Kongerekka: Sigurd Jorsalfare rir forbi Jerusalem
Som tenåring drepte og plyndra Sigurd Jorsalfare seg fra Vestlandet til Jerusalem, i kristendommens navn.
Sigurd Jorsalfare
Da han dro ut, hadde han med seg 60 skip og et mannskap på flere tusen.
Kongerekka: Sigurd Jorsalfare
Tre år senere kom han hjem med hundre mann, og ei flis fra Jesu kors.

Kongen som dro til Syden for å slåss

Sigurd Jorsalfare: Kongen som dro til Syden for å slåss

Kongen lemlestet hedningene,
Som hastig flyktet foran hæren.
Det lød en grusom jamring i hulen

Du trodde kanskje norske tenåringers herjinger på øyer i Middelhavet er et relativt nytt fenomen?

Verselinjene over beskriver Sigurd Jorsalfare, både konge og tenåring, sin mildt sagt kompromissløse fremferd på Formentera, den lille øya sør for Ibiza, for drøyt 900 år siden.

I dag vet vi at gutter på 18 år sannsynligvis ikke er de mest skikka menneskene i hele verden til å styre samfunn. Greit, de kan få dra til Syden og realisere seg selv på mest hedonistisk vis tenkelig, men de bør ikke bestemme hvem som skal krige med hvem.

På 1100-tallet derimot, da syntes de fortsatt at det var en god idé.

Men hvordan havna en norsk tenåringskonge i konflikt med såkalte hedninger på ei bittelita øy i Middelhavet?

Vi tar det fra begynnelsen, og lover å komme tilbake til både lemlesting og jamring.

Kongerekka: massakre

Å krige seg til evig liv

Da Sigurd i 1108 reiste ut fra det som sannsynligvis var Bergen, hadde korstogbevegelsen pågått i noen år.

Pave Urban hadde i 1095 oppfordra verdens kristne til å frigjøre Jerusalem og det hellige landet fra tyrkerne. Grekerne i det østromerske riket måtte få hjelp i kampen mot muslimene.

Krigerne som deltok skulle ikke bare få æren av å trygge kristendommens posisjon i vesten, de skulle også få syndsforlatelse – de kunne rett og slett bli «rene som munkene i kloster».

Mange dro østover, og det tok ikke lang tid før Jerusalem var erobra. Det hindra ikke vestlige krigere fra å fortsette å reise mot det vi i dag gjerne kaller Midtøsten, det var flust av andre byer som kunne tas fra muslimene.

I tillegg hadde det brutt ut krig mellom latinske og greske kristne, noe som resulterte i at også Konstantinopel hadde blitt et erobringsmål.

Tilbake til Sigurd og Bergen. Sigurd var en ung mann, men han hadde allerede vært konge i Norge i fem år, og var klar for å gjøre som paven ville. Bergen var på det tidspunktet en relativt ung by, som kanskje enda ikke hadde nådd et firesifra antall innbyggere.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare kart 1

Sigurd seilte høsten 1108 sørover mot England med mange skip, og mange folk.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare flåte

Sagaene sier 60 skip, et tall som bekreftes av den franske forfatteren Fulcher av Chartres. Men siden overdrivelser var et populært og effektivt virkemiddel også for snaut tusen år siden, både i Norden og i Frankrike, kan vi nøye oss med å konstatere at det nokså sikkert var ei svær flåte.

Så mange talte det modige mannskap
Som kom sammen mot kongen trofast
At seksti hærskip herlig bygget
Etter Guds vilje gled ut derfra
Torarinn Stuttfell

Den svære flåta overvintra i England. Kanskje møtte de kong Henrik I der, og muligens henta de med seg noen skattekister som Sigurds far, Magnus Berrføtt, hadde etterlatt seg på et av sine tokt i vest.

Kong Henrik kan nok ha følt på et press for å støtte paven, og dermed gitt Sigurd det han trengte. Ifølge Morkinskinna, en av de to sagaene som er hovedkildene til vår kunnskap om Sigurd, reiste han blakk fra Norge – og noen må han ha fått penger fra.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare i England

For korstog var langt fra gratis. Hvis vi antar at det virkelig var 60 skip med på turen, betydde det at Sigurd hadde ansvar for å mette flere tusen mennesker hver eneste dag.

Det betydde også at turen til det hellige land ikke kom til å bli ei direkterute – det måtte plyndres litt på veien.

Kongerekka: sverd

Skald/kommunikasjons­rådgiver

Etter en lang vinter og vår i England, gikk ferden videre vestover, langs kysten av Frankrike. Utenfor kysten av Sør-Frankrike endte en av båtene opp i en malstrøm, og ble slukt av havet.

Men hvordan kan vi egentlig vite det, at en båt gikk under for 800 år siden? Sagaene som forteller dette ble jo nedskrevet et tresifra antall år etter at hendelsene skjedde?

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare i malstrøm

Sagaene, i dette tilfellet Heimskringla og Morkinskinna, siterer ved flere anledninger to som kan ha vært øyenvitner, nemlig Halldor Skvaldre og Torarinn Stuttfell. De var muligens med på ferden som skalder.

På én måte var de datidens journalister, som skulle fortelle folk om hva som hadde skjedd på turen. Men de var nok i enda større grad kommunikasjonsansvarlige for foretaket Sigurd Jorsalfare Korstog.

En skald skulle fremsi kvadene han laga for menneskene rundt seg, kanskje også foran folk som selv hadde vært med på det han fortalte om. Hvis alt var oppspinn og overdrivelser kan vi tenke oss at øyenvitner nok kunne reagere, og at skalden rett og slett mista skaldekredibilitet.

Kongerekka: Halldor Skvaldre

Men vi kan også tenke at en mektig arbeidsgiver ikke ville bli stilt i et uheldig lys, og at skalder som kom i skade for å gjøre det sto i fare for å miste mer enn kred, for eksempel livet.

I tillegg var skaldekvad gjerne noe kryptiske, fulle av språklige bilder. De var laga for å forstås i sin egen samtid, ikke for å være så lettfattelige som mulig å tyde for historikere i 2021.

Uansett – vi har ingen grunn til å tro at den nevnte båten ikke forsvant i malstrømmen som Skvaldre sa. Det kan bare være greit å forstå forutsetningene våre for å vite noe med sikkerhet.

Vikingene som hata vikinger

Flåta, fortsatt båtsterk på tross av malstrøm, satte nå kursen mot Spania. De stoppa innom Galica, nordvest i Spania, og forsynte seg med det de kom over av verdier.

Ferden fortsatte sørover, og utenfor kysten av Portugal ble Sigurd og hans undersåtter angrepet av... vikinger?

Elendige vikinger styrte
mot veldige kongen til møte
Men i striden høvdingen felte
For fote fiender mange

Halldor Skvaldre

Når vi prater om vikinger og vikingetida i dag, prater vi gjerne om stridslystne folk fra Norden som levde mellom år 800 og år 1050. Sånn omtrent. Men denne forståelsen av vikingbegrepet oppsto først på 1800-tallet i vår del av verden.

For Sigurd og gjengen var vikinger sjørøvere. De kunne komme fra Asia eller Afrika, det spilte ingen rolle – hvis de beskjeftiga seg med å seile rundt og plyndre skip, var de vikinger. På samme måte var plyndrende skandinaver vikinger for folk i andre deler av verden.

Men hva med Sigurd og resten av korsfarerne, ser dagens historikere på dem som vikinger? Ikke i utgangspunktet.

Vikingetida hadde på dette tidspunktet tatt slutt et halvt århundre tidligere. Helt uten festtaler og avslutningsseremoni, det er det irriterende med at det er ettertida som får privilegiet av å definere tidsepoker.

Var det likevel noe vikingsk over det de drev med? Definitivt.

De plyndra, og de dro nytte av sin marintekniske overlegenhet. Sagaene vektlegger plyndringa og kriginga i mye større grad enn det religiøse og politiske ved et korstog, og i det perspektivet må de kunne sies å være minst like mye vikinger som korsfarere.

Kongerekka: skatter

We're slaying on Ibiza

Sigurd og kompani gikk seirende ut av sjøslaget mot de søreuropeiske eller nordafrikanske vikingene. Ikke lenge etter vant de tre slag til, to i nærheten av Lisboa, ett et stykke lenger sør. Det sier i hvert fall Halldor Skvaldre.

Kart over Sigurd Jorsalfares reise

Sørlig kurs ble etter hvert bytta ut med østlig kurs, og Atlanterhav ble bytta ut med Middelhav. Like etter at de hadde seilt gjennom Norvasund, som vi i dag kaller Gibraltarstredet, rota de seg nok en gang opp i et sjøslag. Motstanderene ble av skaldene bare beskrevet som hedninger.

Skaldene virka ikke utprega opptatt av å forstå fremmede kulturer, eller motivasjonen til menneskene de slåss mot. De var hedninger og barbarer, og var til for å slaktes – De Gode mot De Onde, enkelt og greit. Hedningene/sjørøverene/vikingene øst for Gibraltar var intet unntak, og slakta ble de.

Kart over Sigurd Jorsalfars reise 3

Våren 1100 ankom korsfarerne fra nord Formentera, ei lita øy like sør for Ibiza. Der vant Sigurd sitt kanskje mest omtalte slag. Ikke fordi øya var strategisk viktig eller fordi motstanden var utprega formidabel, men på grunn av den uortodokse og effektive angrepsmetodikken.

Motstanderne ble beskrevet som blåmenn og folk fra Serkland. I dag har vi heldigvis endra, eller i det minste gjort ærlige forsøk på å endre, de språklige spillereglene knytta til folkeslagkarakteristikker, og ville sannsynligvis omtalt dem som for eksempel nordafrikanere.

Sannsynligvis var de uansett mindre opptatt av hva de ble kalt enn det faktum at nærmere 60 skip med ivrige krigere nærma seg kysten deres. De trakk derfor inn i ei hule litt oppe i fjellet.

Hula var som skapt for beskyttelse mot angrep, og all den tid arkeologer har konkludert med at det bodde mennesker i den allerede for snaut 4000 år siden, kan vi regne med at den har stått imot et og annet. Men Sigurd Jorsalfare ga ikke opp av den grunn.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare og hula

Korsfarerne trakk to små båter opp på baksiden av fjellet, fylte dem opp med bueskyttere, og senka båtene ned foran huleinngangen. Vi lar Halldor Skvaldre fortelle hvordan det hele endte:

Kongen lemlestet hedningene,
Som hastig flyktet foran hæren.
Det lød en grusom jamring i hulen.
Igjen bød du døden til djevelens treller,
Da du vant den gamle festningen.
De ulykkelige menneskene pintes i ilden.

Halldor Skvaldre

Etter å ha massakrert alle på Formentera stakk de, som gode nordmenn, en snartur innom både Menorca og Ibiza. Kanskje besøkte de også Sicilia.

Det vi vet med relativt stor sikkerhet er at de, på sensommeren 1110, ankom Ashkelon, like nord for det vi i dag kaller for Gaza. Grunnen til at vi vet dette er at Sigurd, i det han ankom det hellige landet, plutselig ble en del av en mye større, internasjonal historie.

Her trenger vi ikke lenger å utelukkende støtte oss på nordiske sagaer for å nøste opp Sigurd gjøren og laden, vi kan også lese latinske og arabiske krøniker. Jo flere uavhengige kilder som sier det samme, dess større sjanse er det for at det faktisk har skjedd – stort sett, hvertfall.

Et kongelig møte i en hellig by

Etter å ha tilbragt natta utenfor Ashkelon seilte flåta nordover til Jaffa. Der møtte Sigurd Baldvin, en av lederne i det første korstoget, nå intet mindre enn konge av Jerusalem. De to kongene, som kunne kommunisere med hverandre på latin, dro sammen innover i landet, mot den hellige byen.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare rir forbi Jerusalem

Det Jerusalem de to kongene red inn i var prega av frigjøringa drøyt ti år tidligere, store deler av byen var rett og slett ikke i bruk. Det gjorde ikke byen mindre hellig, den ikke ukjente Jesus Kristus hadde vært en bidragsyter til akkurat det.

I Jerusalem presenterte Baldvin en plan for Sigurd. Han ville erobre havnebyen Sidon, og til det trengte han hjelp. Som takk for denne hjelpa ga en Sigurd en bit av korset den tidligere nevnte Jesus Kristus hadde dødd på.

Baldvin stilte også krav om at Sigurd skulle opprette et erkebispedømme, og at korsflisa skulle ende opp i Nidaros, ved Olav den helliges grav.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare og Baldvin i Jerusalem

Virker det sannsynlig at kongen i Jerusalem, som definitivt hadde sitt å stri med på hjemmebane, skulle bry seg noe særlig om hvordan det norske kirkesamfunnet skulle organiseres? Nei. Men de som skrev ned sagatekstene, mer enn hundre år senere, på et tidspunkt der akkurat dette spørsmålet var særdeles aktuelt, kan definitivt ha brydd seg.

Virker det sannsynlig at det faktisk var en bit av Jesu kors? Treplaketten med Jesu navn, som skal ha blitt funnet sammen med korset på 300-tallet, ble i 2002 nøye undersøkt. Den viste seg å være omtrent tusen år gammel, ikke to tusen.

For Sigurd var biten av korset sikkert ekte nok. Og uavhengig av hvilke føringer som ble lagt eller ikke lagt for treflisas rolle i et kirkepolitisk spill i Norge – Sigurd dro til Sidon for å hjelpe Baldvin. Baldvin skulle reise til lands, Sigurd til vanns.

Kongerekka: Flisa fra Jesu kors

Sigurd den Nådige

Beleiringa av Sidon, som ligger i dagens Libanon, starta i oktober 1110. Den norske flåta sperra havna, mens Baldvin og hans hær kom fra motsatt side med beleiringsmaskiner. Sidons innbyggere flykta inn bak bymurene. Sigurd og hans menn tok seg av det som måtte komme av skip som prøvde å hjelpe Sidon, mens Baldvin pepra bymuren med steiner.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare i Seidon

Etter nesten to måneder under beleiring så emiren av Sidon hvilken vei det bar. Byen var i ferd med å gå tom for mat, og bymuren var i ferd med å gi etter. Han gikk i dialog med Baldvin og Sigurd.

Enden på visa ble at Baldvin fikk overta byen, mot at de som ville skulle få forlate den, og at de som ble igjen skulle få leve i fred under den nye kongen. Korsfarerne, som hadde plyndra og slakta seg frem til det hellige land, gikk med på avtalen.

Ulvenes metter,
Du tok den hedenske borgen med makt,
Og gav den bort med mildhet.
Vår strid ble kjempet med heder.

Halldor Skvaldre

Det er Halldor Skvaldre som forteller dette. Det er også det siste han forteller på en god stund. Ingen av skaldene sier noe mer om Sigurd før han kommer tilbake til Norge, det gjør heller ikke de latinske og arabiske korsfarerkrønikene.

Overdrivelser i verdensmetropolen

Sagaene, derimot – de forteller mer. De forteller at Sigurd dro til Konstantinopel, at han ventet i ukesvis på riktig vind sånn at de 50 båtene skulle ankomme byen med fulle seil.

De forteller at Sigurd skal ha ridd inn i en by pynta til hans ære, gjennom en gyllen port som egentlig var forbeholdt keiseren. At han med vilje skal ha mista ei hestesko av gull, kun for å demonstrere at han var for rik til å bry seg om den slags.

Kongerekka: Sigurd Jorsalfare i Konstantinopel

Konstantinopel, i dag bedre kjent som Istanbul, hadde på dette tidspunktet omtrent 400.000 innbyggere. I den største byen i Norden, Hedeby, bodde det noen tusen. Det kan tenkes at sagaforfatterne pynta litt på sannheten i regionalpatriotismens ånd.

Vi vet i det hele tatt svært lite om hva som faktisk skjedde etter Sidon. Sannsynligvis dro Sigurd først til Kypros og ble der i en måneds tid før han ankom Konstantinopel på nyåret i 1111.

I juni kom han til Hedby, helt sør i Danmark. Han hadde ridd gjennom Europa, kanskje med så lite som hundre mann. Hvor ble det av resten? Kanskje ble de igjen i Konstantinopel, og fikk plass i keiserens hær.

Seieren i Sidon ga nok både heder og ære, men som landsmannen OnklP sa i et intervju drøyt ni hundre år senere – «du kan ikke spise kred». Det samme gjaldt for Sigurd og hans menn.

undefined

Båtene ble sannsynligvis solgt, hester ble anskaffet. Turen hjem gikk etter alt å dømme via Bulgaria, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Danmark.

Hva var egentlig poenget?

Tre år etter at han dro ut, kom Sigurd hjem til Norge. Men du må ikke tro han ble møtt med flagg på Gardermoen – ingen visste hva han hadde gjort.

Er det ikke typisk? Du bruker tre år av livet ditt på å plyndre deg sjøveien fra Bergen til Midt-Østen, frigjøre en libanesisk havneby fra hedningers grep, for så å ri gjennom Europa med en bit av Jesu kors som du har fått fra kongen av Jerusalem, og så er det nesten tusen år til noen skal finne opp internett så du kan få fortjent skryt på sosiale medier?

Men Sigurd hadde Halldor Skvaldre – nå skulle den kongelige kommunikasjonsavdelinga gjøre seg fortjent til lønna.

Det tok ikke lang tid før Sigurd ble en folkehelt. Han hadde reist omtrent så langt som man kunne forestille seg å reise på den tida, og kom til alt overmål hjem med opptil flere hellige gjenstander. Han hadde drept hedninger i kristendommens navn. Og i det største slaget av alle hadde han vist nåde.

Men hvorfor hadde han gjort alt dette?

Var motivasjonen økonomisk? Sannsynligvis ikke. Det skulle mye til for at en så lang tur med så stort mannskap skulle bli god butikk.

Var motivasjonen territoriell ekspansjon? De opplysningene vi har i dag tyder ikke på det, men det ble bygd opp vestlige kongedømmer i Midt-Østen på den tida, så det kan ikke utelukkes.

Var motivasjonen politisk? Det er liten tvil om at et vellykka korstog ville ta seg bra ut på CV-en etter hjemkomst, så kanskje det?

Var motivasjonen religiøs? Sannsynligvis var det religiøse aspektet viktig. Paven hadde lovt syndsforlatelse til korsfarere, dermed kan evighet i himmelriket ha vært en drivkraft.

Sagaforfatterne er i det hele tatt mer opptatt av hva som skjedde enn hvorfor det skjedde. Indre motivasjon blir via mindre plass enn hvem som drepte hvem hvor.

Sigurd var fortsatt bare 21 år da han kom hjem til Norge for å styre landet sammen med sin bror. Om Sigurd deretter levde et langt og lykkelig liv? Nei, han døde som førtiåring, og hadde de siste åra rykte på seg for å være gal.

Men han vil for alltid bli huska som den første europeiske kongen som dro på korstog.

Kongerekka: Morkinskinna og Heimkringla

Kilder:

  • Morkinskinna
  • Snorres kongesagaer
  • Jakten på Sigurd Jorsalfare (Øystein Morten)
  • Samtale med Øystein Morten
  • Samtale med Randi B. Wærdahl, professor i middelalderhistorie ved NTNU
  • Morten og Wærdahl har hjulpet meg, men er på ingen måte ansvarlige for innholdet i artikkelen – er det noe du reagerer på, ta det med meg, ikke med dem!

Hei!

Har du tanker om det du nettopp har lest? Send meg gjerne en e-post, jeg prøver så godt jeg kan å svare på alt.

I fjor skrev jeg en lignende sak som handla om Gunnhild Kongemor. Ellers er jeg interessert i idrettsvitenskap, her kan du lese sakene jeg har laga om Birgit Skarstein og båten hennes, og om OL-vinner Kristian Blummenfelt og resten av triatlonlandslaget

Vil du ha enda mer nerdestoff? Her har du en sak om sorte hull, og en om antivitenskapelighet. Mer gira på musikk? Her er en sak om Bokassa, det norske bandet som fikk turnere med Metallica.

Har du tips om noe du synes jeg bør se nærmere på? Gi lyd!

Hva er ditt vikingnavn?

Kjønn

Hva er favorittmaten din?