Karl og Johan for alltid
Ei historie om to menn som blei straffa for kjærligheten. Og hva som skjedde etterpå.
Det summa i selskapslokalet i Trondheim. Utafor var det noen få minusgrader og krig. Inne hadde storfamilien rigga til fest.
Johan tok tak i stokken sin med den ene handa. Slipset satt pent i halsen på den hvite skjorta. Han hadde begynt å se litt dårligere den siste tida, men han syntes fortsatt det var koselig med de små barna som løp rundt han.
Hva tenkte han på der han satt? Hadde han hørt hva folk sa om han og samboeren? At de var «griskailla»? Eller tenkte han på den høsten da han og Karl møttes for første gang?
Oktober 1915
Det var en historisk høst i Norge. For første gang kunne kvinner stemme på lik linje med menn i stortingsvalget.
Noen kvinner hadde stemmerett ved valget i 1909, men det tok seks år til før det blei allmenn stemmerett i landet.
Foto: ANDERS BEER WILSE / NORSK FOLKEMUSEUMMen det var kanskje ikke det enkemannen Johan Schølberg var mest opptatt av. For han hadde nettopp truffet sitt livs kjærlighet.
Kanskje møttes de i parken ved Vår Frue kirke i sentrum av Trondheim. Det var hvert fall et slags samlingssted i byen for menn som hadde sex med andre menn på denne tida.
Johan Schjølberg var 49 år. Han jobba for kommunen. Karl Nervik var en god del yngre, 26 år gammel. Han jobba som maler, og elsket å gå ute i naturen og se på blomstene.
Den ene var lyshåra, den andre mørk. Begge hadde bart. De hadde barn på hver sin side. Karl var gift og sønnen hans var knappe to år gammel.
Møtene mellom Karl og Johan skulle snart skape store problemer for dem.
20. mai 1916
Anna Nervik passerte hestedrosjene på torget. Hun gikk opp trappa til politikammeret i Trondheim. Kona til Karl var lei.
Politistasjonen lå midt i sentrum av i Trondheim i rundt 100 år, fram til 1974.
Foto: Schrøder / Sverresborg Trøndelag FolkemuseumHelt sia nyttår hadde mannen vært mer eller mindre fraværende.
Først hadde Karl fått brev fra Johan Schjølberg med invitasjon til å komme på besøk. Så skulle han bare overnatte hos denne Johan fordi han skulle male et skap hjemme hos han i Fagerviken.
Karl hadde dukka opp hjemme for å spise mat, før han forsvant ut på jobb igjen. Men det blei vanskeligere og vanskeligere å få tak i han.
Ryktene gikk. Var Karl og Johan kjærester?
Inne på politikammeret møtte Anna en kvinnelig politibetjent. Hun skrev ned anklagene fra 28-åringen.
Ikke nok med det: Karl skulle ha tatt med seg kopper, planter og gardiner til der Johan bodde. Karl hadde skrevet et brev til henne og krevd skilsmisse. I tillegg skulle han ha trua både Anna og mora hennes.
Anna «anmoder om politiets bistand for at faa bragt paa det rene, hvorvidt der bestaar noget usædeligt forhold mellem hendes mand og Schølberg».
Nå skjedde ting fort.
Naboer og familie av de to mennene blei i tur og orden innkalt for å fortelle det de visste om forholdet.
Den eldste dattera til Johan fortalte at faren og Karl sov sammen i ei enkel jernseng.
Og et av de to barna som fortsatte bodde med Johan skal ha sett «Nærvik ligge omsluttet av hendes fars arme».
Avhøret
Tre dager etter at Anna Nervik kontakta politiet for første gang blei Karl og Johan avhørt.
Karl holdt lite tilbake, ifølge notatene fra avhørene.
Politibetjenten kunne notere at «dette unaturlige samleie har de drevet gjennemsnitlig 4 gange om uken, fra slutten av februar og til dato».
Så var det Johan sin tur.
Han innrømte at han og Karl hadde delt seng, men nekta først for at de hadde gjort noe «usædelig».
Men den kvinnelige politibetjenten ga seg ikke så lett.
Johan måtte detaljert forklare hvor ofte, og åssen de har hatt sex. Han fortalte at han og Karl hadde snakka om å ta sitt eget liv.
Til slutt innrømma han at han var skyldig i brudd på «homoparagrafen» 213 i straffeloven.
I det avhørene var over måtte Karl og Johan undertegne på et dokument. Der lova de at de skulle holde seg borte fra hverandre.
Men Karl og Johan skulle ikke klare å holde løftet de ga til politiet.
Flukten
Allerede samme kveld, noen timer etter avhørene, møttes de igjen. De neste ukene reiste Karl og Johan rundt både sammen og hver for seg.
Prøvde de å slippe unna politiet sånn at de kunne fortsette forholdet?
Til slutt endte de opp i gruvesamfunnet Løkken Verk. Der fikk de seg et sted å bo og jobb. Johan lasta malm fra gruvene, og Karl mala nybyggene i anlegget.
De fikk et familierom i ei arbeiderbrakke, og la planer om at de to ungene til Johan skulle komme etter.
Men i mellomtida hadde statsadvokaten lest avhøra av mennene. Han krevde at politiet fulgte med på «om de mistænktes forhold gjenoptages, – og at de paagripes, hvis saa sker».
Bare noen uker etter at Karl og Johan hadde flytta til Løkken Verk blei Karl igjen avhørt, mens Johan var en tur tilbake i Trondheim. Karl sto og mala da lensmannen dukka opp.
Karl fortalte lensmannen at de to mennene bare bodde sammen som kamerater. Men han hadde ingen planer om å reise tilbake til kona si.
Kort tid etter avhøret ringte lensmannen til kollegaene i Trondheim for å fortelle at Johan var i byen. Samme kveld, den 30. juni, blei Johan arrestert.
Da Karl fikk høre om det blei han helt ute av seg. Han reiste straks fra Løkken til byen for å snakke med Johan.
Men hva skjedde da han kom til politikammeret? Lot han seg frivillig arrestere for å få være sammen med kjæresten sin? Eller var det politiet som tok Karl da han plutselig dukka opp hos dem?
I politirapporten står det:
Så blei de sittende der begge to, i fengsel og vente.
Sinnssjuk?
Det er ikke godt å si hva de tenkte på mens de satt bak lås og slå. Men ingen av dem hadde forstått at forholdet deres kunne være straffbart. Ikke før de blei kalt inn til det første avhøret.
Det som er sikkert er at politiet kobla inn en psykiater for å sjekke den mentale tilstanden til Karl Nervik.
Trondheim kretsfengsel lå i hovedgata som går fra Nidarosdomen til Ravnkloa. Fangene laga blant annet treleiker til barn mens de var sperra inne. Bygningen blei revet i 1966, og i dag står tinghuset der.
Foto: Ukjent/Statsarkivet i Trondheim / CC BY-SA 4.0Karl var overraska over at legen ville undersøke han. Men han fortalte legen at «hans abnorme sexuelle tilbøieligheder» ikke var noe ukjent fenomen i historia. For eksempel sa Karl at både Aleksander den store og Katarina av Russland hadde vært som han.
Legen noterte at Karl hadde «ingen særlige degenerationstegn».
Men han klarer ikke konkludere om han er sinnssyk eller ikke. For å finne ut av det mente han Karl måtte legges inn på lukka avdeling.
I starten av august måtte Karl møte foran en dommer som skulle avgjøre hva som skulle skje.
Til å forsvare seg hadde Karl fått advokat Johan Bruun. Han var ikke bare jurist, men også varaordfører i Trondheim.
Bruun protesterte i retten. Han sa det ville være å gå altfor langt å legge Karl inn på «sindsykeasyl».
Advokaten argumenterte også med at forbrytelsen som Karl og Johan var sikta for ikke var farlig for samfunnet.
Forholdet deres var jo helt frivillig, mellom to voksne menn.
Det var heller ingen fare for «nogen aandelig smitte som kunde brede sig frå dette forhold». Dommeren måtte si seg enig. Karl slapp innleggelse.
En måned seinere kom straffesaken endelig opp i retten.
«To homoseksuelle mænd»
Den var klemt mellom to notiser om et bryllup og ei ulykke. Dommen.
Den andre dagen i september 1916 kunne folk i Trondheim lese om Karl og Johan i Adresseavisen.
Dommeren mente det var bevist at de hadde hatt et seksuelt forhold. Det hadde jo både Karl og Johan innrømma flere ganger. Karl hadde heller ikke gjort plikta si som ektemann og far.
Straffa var 60 dager i fengsel.
Samme dag som saken blei omtalt i avisa godtok Johan dommen. Men han fikk utsatt soninga. Karl, som hadde sittet fengsla nesten hele sommeren, var ferdig med straffa to uker etter at dommen falt.
Etter dette skulle ingen av dem sitte i fengsel igjen.
Her kunne historia om Karl og Johan slutta. Men det gjorde den ikke.
Livet etterpå
– Jeg synes jo det var det mest fantastiske da jeg oppdaga det.
Det sier historiker Runar Jordåen. Det er han som har funnet alle dokumentene fra rettssaken mot det homofile paret i Trondheim.
Runar Jordåen jobber med å dokumentere norsk LHBT+-historie gjennom Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen.
Foto: Sverre Lilleeng / NRKMen da han begynte å se etter navnene deres i folketellingene i åra etter dommen, så han et mønster.
– De fulgte hverandre hele livet!
Karl og Johan flytta sammen fra sted til sted i byen. På lasset fulgte de to minste barna til Johan.
Adresseboka for Trondheim viser at Karl og Johan bodde sammen i 1952, og at Karl fortsatt jobba som maler.
Faksimile: Nasjonalbiblioteket– Vi kan jo ikke vite åssen de definerte forholdet sitt resten av livet, sier Jordåen.
Men han trur det var kjærligheten som holdt dem sammen.
I tillegg hadde de en annen ting: En slags aksept fra familien til Johan.
Det som er sikkert er at dattera til Johan var fullt klar over at de to hadde vært kjærester. Under etterforskninga i 1916 måtte hun nemlig svare på politiets spørsmål om farens samliv.
Ifølge notatene til politiet mente Thora bestemt at mora til Johan ikke ønska at Johan skulle straffes på noe vis «idet hun holder med ham».
Thora sjøl ville heller ikke «fremsætte noget ønske om forføining mot sigtede».
Familien var til og med villig til å ta hånd om Johan da han slapp ut fra fengsel i slutten av juli 1916.
Familieselskapet
De voksne hadde spart opp rasjoneringskorta sine. De hadde gått sammen for å få ei pause fra verden. Kanskje kunne denne festen gi dem en skikkelig god start på 1943.
De hadde til og med leid inn en fotograf for å ta et fellesbilde av dem.
Fotografen plasserte barna på første rekke. På radene bak blei de voksne stilt opp.
To aldrende menn skilte seg litt ut.
De blei plassert på hver sin side av flokken.
Begge hadde bart og smilte mildt inn i kamera.
Mannen på andre rad er Johan.
Mannen på bakerste rad er sannsynligvis Karl.
– Jeg har ikke tenkt på dem på nesten 80 år!
Det er jenta med det krøllete håret og mørke matrosdressen som forteller. Nå er Kari Markussen nesten 86 år gammel.
Kari forteller at Karl og Johan bodde i et fint hvit hus på Nidareid, noen hundre meter fra Ilaparken. For å komme til kjellerleiligheten de leide måtte de gå ned ei trapp.
– Jeg husker veldig godt at vi var på besøk hos dem.
Hun sier at det var farmor Thora, dattera til Johan, som tok med seg familien på besøk til Karl og Johan. De var der en gang i året.
– Jeg syntes den ene av dem var liten, men de var veldig hyggelige.
Men hun kan ikke huske at det noen gang blei snakka om hvilket forhold de to mennene hadde.
Ifølge Kari var det Karl som var den livligste av de to.
En annen slektning forteller at han så vidt husker at han var på besøk i kjellerleiligheten på Nidareid. Men han fikk alltid høre at Johan «var en jævel til å strikke».
Epilog
Synet til Johan forsvant med åra. Da han blei gravlagt i november 1955 sa presten at Schjølberg var en gammel, prøvet mann, strevsom og saktmodig.
Karl levde i fire år uten Johan, før han også gikk bort. Sønnen hans arva det lille Karl hadde. Men sønnen hadde tatt etternavnet til stefaren sin, og vi veit ikke om de hadde noe kontakt i det hele tatt.
Homofili på starten av 1900-tallet
Homofili var ikke noe stort tema i Norge på starten av 1900-tallet. Verken i avisene eller i andre deler av samfunnet.
– Ofte var det diskresjon, ikke konfrontasjon, som herska, sier historiker Runar Jordåen som jobber i Skeiv arkiv ved Universitet i Bergen.
Det finnes en god del eksempler på at kvinner var samboere uten at det skapte store problemer for dem.
Forbudt synd
Homofili og sex mellom to menn hadde vært forbudt og sett på som noe syndig i århundrer i Norge. Det synet var fortsatt vanlig i 1916, da Karl Nervik og Johan Schjølberg blei dømt.
– Men det er viktig å få frem at saken er svært utypisk, sier Jordåen.
De fleste straffesakene mot homofile handla om overgrep og lignende. Så det måtte mer enn et likeverdig forhold mellom to voksne menn som det Karl og Johan hadde, før det blei reist tiltale.
Født sånn eller blitt sånn
– Det var vanlig å tenke på at dette var noe umoralsk man gjorde, ikke noe man var, forteller Runar Jordåen.
I tida rundt 1900 begynte synet på homofili å endre seg. Begrepet homoseksualitet hadde begynte å bli brukt.
– Homoseksualitet var ifølge psykiatrien noe man var i den forstand at det kunne være medfødt, eller ved at man var blitt slik som resultat av en uheldig utvikling i oppveksten, sier Jordåen.
Sjukdom og straff
Det betyr at homofili på en måte blei sett på som sjukdom. Men ifølge Jordåen førte det også til en annen konsekvens. En del leger og andre mente det ikke burde straffes lenger.
– Å straffe en sykdom som man ikke kunne noe for, var meningsløst, forteller Jordåen.
Andre mente at homoseksualitet var en medfødt egenskap, og ingen sjukdom. Men det tok fortsatt over 50 år før «homoparagrafen» blei fjerna fra norske lover.
Kilder: Runar Jordåen, Skeivt arkiv, etterkommerne til Johan Schjølberg og Karl Nervik, Statsarkivet i Trondheim, Trondheim byarkiv.
