag flyktet opprørstyrker vekk fra Brega, hvor landets største oljeterminal ligger, etter et kraftig angrep fra Muammar al-Gaddafis styrker.

• Les: Tyrkisk skip evakuerer sårede fra Libya

I byen Misrata, som opprørerne holder men som er omringet av regjeringsstyrker og hvor det foregår harde kamper, ble en oljeterminal bombet i går. Opplysningen er ikke bekreftet av uavhengige kilder.

• Les også: Libysk opposisjonsleder kritiserer NATO

Produksjonen tørrlagt

Den libyske oljeproduksjonen, som er verdens 17. største, har mer eller mindre stanset opp. Til vanlig produserte og eksporterte Libya rundt 1,6 millioner fat olje per dag.

Nå er produksjonen langt mindre, men knapt noen har eksakt oversikt. Ifølge shippingavisen Lloyd's List har det ikke vært fraktet olje ut landet siden18. mars.

Internasjonale oljeselskap trakk sine arbeidere ut av landet da konflikten vokste fra demonstrasjoner til blodig krig. Mens oljeprisen på verdensmarkedet har steget kraftig parallelt med at uroen i Midtøsten har spredd seg.

Ifølge det libyske oljeselskapet Arabian Gulf Oil Company produserer selskapet fortsatt 100.000 fat med olje om dagen, ned fra 400.000 fat.

(Saken fortsetter under videoen.)

Det skal også ha mer enn 3 millioner fat på vent i Marsa el-Hariga, oljeeksportterminalen i Tobruk hvor den greskeide tankeren «Equator» nå har lagt til.

Arabian Gulf Oil Company, som har base i opprørernes hovedkvarter Benghazi, brøt tidlig i konflikten med moderselskapet National Oil Corporation (NOC) og sa det ville overføre alle sine inntekter til opprørerne.

AGOC ble opprettet i 1971, da Gaddafi-regimet nasjonaliserte oljeindustrien. Selskapet, som blant annet overtok British Petroleum (BP) sine oljefelt, er operatør og medeier av tilsammen åtte oljefelt, to oljeterminaler og to raffinerier, blant annet Marsa el-Hariga-terminalen i Tobruk.

«Equator» har kapasitet til å frakte én million oljefat, som tilsvarer olje for 100 millioner dollar eller 600 millioner norske kroner.

Overgangsrådet nektet i går å kommentere planene om oljelastingen av «Equator» og ankomsten av oljetankeren.

- Vi akter ikke å opplyse hva vi gjør eller ikke gjør, som vår fiende kan bruke til sin fordel, sa en talsmann for rådet.

Frykten var stor for at skipet under innseiling kunne bli truffet av skyts fra Gaddafi-lojale styrker.

- De har nok betalt mye for å få skip til å seile inn til Libya nå, sier Michelle Bockmann i Lloyd's List til nyhetsbyrået AFP.

Ifølge en talsmann for Overgangsrådet som har fått ansvarsområdet «olje og finanser» er det muligheter for å eksportere 300.000 oljefat om dagen fra Tobruk. Problemet er altså transporten.

(Saken fortsetter under bildet.)

Forbud mot oljesalg

Libysk oljesalg rammes av de internasjonale vedtakene om frys av libyske midler, og derfor har salget og eksporten stoppet opp.

Qatar, som deltar i håndhevelsen av den FN-vedtatte flyforbudssonen, har imidlertid sagt seg villig til å kjøpe olje fra opprørerne, selge den videre på verdensmarkedet for deretter å overføre pengene tilbake til Overgangsrådet.

Michael Mann, som er talsperson for EUs utenrikssjef Cathrine Aston, sa i går at EU ikke har noen innvendinger mot en slik fremgangsmåte.

Mann fremhevet at EU og FN-sanksjonene var ment som en forsikring mot at inntektene av olje- og gassalget ikke nådde Gaddafi og hans regime.

Opprørerne trenger penger for å kunne finansiere videre kamp mot regimet, og starter oljekronene å renne inn, vil de utvilsomt styrke sin stilling gitt at de da vil ha midler til å kunne kjøpe våpen og ammunisjon, mat og medisiner.

• Les: – Opprørere får USA-opplæring

Hvem som er kjøper av den libyske olje, er fortsatt ukjent, men det spekuleres om det kan være Kina. Det er et Geneve-basert selskap som har hyret den greske tankeren, men det vil overfor The Times ikke kommentere hvem som er oppdragsgiver eller hvor oljen skal til.

85 prosent av den libyske oljen går vanligvis til europeiske land, med Italia og Frankrike som de største kundene. Begge disse landene har anerkjent Overgangsrådet som den legitime representanten for det libyske folk.

Det italienske oljeselskapet ENI har allerede vært i Benghazi og truffet representanter i Overgangsrådet for å diskutere forbindelsene.

Oljen viktig

For begge parter, både Gaddafi-regimet og opprørerne, er den libyske oljen svært viktig.

I går sa oljeminister Shukri Ghanem at Vesten burde sette sine bestrebelser i å få i stand en våpenvilje fordi konflikten er i ferd med å kvele landets oljeindustri, som også er viktig for vestlige land.

• Les: – Gaddafi-representant har vært i London

Mens Iman Bugaighis, talsmann for Overgangsrådet, hevder at Gaddafi ønsker kun å posisjonere seg overfor den samme Vesten, fordi han tror han og hans familie vil være i en bedre forhandlingssituasjon hvis de har kontroll over oljen.

Selv om den libyske oljeeksporten kun utgjør 2 prosent av verdens forbruk, er oljen i likhet med Nordsjøoljen såkalt «lett» eller «brent», og dermed enklere og rimeligere å raffinere enn den tunge råolje som ellers er vanlig å få ut i Midtøsten.

Familiekonti

Gaddafi-familien har i mange år hatt et stort sugerør ned i statsoljeselskapet NOC.

Flere av familiemedlemmene skal hvert år ha fått sin private pott fra selskapet.

Da en av Gaddafis sønner Mutassim, som nå er landets nasjonale sikkerhetsrådgiver, for noen år siden ønsket å danne sin egen militære spesialenhet i likhet med hva hans militærutdannede bror Khamis leder, gikk han til NOC og bad om 1,2 milliarder dollar.

• Les bakgrunn: Dette er Gaddafis sønner og døtre

Mens en annen sønn, Hannibal, har vært sentral i selskapet General National Maritime Transport Company, som tar hånd om landets oljeeksport.

I midten av mars ble oljetanker «Anwar Afriqiya», som ifølge opprørerne seilte for nettopp General National Maritime Transport Company, bragt opp utenfor Tobruk. Skipet fraktet 25 tonn med drivstoff trolig ment for regimets styrker.