Året var 1835. Et arbeidslag grov torv på Haraldskær Gods, utenfor Vejle på Jylland. I myra fant de levningene av en kvinne.

Torvmyra hadde tatt godt vare på kroppen, den var hel, til tross for at kvinnen åpenbart hadde vært død lenge.

Datidens danske historieautoriteter konkluderte med at dette var Gunnhild Kongemor.

Dronning av Norge, slående vakker og notorisk hensynsløs intrigemaker. Ei herskesyk kvinne som styrte sin mann, ikke ukjente Eirik Blodøks, som ei hånddukke. Ei heks – ikke bare i overført betydning.

Hun var rett og slett landets mektigste kvinne for drøyt tusen år siden, med en finger med i alle spill. En norsk Cersei Lannister, intet mindre.

Ifølge sagaene, i hvert fall. Hva vet vi egentlig om Gunnhild?

Da Nord-Norge var magisk

Svaret på dette begrenser seg til noe sånn som “at hun har levd”. Hun er nevnt i omtrent 20 forskjellige historiske kilder, fra latinske krøniker via norrøne kongesagaer til skaldestrofer.

Det gjør at vi med relativt stor sikkerhet kan fastslå at hun er en historisk person. Bortsett fra det må vi støtte oss på mer eller mindre kvalifiserte gjetninger.

La oss ta det fra begynnelsen.

Gunnhild ble født tidlig på 900-tallet, sånn omtrent i år 910, går vi ut fra. Hvor hun ble født er derimot gjenstand for debatt.

Den eldste skriftlige kilda vi har å støtte oss på er Historia Norvegiæ, en latinskspråklig krønike skrevet på 1100-tallet, muligens av en norsk munk.

Her hevdes det at Gunnhild ble født i Danmark, og var datter av den danske kongen Gorm den gamle og hans dronning Tyra. Og søster til Harald Blåtann, som skulle vokse opp og bli en av de virkelig legendariske danske kongene.

Snorre hevder derimot noe annet. I Heimskringla, som ble skrevet tidlig på 1200-tallet, står det at Gunnhild var datter av Ossur Tote – en høvding fra Hålogaland.

Hun skal ha blitt oppfostra av samer i Finnmark, og i tillegg blitt opplært i trolldom av landsdelens fremste magikere. De nordlige delene av Norge gikk i middelalderen for å være spesielt godt egna til å utøve magi.

I dag er det derimot få forskere som med overbevisning hevder at landsdelen er utprega magisk.

Vi har, for ordens skyld, fortsatt ikke klart å samle inn særlig solid empiri på at trolldom eksisterer. Dette kan ha flere årsaker:

• Trolldom har slutta å eksistere
• Trolldom eksisterer, men er vanskelig å bevise
• Det enkelte oppfatter som trolldom har i virkeligheten sin naturlige forklaring

Det er muligens mekanismene i sistnevnte hypotese som har gjort seg gjeldende i Snorres beskrivelse av flukten fra gammen. Gunnhild skal ha viska ut sporene etter Erik Blodøks' menn med magisk aske, for så å ha trylla trollmennene i søvn så de enklere kunne drepes.

Søskendrap som strategi

Om Gunnhild vokste opp med danske konger eller samiske trollmenn vet vi altså ikke. Men én ting er alle kilder skjønt enige om – hun gifta seg med Eirik Blodøks, sønn av Harald Hårfagre.

Eirik ble overkonge i Norge allerede før sin fars død, men datidens monarki var en god del mindre oversiktlig enn det vi er vant med i 2020.

Mens Harald V har fått være konge i fred i snart 30 år, uten et eneste kuppforsøk fra Prinsesse Astrid eller Prinsesse Ragnhild, måtte Eirik kjempe en evig kamp med brødrene om makta. Drap var en utprega populær strategi i datidens konfliktløsning, også når det gjaldt konflikter mellom søsken.

Ifølge Snorre drepte Eirik fem av sine brødre. Gunnhild spilte en sentral rolle i flere av drapene, både som kalkulerende bakkvinne og trolldomskyndig tilrettelegger.

Men det angivelig upopulære paret fikk uansett ikke styre Norge lenge. Etter noen få år på tronen ble de tvunget til å forlate landet, av en av brødrene Eirik ikke hadde rukket å drepe.

Nevnte bror het Håkon Adalsteinsfostre, og nå var det hans tur til å være konge. Gunnhild og Eirik måtte dra, men hvor?

Kanskje dro de til Jorvik, det som i dag kalles York, i England. Kanskje dro de til Northumberland, litt lenger nord i samme land. Kanskje dro de til Orknøyene, øygruppa like nord for Skottland. Vi vet ikke.

Etter anslagsvis tjue år i landflyktighet, omtrent i år 955, dør Eirik. Gunnhild, og parets mange sønner, skal da ha inngått en allianse med danskekongen Harald Blåtann - som altså meget mulig var Gunnhilds bror.

Planen var å sammen erobre tronen fra Håkon Adalsteinsfostre, i ettertid bedre kjent som Håkon den Gode.

Etter et par mislykka forsøk, som kosta et par av sønnene livet, lykkes de. Håkon dør, uten å ha en tronarving – dattera hans hadde feil kjønn. Det hadde ikke Gunnhilds sønner, som nå var de nærmeste arvingene til makta.

Eldstemann Harald Gråfell blir overkongen, brødrene bidrar, og Gunnhild er etter alt å dømme ei involvert og innflytelsesrik kongemor.

Etter omtrent ti år på tronen blir Harald drept, muligens i et bakholdsangrep orkestrert av onkel Blåtann. Gunnhild blir nok en gang tvunget til å forlate landet.

Den eviglange hviskeleken

Hvis vi velger å tro på skaldediktene og kongesagaene, var Gunnhild svært vakker, men dessverre litt av ei hurpe. Hun var hensynsløs, kontrollerende, manipulerende og maktsyk.

Disse egenskapene, kombinert med magiske evner, gjorde Gunnhild til en formidabel motstander, og en beleilig antagonist.

Ser vi derimot litt nærmere på noen av kildene, er det grunn til å ta beskrivelsene av Gunnhild med rause mengder salt.

Egil Skallagrimsons saga ble skrevet på 1200-tallet, mer enn to hundre år etter at Gunnhild døde. Den er dermed av nyere dato enn de eldste skriftlige kildene, men delvis basert på Egils egne skaldekvad. Disse skaldekvadene er det nærmeste vi kommer såkalte samtidige kilder.

Den muntlige overleveringstradisjonen av informasjon var en eviglang hviskelek. Det er grunn til å tro at 250 år med videreformidling kan forandre innhold drastisk. Noe glemmes, noe huskes, noe forandres med overlegg.

Men i og med at formen er på skaldekvadene er såpass bundet – det er rytme og rim – er det grunn til å tro at de ikke har endra seg veldig mye fra de ble lagd til de ble skrevet ned. Det er enklere å pugge en sangtekst enn en nyhetsartikkel.

Egils saga har, kanskje mer enn noen annen tekst, forma Gunnhilds ettermæle. Problemet er bare at Egil nok var en noe inhabil formidler, han var involvert i en årelang strid med Gunnhild og Eirik.

Gunnhild fremstilles som en iskald manipulator som stadig prøver å overtale mannen sin til å drepe Egil.

Et viktig prinsipp, både for journalister og historikere, er kildekritikk. Vi ville ikke uten videre ha akseptert en biografi om Hillary Clinton, skrevet av Donald Trump, som noe i nærheten av en forsøksvis objektiv sannhet.

Dette gjelder ikke bare Egils saga, mange av kildene som omtaler Gunnhild har Gunnhild og Eiriks motstandere – for eksempel Håkon den Gode og en svært ung Olav Tryggvason – som helter. Og helter trenger skurker.

Det er også grunn til å bite seg merke i noe av det Egil faktisk beskylder Gunnhild for. For eksempel dette:

Egil skal ha fått muligheten til å reparere det dårlige forholdet til Eirik Blodøks ved å skrive et lovkvad, et dikt der han stiller kongen i et fordelaktig lys. Egil gjør et ærlig forsøk, men blir forstyrra av en svale.

Andre diktere ville muligens akseptert at skrivesperre kommer og går, og at fugler med jevne mellomrom lager lyd på steder der de ikke er ønska, men ikke Egil. Han hevder at svalen i virkeligheten er Gunnhild, som har skifta ham og blitt til en fugl.

Greit, la oss ta Egil på alvor og konsultere ekspertise. Riks-zoolog Petter Bøckman har opptil flere innvendinger mot denne forklaringa, og den første handler om vekt.

En svale veier snaut 20 gram. Gunnhild var riktignok lita og slank, men må nok fortsatt ha veid omtrent 2500 ganger mer enn en svale. Hvor ble resten av kroppsmassen av?

Bøckman poengterer også at fugler er hengslet på en annen måte enn pattedyr, noe som gjør det vanskelig å se for seg hvordan omdanninga skulle ha foregått rent mekanisk.

Det er altså lite som tyder på at mennesker kan gjøre seg om til fugler. Sannsynligvis kunne de ikke det for tusen år siden heller, man skulle tro at de evolusjonære fordelene ved å være i stand til å skifte ham til noe som kan fly i så fall ville gjort dette til en enda mer utbredt egenskap den dag i dag.

Problemet med å hevde noe som er såpass lite plausibelt er jo også at du da åpner for at resten av fortellinga di også trekkes i tvil. Hvis du ser en typisk basert-på-en-sann-historie-hollywood-film og avslører én usannhet kan løpet fort være kjørt - du kan ikke tro på noe.

Men på samme måte som Hollywood-filmer ikke først og fremst er ment for bruk i historieundervisning, var ikke skaldekvad og kongesagaer rene historiske tekster.

Det skulle være underholdning, folk skulle ha lyst til å lese og lytte.

Fordelen med denne kunstneriske friheten, sett fra en historikers perspektiv, er at kvadene og sagaene har overlevd.

Folk har hatt lyst til å fortelle dem videre, til å skrive dem ned. Ulempen er at vi sitter igjen med eventyrversjoner av i utgangspunktet virkelige mennesker.

Den Gunnhild vi får høre om er unektelig karikert. Hun blir for eksempel fremstilt som et slags umettelig sexmonster. Hvis hun ikke fikk de hun ville når hun ville kunne konsekvensene være enorme.

Dette blir hevda i Njåls saga, men tar vi i betraktning det vi i dag vet om hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det er å avstandstrylle peniser enorme, er det mye som tyder på at dette aldri har skjedd.

Hun har levd!

Hvis vi gjør et forsøk på å strippe vekk staffasjen, fjerne eventyraspektet – hva vet vi da om hvordan Gunnhild var?

Mye tyder fortsatt på at hun var sterk og tydelig, at hun var en kvinne som ble lytta til.

De fleste norske konger på den tida hadde masse elskerinner, og haugevis med barn utenfor ekteskap. Brødre som kjempa om én og samme trone hadde en lei tendens til å drepe hverandre.

Ingen kilder forteller noe om at Eirik Blodøks hadde elskerinner og barn utenfor ekteskapet. Sønnene deres styrte landet i fellesskap, med Harald som overkonge.

At Gunnhild virkelig var utprega ond og hensynsløs har vi strengt tatt lite belegg for å hevde. At hun var en kvinne som var i stand til å holde familien sin samla, i ei tid da akkurat det kunne være svært vanskelig, virker mer sannsynlig.

Men endte hun dagene sine i ei myr i Danmark? Muligens, men det var ikke hun som ble funnet utenfor Vejle i 1835. Den kroppen hadde ikke vært levende siden omtrent 500 år fvt., altså 1500 år før Gunnhilds dager.

Det eneste de baserte konklusjonen om at det det var Gunnhild på, var fortellinga om at hun skal ha blitt sunket ned i ei myr. Et sted i Danmark.

Vi vet ikke hvor, eller hvordan Gunnhild døde. Det kan ha vært på Orknøyene, og det kan ha vært i Danmark. Det kan strengt tatt også ha vært et annet sted. Skaldene kvada ikke om pensjonisttilværelser.

Men vi er, mer enn tusen år etter, nesten helt sikre på at hun har levd.

Ikke mange som levde på 900-tallet, verken kvinner eller menn, kan skryte av det samme.

Kilder:

• Randi B. Wærdahl, professor i middelalderhistorie ved NTNU
• «Men ferden hennes begynte i pryd, og endte i skam», masteravhandling i Nordic Viking and Medieval Culture av Runa Karmhus
• Heimskringla, Snorre Sturlason
• Eirik Blodøks, Torgrim Titlestad