NRK Meny
Normal

- Det vil alltid følge deg, og tidvis forfølge deg

Maxime Laboy var i World Trade Center da det første kaprede flyet traff bygningen. Og hun ser fly nummer to kjøre rett inn der hvor hun nettopp har flyktet fra. Veien tilbake etter 11. september 2001 har vært lang - og hun vet så altfor godt hva mange nå i Norge strever med.

Maxime Laboy

Maxime Laboy var på jobb i World Trade Center 11. september 2001. - Det var kun instinktet for å overleve som styrte, forteller hun.

Foto: Leif Carlsson / NRK

Jon Gelius

11. september 2001 var en klar og solfylt septembermorgen i New York.

Maxime Laboy (nå 47) hadde kommet tidlig på jobb, for å forberede et kurs som skulle holdes i det økonomiske rådgivningsfirmaet hun arbeidet for.

Som vanlig hadde hun tatt heisen på til kontoret i World Trade Center, i tårnet som vendte mot sør, hvor svært mange finansfirmaer hadde sine hovedkvarter. Mellom 40.000 og 50.000 personer hadde sin arbeidsplass i det store kompekset.

Plutselig merker hun at det bråker og rister i byggen, men tenker at det sikkert er noen i etasje over som holder på å flytte på tunge gjenstander.

Klokken er 09.46, og lyden hun hører er American Airlines flight no. 11, på vei fra Boston til Los Angeles, som flyr rett inn i det nordre tvillingtårnet. Flyet treffer mellom 94. og 98. etasje, i en hastighet av 790 km/t.

Sjefen, som deltar i forberedelsene, skjønner raskt at dette er noe mer enn flyttebråk og beordrer alle til å forlate lokalet.

Trosset rådene

Kollegene tar seg ned til en mellometasje litt lenger ned og ser et gapende hull i nabotårnet, hvor røyk og flammer velter ut.

- Jeg var sikker på at det var et turisthelikopter som hadde truffet tårnet, at piloten hadde fått hjerteattakk under flygingen, sier Maxime Laboy til NRK.

Vi møter henne i nærheten av hennes gamle arbeidsplass. Der hun hadde kontoret, pågår det nå hektisk byggeaktivitet. Nye bygg skal reises på tomta der de sju bygningene til World Trade Center en gang stod.

- Vi tok oss nedover etasjene via hovedtrappen. Flere sikkerhetsvakter som vi møtte på veien ned, bad oss snu og gå tilbake - fordi det ikke var problemer i vårt tårn. Men vi trosset rådene og fortsatte vår vei nedover.

- Jeg er så takknemlig for det i dag, sier hun.

Så flyet komme

Vel nede og ute, vender Maxime blikket oppover. Det regner papirer, gjenstander og skrot fra tårnet som nå står i full brann. Røyken er grå og tung og legger seg som et begynnende tungt lokk over dem.

Det største sjokket kommer når hun forstår at noe av det som kommer gjennom lufta, er mennesker.

Deretter hører hun en kraftig motordur, kikker opp og får øye på et passasjerfly som har kurs rett mot «hennes» tårn. Det er det kaprede United Airlines flight 175, også på vei fra Boston til Los Angeles, men nå ute av kurs.

Maxime venter til flyet treffer - deretter snur hun og løper. Og løper. I full panikk.

Fly nummer to inn i World Trade Center

Når Maxime Laboy titter opp fra fortauet, er det dette hun ser. Et passasjerfly på vei mot det gjenværende tvillinggårnet.

Foto: ABC / AP

- Jeg trodde virkelig at tårnene skulle rase sammen over oss. Det eneste jeg tenkte på, var å komme meg unna. Jeg tror jeg ikke oppførte meg særlig sympatisk, sannsynligvis dyttet jeg unna mennesker for å komme meg frem.

- Jeg stanset ikke for å tenke på hvordan det gikk med dem rundt meg - dem jeg kom ut av tårnet sammen med - om de klarte seg. Ikke før jeg var i sikkerhet hjemme.

Maxime aner ikke hvor hun løp eller hvor lenge hun løp, det neste klare minnet er at hun satt på en buss, på vei hjem til Midwood i bydelen Brooklyn.

- Jeg gjorde det ikke bevisst, jeg hadde ingen klar tanke, det var kun instinktet for å overleve som styrte, forteller hun.

På listen med oversikt over overlevende, som ble lagt ut på en informasjonsside og oppdatert hvert 15-30 minutt for å gi bekymrede pårørende svar, står Maxime fortsatt oppført med: «Maxime Laboy - tilstand OK - (21006 Fri Sep 14 10:57:29 2001)».

- Det er ikke noe heroisk ved min historie. Jeg løp for å komme meg unna. Men det at jeg ikke maktet å tenke på mine medmennesker, har vært vanskelig å akseptere for meg selv i etterkant, forteller hun.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Video Viktig samlingssted for 11. september-pårørende

Angrepene på tvillingstårnene i New York og skrekkscenene som ble vist på direktesendt TV, rystet en hel verden. For overlevende og pårørende er en liten kirke kloss inntil Ground Zero blitt et viktig symbol og samlingssted.

Skalv som et aspeløv

Ikke alle kollegene eller de andre i tvillingtårnene var like heldige som henne.

Noen fant rømningsveier og trappesjakter som fortsatt var intakt og fikk berget livet. Men mange som var over kollisjonspunktene, var ikke i stand til å ta seg nedover i etasjene og kom seg aldri ut.

Klokken 09.59, 56 minutter etter at flyet traff, kollapser søndre tårn - og Maximes kontor. 27 minutter senere kollapser det andre.

Til sammen 1402 mennesker dør i det nordre tårnet, som ble truffet først. 614 dør i det søndre. 200 mister livet når de enten hopper eller faller ut av tårnene mens de står i brann.

Terrorangrepet mot World Trade Center 11. september 2001

Brannmenn hjelper overlevende ut fra ruinene i kaostimene på formiddagen den 11. september 2001.

Foto: SHANNON STAPLETON / REUTERS

Men hva hun så, opplevde og vissheten om at hun var noen få minutter unna samme skjebne, setter preg på timene, dagene og ukene.

- De første 18 månedene var forferdelige. Jeg var redd og skvetten for enhver lyd. Jeg ble skremt bare en bil ruset i nærheten, å høre fly i lufta var som å se flyet komme mot tårnet igjen.

- Hver gang jeg oppdaget et fly over Manhattan, fulgte jeg det med øynene, i frykt for at det skulle styrte der jeg stod. Kom noen på meg bakfra og tok meg på skulderen, hoppet jeg himmelhøyt.

- Jeg skalv så mye og ofte i kroppen at det var som å ha Parkinson, sier hun.

Til slutt brøt hun sammen og fikk hjelp.

Stress-ofrene

Maxime ble diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTS), i likhet med 10.000 andre overlevende, brannmenn, politi, medisinsk personell og øyenvitner. 10 år etter sliter rundt 3600 av dem fortsatt med store PTS-symptomer.

Det viser tallene fra de tre store 11. september-helseprogrammene i New York. Hvor store mørketall det er i tillegg, vet ingen.

Symptomene folk deler er søvnløshet, mareritt, konsentrasjonsvansker, overreaksjoner, følelsen av kaos, skyld og håpløshet - og følelsen av avstand til dem man har rundt seg.

I desember i fjor ble James Zadroga 9/11 Health and Compensations Act vedtatt av den amerikanske Kongressen. Den sikrer 4,3 milliarder dollar til behandling og kompensasjon for dem som fortsatt sliter etter terrorangrepet.

Kollegaen som ikke kom

Sammenbruddet hjalp Maxime med å komme raskere gjennom krisen, mener hun.

Hun har gått til psykolog i alle årene siden og bruker nå mye av sin tid for å hjelpe andre.

Hun har blant annet engasjert seg i organisasjonen World Trade Center Survivors' Network , og de siste fire årene har hun vært guide for tilreisende til New York som ønsker å besøke Ground Zero og få fortellingene om hva som skjedde.

I historiene har kollegaen Ed en stor plass. Ed valgte å bli i tårnet for å hjelpe andre. Han kom aldri ut til de andre på fortauet.

World Trade Center 11. september 2001, ett av tvillingtårnene raser.

Røykskyen som kom da tvillingtårnene kollapset, kunne ses over store deler av Manhattan.

Foto: PEDRO J. CARDENAS / AP

- Det vil alltid være der

Maxime Laboy har fulgt godt med på hva som hendte i Norge i sommer. Og føler sterkt med alle de som er berørt av terrorangrepene mot Regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya.

Hun vet så altfor godt hva de gjennomgår nå. Til de overlevende har hun noen råd.

- Hver og en må ta tiden som skal til. Det er ikke gjort på et øyeblikk å bearbeide slikt.

- Jeg hater å si det, men ingen kommer til å komme helt over det de har opplevd. Det vil alltid følge deg, og tidvis for forfølge deg.

- Du må jobbe deg gjennom opplevelsene på egenhånd. Og du må takle og akseptere smerten og frykten - for å komme deg ut igjen på den andre siden.

- Og - ikke sammenlign deg med andre! Selv om de tilsynelatende ser ut til å takle tilværelsen, vet man aldri hva de sliter med bak fasaden, sier hun.

Hun klarer aldri å glemme hva hun så, døde mennesker som raste ut fra tårnene og flyet med 65 passasjerer og 5 kaprere som sendte så mange til i døden.

Men hun klarer nå å leve med minnene fra morgenen, da den strålende høstsolen plutselig ble dekket av røyk og støv og resten var et mareritt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt