Bak kaoset og sotet og terroren

Slik minnes Ole Torp de dramatiske september-døgnene i 2001, da han var NRKs korrespondent:

Om natten - hver natt, samme tidspunkt - våknet vi av jagerflyet som på sin vakt-patrulje brøt lydmuren over Georgetown, den historiske bydelen med sine romantiske, karakteristiske små trehus i den amerikanske hovedstaden.

Hver dag så vi nye flagg komme opp: Stars and Stripes Forever. Og everywhere.

Gule bånd på lyktestolpene. Minnegudstjenester. Mennesker som smilte til hverandre, forbitret, gjennom tårer, i felles sorg. Bumperstickers:« Proud to be an American!»

Og på Union Station, snaut halvannet døgn etter overfallet: På vei fra Washington til New York, med det første toget som fikk slippe gjennom, alle perrongene under det gigantiske glasstaket fylt opp av blodgiverutstyr, leger og sykepleiere i hvite frakker på feltmanér ved foten av granittstatuen av Themis, guden for frihet og rettferdighet.

Alle inn- og utganger her - som overalt i nasjonens hovedstad disse vakre høstdagene - tungt bevoktet av soldater fra Nasjonalgarden, granskende blikk under stålhjelmen: «Er du en terrorist?» «Når kommer neste angrep?»

• Slik skjedde terrorhandlingen

Røykskyen

Og så om bord i New York-toget, det første toget som kom inn etter at New York hadde vært stengt av for all - stoppen i New Jersey med utsikt til Manhattan: Den tykke røyken som sakte steg opp fra Nullpunktet.

Flere av passasjerene gråt. Noen bannet. Alle hadde et nærmest vantro uttrykk i ansiktet.

Slik kom jeg som NRK-korrespondent inn i New York denne dagen for 10 år siden, og først senere - når en fikk tid til å puste etter all jobbing - forstod jeg at det var ikke bare røyk som slo opp mot den klare høstluften:

Det var sot og aske - av kontormøbler og papirer og byggematerialer. Og av mennesker.

• Les: 19 menn som ble terrorister

Slow newsday

11. september 2001 var en «slow newsday» i USA. Ingenting spesielt skulle skje, ingen utspill var ventet fra Det hvite hus.

I Norge hadde det vært stortingsvalg dagen før, og av den politiske situasjon hjemmefra forstod jeg at det kanskje ikke var utenriksstoffet som ville få størst oppmerksomhet i NRKs radio- og TV-sendinger. Det skulle noe til før en kunne vente å komme på luften denne dagen.

Så jeg bestemte meg for å ta det med ro på morgenkvisten.

Rett før klokken ni ringte telefonen. Det var Joar Hoel Larsen, vakthavende utenriksreporter i radioen hjemme. Kort spørsmål, rett på sak:

- Ser du TV?

Jeg svarte som sant var, at jeg faktisk så barne-TV sammen med min datter.

- Du har tre minutter før du skal gå på luften. Et fly har nettopp krasjet i World Trade Center, kom den kontante beskjeden fra NRK-desken.

Etter en lynkort oppdatering gikk vi på luften i radioens Dagsnytt-sending klokka 15 om hva som var skjedd - med det lille vi visste tok vi forbehold om at det kunne være en ulykke.

Teknikeren på Marienlyst satte meg videre til «Her og nå» på Tyholt i Trondheim, produsenten der gav beskjed om at jeg skulle på ca. kvart over.

Da så jeg på min fjernsynsskjerm at fly nummer to traff.

- Sett meg på luften med en gang! Det er et fly til! Dette er ikke noen ulykke!

Deretter var det bare å hive seg rundt.

Et tredje fly smalt inn i forsvarsdepartementet Pentagon, bare ca 20 sekunders flytid fra NRKs Washington-bolig. Vi så røyken. Hørte sirenene.

Så begynte ryktene: En bilbombe utenfor utenriksdepartementet. Museene på The Mall i flammer. Det hvite hus evakueres. Ny flystyrt - nå i Pennsylvania. Noe riktig - noe galt.

Mens vi strevde med å sortere rykter fra virkelige nyheter, ble alle offentlige bygninger i Washington tømt for folk. Store deler av den amerikanske hovedstaden ble evakuert. De ringte fra barnehagen og bad oss komme og hente barna.

Var det krig?

Ingen visste. Ingen forstod i disse dramatiske timene annet enn at noen brukte fly med skrekkslagne passasjerer og med drivstofftankene fulle av brennstoff som raketter, masseødeleggelsesvåpen, mot sivile mål.

Og hva var neste mål?

Gamblingen mot Washington

I kringkastingssentrene i Washington rådde ville tilstander. TV-folk fra hele verden forsøkte å skaffe linjer for å rapportere hjem. Noen prøvde å lure seg til tid på satellitten man bruker til å overføre stoff og direkterapporter.

Ingen visste de første par timene hva de egentlig kunne rapportere, annet enn at tusenvis av mennesker måtte ha omkommet i New York og i Washington.

50.000 mennesker arbeider i World Trade-senteret. Hvor mange hadde omkommet da de var på vei til jobb denne morgenen?

• Les: - Det vil alltid følge deg, og tidvis forfølge deg

Tårnene styrtet, og Washington-korrespondentene kalkulerte: Reise til New York og dermed risikere å sitte i uvisse i en bil ved neste angrep? Eller bli i Washington og rapportere fra hovedstaden?

Før noen fikk tatt noen beslutning, gav svaret seg selv. New York stengte. Alle broer, veier, tunneler ble lukket. Luftrommet tømt. Det ble umulig å komme inn på to døgn. Bare dem som allerede var der, kunne rapportere derfra.

En kollega fra BBC i Washington var reist til Nicaragua for å lage forhåndsreportasjer før valget der. Han leide en bil for å kjøre til New York.

En annen tok drosje fra New Orleans. En norsk kollega kjørte fra Vestkysten, i ett strekk. Byttet bare om å kjøre med TV-fotografen når en av dem likevel skulle på WC.

Toget klokken fire om morgenen var det første som kom i gang fra Washington til New York. Det var få passasjerer med. Som resepsjonisten sa på hotellet i New York:

- Sjekke inn? Alle andre sjekker ut herfra!

- Har du sett min mann?

Røyken, altså soten - la seg over hele Manhattan. Folk jublet hver gang de så en brannbil. Folk gav penger til Røde Kors. I kvartalene rundt Nullpunktet gikk pårørende rundt med bilder av sine kjære:

- Har du sett min mann? Har du sett min datter? De jobbet i tårnene...

På Fifth Avenue er Lille St. Patrick's Cathedral fylt til trengsel, det er kø langt nedover den fasjonable avenyen, forbi Tiffany's, forbi Sachs 5th Avenue, helt inn på Rockefeller Plaza står folk og følger minnegudstjenesten.

Uro, frykt, forbitrelse og sinne preger ansiktene - fra den skitne uteliggeren til den travle businesskvinnen i smart drakt og joggesko.

Jeg husker en mann i pinstripe-dress og elegant gult Hermes-slips, han tviholder dokumentmappen og lar tårene løpe fritt, gjør ikke et forsøk på å tørke dem, engang.

Og til slutt, når salmene der inne fra katedralen stilner, er det plutselig en utenfor, en i vår kø - som trekker pusten og begynner å synge, spedt til å begynne med: «God bless America».

Alle synger med. Alle, det blir et mektig kor. Utlendinger synger også. Akkurat der er det vi alle blir newyork'ere. En nesten fysisk følbar stemning av samhold - og trøst.

• Grafikk: Slik skal terrorofrene minnes

Ropet på rettferdighet

De neste dagene, mens røyken og soten fra tvillingtårnene fremdeles formørker himmelen over nedre Manhattan, trer diskusjonen frem: Hva nå? Hevn - eller rettferdighet?

Det råder ingen tvil om USAs folkerettslige rett til å finne forbryterne, bakmennene, planleggerne - «The masterminds».

Straks Afghanistan er identifisert som treningsområde for terroristene, snakker noen om å bombe landet til fjellene der borte blir selvlysende. Men mest snakkes det, her i verdens mest liberale metropol, om en straffeekspedisjon som er rettferdig, lovlig - og avgrenset.

Noen advarer mot et overdrevent angrep som kan fremprovosere et folkelig hat mot USA i globalt format - og at det kanskje er akkurat det terroristene har ønsket.

Gjennom sorgen, frykten og raseriet høres den liberale amerikanske stemmen som krever effektiv straff, men i et rammeverk av moralske og etiske rettsprinsipper.

• Les: – Muslimer er en del av problemet
• Les: – Muslimer hater ikke USA

Andre strever disse dagene gjennom sotskyen nede i byen med å skille mellom tanken på hevn - og på rettferdighet.

Byen som ikke lar seg kue

Men likevel: I Uptown går livet sin vante gang. Full servering på uterestaurantene, der folk nyter de siste streif av sol disse vakre høstdagene. Pene piker i siste mote som vrikker forbi. Og etterhvert: Stadig flere i rødt, hvitt og blått.

Unntakstilstand nede i byen. Hipt storbyliv oppe i byen. Kontrastfylt, men et signal.

«De skremmer ikke oss. Vår livsførsel kan ikke terroriseres. Dette er New York - byen som aldri sover, og som aldri lar seg kue.»

For dette er byen som er grunnlagt nettopp på en drøm. En drøm om frihet. Om muligheter. Om en bedre morgendag.