De unge og uprøvdes kamp for et nytt Europa

Det er kveld på Place de la Republique. Det er den siste direkterapporten etter to lange valgomganger. Hjulene fra skateboard slår en rytmisk lyd mens de ruller over skiferhellene.

En ung mann kommer bort til oss. Lurer på hvor vi er fra og hvilken TV-stasjon vi jobber for.

Vi spør om han stemte på Macron eller Le Pen? – Ingen av dem. Jeg avstod, svarer han.

Den unge mannen er blant dem som 12 millionene som ikke stemte eller stemte blankt. En større gruppe enn de som stemte på Marine Le Pen.

Han snakker godt fransk og har intelligente spørsmål. Er mest sannsynlig tredjegenerasjon innvandrer fra Nord-Afrika. Klærne er rene. Stilen er skate eller hip hop for alt jeg vet, men du ser at dette er en fyr som gjerne vil hørt og vil bli sett.

Harmen

Overfor oss er han aldri aggressiv eller noe annet høflig. Det som sitter igjen er likevel sinnet. Harmen i stemmen.

– Det er ikke bra her i Paris. Det kan ikke fortsette. Disse forskjellene. Hvis det fortsetter så får vi en krig i Paris.

– En klassekrig eller en religionskrig spør vi? – Begge deler svarer han.

Emmanuel Macron, den nye 39 år gamle presidenten som i morgen blir tatt i ed har ikke vunnet Europa for EU. I beste fall har han gitt seg selv, EU og Frankrike et sted å starte.

Ung ledighet

Da EU fremdeles ganske sjokkskadd tok fatt på høsten etter Brexit identifiserte unionen selv tre hovedområder hvor de var nødt til å levere resultater. Det var sikkerhet, flyktningpolitikk, og økonomi, og da i særdeleshet et svar på ung ledighet.

Det var tre valg som måtte vinnes parlamentsvalget i Nederland, presidentvalget i Frankrike og valget på nytt parlament i Tyskland.

Ung vilje

I det første snaue året på jobb i Europa har jeg møtt mennesker bærer i vilje til fornyelse. Mennesker som vil utforme og utfordre Europas kurs videre.

Unge skotter i Edinburgh som raste fordi Storbritannias eldre hadde tatt fra unge briter en fremtid i EU.

Les: – Det er urettferdig at vi må leve med denne avgjørelsen

25 år gamle Sanne Schilder som drev en lokal undergrunnsbevegelse og hang opp postere mot Geert Wilders sitt ytre høyreparti etter at det var mørkt.

Sanne Schilder ville vise at ikke alle i hennes dypt katolske og verdikonservative by Volendam stemte på Wilders. Et bidrag som var med på å nekte Wilders en seier i Nederland, og samtidig gi EU den første av de viktigste seirene i 2017.

Messiah

En kveld i november møtte vi Jean Messiah, koptisk kristen, født i Egypt og som kom til Frankrike som åtteåring. På 1990 tallet var han en proeuropeisk og dyktig student, men nå jobbet han med å utforme den patriotiske økonomiske politikken til Nasjonal Front. Gradvis har det åpenbart seg for Messiha hvor feilslått EU er som politisk prosjekt.

Les: Norske Trude overbeviste Jean om å velge Le Pen

Vi traff også en av Frankrikes yngste, men samtidig en av Nasjonal Fronts mest erfarne rikspolitikere. Hun kunne ha spilte en aktiv rolle i kampen om Europas Frankrike fremtid, men mens dette brevet ennå er i pennen skriver hun seg selv ut av fransk politikk, inn til videre.

Også er det Axelle Tessandier. En nylig hjemflyttet gründerrådgiver fra California som fattet interesse for Macrons bevegelse, En Marché og ble med på å bygge opp bevegelsens grasrot.

Jeg har også møtte ganske mange som ikke har noe særlig annet valg enn å leve det i det Europa som til enhver tid er der.

Bokseren

I september i fjor parkerte vi i en gate av rekkehus i mur i Charleroi. Her bodde bokseren Michel Garcia. Tittelforsvarer i det fransktalende Belgia. Hjembyen ble skapt av under den industrielle revolusjon og var en hovedpulsåre for den tids voldsomme forandring.

Nå er det lite som skjer her. Forfallet er kommet ganske langt.

Da vi møtte Michel Garcia hadde han nettopp blitt far til en datter. Han og hans far hadde også nettopp fått beskjed om at de og alle de andre hadde blitt sagt opp fra jobbene sine på fabrikken til Caterpillar.

Produksjonen av anleggsmaskiner skulle flyttes til fabrikken i Grenoble i sørøst Frankrike. Det er to generasjoner siden de flyttet fra Spania. Ikke en klassereise som sådan. De var og er arbeiderklasse, men en reise hvor de fant muligheter i Belgia som de ikke fant i Spania.

Michel Garcia, deltidsproffbokseren, vil kjempe videre. Hans far og trener, mer utslått og tar til tårene når vi spør hva stengningen betyr for familiene i området. – En sosial katastrofe, sier han.

Også bokseren er sint. Mest fordi at da de møtte krav om høyere produksjon og effektivitet valgte ledelsen likevel å legge ned fabrikken.

En av folket

For noen uker siden var det Frankrikes tur til å miste en fabrikk. Whirlpool stenger og flytter sin fabrikk i Amien. Fabrikken skal til Polen.

Dermed ble fabrikken i Amien et nødvendig pilgrimsted i den franske presidentvalgkampen.

Ikke minst fordi Amien også er Emmanuel Macrons fødeby.

Da Macron satt i møter med fabrikkens fagforeningsledere troppet motkandidaten Marine Le Pen opp uanmeldt på parkeringsplassen hvor de sparkede ansatte protesterte.

– Jeg sitter ikke på innsiden og snakker med ledere. Jeg er en av folket. Jeg er her for å møte ofrene for globaliseringen og EUs politikk sa hun, og lykkes med dette å stjele ganske mye oppmerksomhet.

Da Macron litt senere forsøkte å snakke med de samme sparkede arbeiderne ved fabrikkporten ble han møtt med buing; Marine President, Marine President ropte flere. Til slutt fikk han roet det hele og faktisk snakket med arbeiderne.

Det hele utspilte seg på direkte tv og på Twitter. Hvem som vant er ikke lett å si, men det som er sikkert er at det her kampen kommer til å stå i Frankrike, frem mot parlamentsvalget i juni.

I kamp mot de sosialistiske og sosialdemokratiske partiene til venstre, og det konservative Republikanske partiet skal både En Marche og Nasjonal Front kjempe om et parlamentarisk gjennombrudd.

De som har falt av

De det handler er om er de som faller av i kastene i økonomiens svingninger. De som står tilbake med et hus de ikke rakk å selge før industrien forlot stedet.

Hvem er det som kan gi disse menneskene, deres barna og ungdommer en opplevelse av at de kan være del av noe som er litt større den dem selv?

Er det En Marche som sier at de vil skape arbeidsplasser ved å gjøre fransk industri mer konkurransedyktig og nyskapende? Eller Marine Le Pen og som vil ha straffetoll på produsenter som produserer for mye utenfor Frankrike og påby offentlig sektor i Frankrike å kjøpe fransk. Det Len Pen kaller økonomisk patriotisme.

Kronprinsessen som hoppet av

Det var noen politikere alle trodde skulle stå i medienes søkelys frem mot parlamentsvalget. Blant dem Nasjonal Fronts unge stjerne og ett av partiets kun to medlemmer i nasjonalforsamlingen, Marion Maréchal-Le Pen, niesen til Marine Le Pen.

Da vi traff henne i henne kun tre dager før valget sa hun at hun ikke så for seg et helt liv i politikken. At hun kun to dager etter presidentvalget gjorde det klart at hun ikke stiller til gjenvalg kom likevel overraskende.

Tante Marine beklaget det. Bestefar på 85 raste og sa at han umulig kunne tenke seg at det var fantes noe fornuftig som lå til grunn for beslutningen.

I Le Pens familiens intriger og kamp om sitt eget parti har Marion vært dels et redskap og dels allierte av sin bestefar og partigrunnlegger Jean-Marie Le Pen.

Marion selv sa det lå både personlig og politiske grunner bak beslutningen. Hun tilhører den ideologiske fløyen i det ytre høyre partiet og har flere ganger røket uklar med sin litt mindre dogmatiske tante og hennes mer populistiske fløy.

I tillegg til å bli Frankrikes yngste parlamentsmedlem noensinne har 27 åringen rukket å få et barn og å bli skilt. Nå vil juristen ha annen jobberfaring og bruk mer tid med datteren.

Det er mange som tror Marion kommer tilbake om hun kan drive politikk uten å være i skyggen av sin tante.

Det er andre og blant dem, fransk-egyptiske Jean Messiah som i stedet vil forsøke å ta rampelyset for Nasjonal Front.

At Messiah og Len Pens politikk ikke er mulig innenfor dagens EU er en forklaring god nok på at det er avgjørende for EU at Macron lykkes.

De proeuropeiske kreftene vant valget i Nederland. De vant presidentvalget i Frankrike. Valget på nytt parlament i Tyskland virker med ett litt mindre skremmende. EU må nå vinne politiske, økonomiske og sosiale seire i alle disse landene.

Gründer evangelisten

36 år gamle Axelle Tessiandier har steget raskt i gradene. Da vi traffe henne i november bygget hun grasrota i En Maché. Hun kalles «evangelisten» av fransk presse. Da Macron vant første runde av valget 23. april var det hun som stod på scenen og introduserte vinneren.

Det hun, Macron og bevegelsen trenger for å lykkes er hjelp til å skape en sosialliberal økonomi. De må få skapt et grunnlag for optimismen som En Marché og Macron gikk til valg på.

Om franskmennene opplever at EU gir dem nye år med innstramming og svak økonomisk vekst vil Nasjonal Front få gode arbeidsbetingelser i opposisjon. Da kan de klare å gjøre seg til et enda tydeligere styringsalternativ enn det de klarte i dette valget.

Unge, nye og uprøvde er på vei inn i den politiske manesjen, men det er beskrivende at den unge bokseren Michel Garcia ikke danser i den politiske ringen. Den unge belgieren fortsetter å bokse, men det skjer i det litt slitte treningslokalet han og hans far har bygget meg egne hender.

Det er med Garcia som det er ned den unge sinte mannen på Place de la Republique, han som tror det kan bli krig i Paris' gater om forskjellene får fortsette. De må forsøke å leve i de Europa som til enhver tid er der.