Stillheten etterpå

John Petter Mørk hadde vært nervøs. Paranoid. Redd for at noen skulle oppdage hva han hadde gjort.

Dette var uhørt og «forbudt». Ingen kunne vite om det.

Noen dager høsten 2007 sjekket han postkassa hver dag.

Pakken kunne endre hele livet til John Petter. Han hadde kjøpt bøker fra en nettbokhandel. Innholdet i dem var djevelens verk.

For John Petter trodde Satan var et virkelig vesen. Og at han hadde en hær av onde ånder som prøvde å påvirke folk negativt.

De var til stede som en skygge, et bakgrunnsteppe, en underliggende frykt.

Å lese bøkene han hadde bestillt, kunne bety at han selv ville bli lurt av djevelen.

I pakken som ventet på postkontoret, lå informasjon han visste gikk mot det han trodde på.

Et verdenssyn han hadde hatt siden han var barn.

Barnetro

I blokkleiligheten på Strømmen flimret den franske animasjonsserien «Det var en gang et menneske» over tv-skjermen i stua på starten av 1980-tallet.

Åtte år gamle John Petter satt i et hjørne av sofaen. Han så en enorm eksplosjon. Massive vulkanutbrudd. En lysende ildkule.

Han hørte en fortellerstemme: «Vel 4,5 milliarder år siden. Jordkloden ble til». Stemmen sa at det tok enda noen milliarder år før den første cellen utviklet seg, og at alt liv på Jorda kom fra denne.

John Petter elsket denne serien, men han så bort fra det som handlet om evolusjon og utvikling. Han trodde det var Gud som stod bak alt. Bibelens beskrivelser av hvordan Gud skapte verden var for ham historiske, virkelige hendelser.

John Petter hadde lest disse sidene i første Mosebok mange ganger. Helt siden han var bitteliten. Igjen og igjen.

Han hadde latt seg fascinere av hvordan Gud fylte den øde, tomme og mørke Jorda. Hvordan Gud først laget alle artene på Jorda som fullverdige skapninger, og at han til slutt skapte mennesket for 6000 år siden.

For John Petter var Bibelens forklaring på hvordan universet, verden og alt liv oppstod, fornuftig.

Siden vi er intelligente vesener var det logisk at vi, og alt rundt oss, var et resultat av en intelligent skaper.

Det måtte stå noen bak.

John Petter delte dermed verdenssyn med andre kreasjonister, altså folk som tror bokstavelig på Bibelens beskrivelse av skapelsen. Denne måten å se verden på er på fremmarsj i Europa, ifølge dansk forskning. Norske miljøer jobber for at det skal undervises i en variant av dette som kalles Intelligent Design i skolen.

John Petter hadde fått denne tankegangen inn med morsmelka. Familien var med i Jehovas vitner.

Jehovas vitner tror på skapelse, men mener Gud skapte jorda og universet før de seks skapelsesdagene som er beskrevet i Bibelen, og at de varte i flere tusen år. De tar avstand fra kreasjonister som tror Gud skapte Jorda for 6000 år siden.

John Petter filtrerte all vitenskap gjennom denne gudstroen. Da han satt i sofakroken og så «Det var en gang et menneske», eller naturprogrammer med David Attenborough, fikk ikke det som handlet om evolusjon, at menneskene er et resultat av utvikling, noe feste.

Utvikling uten intelligent inngripen var for John Petter utenkelig.

Etter hvert begynte han også å forsvare troen sin på internett.

Flau

En terroristgruppe hadde angrepet Manhattan. Frihetsgudinnen var sprengt i filler. John Petter spilte den klonede helten JC Denton i dataspillet Deux Ex.

John Petter var i slutten av 20-årene og satt foran datamaskina i en liten hybel noen kilometer unna barndomshjemmet og spilte med folk fra hele verden. Spillet hadde også et forum med ulike undergrupper. Her diskuterte de det som skjedde i spillet. Teknologien hadde tatt bolig i menneskekroppene. Dyr var dyrket frem i laboratorier.

Fra framtidsvisjonen i Deus Ex kom samtalen inn på evolusjon. John Petter tenkte at nå, nå skulle han vise dem hva han trodde på. At de andre tok feil.

Han skrev at hvis livet på Jorda var et resultat av evolusjonen, ville vi ha endt opp med bare et dyr som var større og sterkere enn andre.

Og det sa seg selv at det ikke stemte. Dermed måtte evolusjonsteorien være tull.

Han syntes synd på vitenskapsfolk som forsket på evolusjon. De var blindet av Satan slik at de ikke skjønte hva som var sant.

De forstod ikke hvordan verden, universet og selve livet egentlig henger sammen.

John Petter postet innlegget.

Han håpet at de andre i forumet skulle få seg en aha-opplevelse. Tenke «Der sa du noe».

Det første svaret kom etter et par timer.

Han kjente at han ble varm da han leste det. Han hadde ikke forventet å få et slikt svar.

De i forumet forklarte at grupper av en dyreart opplever forskjellig press over tid fra naturen som omgir dem der de lever. Egenskaper som er bra å ha for en art på ett sted vil ikke nødvendigvis være bra et annet sted, under andre omstendigheter.

Slik blir evolusjonen som et tre med forgreininger, ikke en stige eller en trapp slik John Petter hadde argumentert for.

Han kunne ikke forstå at de ikke så det samme som han gjorde. Han tenkte det måtte være Satan som stod bak.

Men et lite frø av tvil ble sådd.

John Petter fortsatte likevel å tro at Gud står bak alt liv, alle arter, slik vi kjenner dem i dag.

Det gjorde han helt til han så en gråhåret mann på tv noen år senere.

Nysgjerrig

Mannen satt i et studio og ble intervjuet foran et stort vindu.

John Petter var på besøk hos foreldrene i blokkleiligheten. Han satt i sofaen i stua og så evolusjonsbiologen Richard Dawkins snakke om boka si «Gud – en vrangforestilling» som ble utgitt i 2006.

John Petter tenkte han var en idiot.

Han var nærmest forferdet over hvordan en mann med så mye utdanning kunne la være å tro på Gud.

Men samtidig ble han nysgjerrig.

Hvordan kunne det være mulig å avvise Gud til fordel for vitenskapen?

Han fikk lyst til å komme til bunns i dette. Finne sannhet og fakta. Forkaste evolusjonsteorien basert på kunnskap.

Men det var skummelt. Han risikerte å bli lurt av Satan og demonene.

Og det var ikke bare to ideer som stod mot hverandre, men to verdenssyn.

Det var vanskelig å skulle oppsøke informasjon som ville gå mot det han trodde på. Selve fundamentet i livet hans.

Hvis han ikke trodde på dette mer, ville han miste alle vennene sine. Familien. Han ville stå helt alene i verden.

John Petter nølte.

Men nysgjerrigheten seiret til slutt.

Forsvarsmekanismer

Han begynte forsiktig.

John Petter åpnet google. Trykte bokstavene i «Jehovah’s witnesses» på tastaturet.

Så ble han modigere.

Han turte å lese argumenter mot det han selv trodde på. Motforestillinger mot at det er Gud som står bak verden slik vi kjenner den i dag.

Han tenkte han uansett kom til å forkaste disse argumentene.

En rekke bibelvers sa at man ikke bør høre på folk som ikke er en del av Jehovas vitner. Og Bibelen var den absolutte autoritet for John Petter.

I tillegg gjorde troen på Satan at han ikke kunne stole på det han leste.

Men så fant han ut at de som godtok evolusjon var mer redelige, etterrettelige og faktabaserte enn de kristne de debatterte mot.

John Petter ble forvirret.

Det burde jo ha vært motsatt. Han burde tenkt at det var de kristne som var mest fornuftige.

Han måtte vite mer. Selv om det var «forbudt».

På samme tid gikk han på det som skulle bli hans siste møte i Jehovas vitner.

Tvil

John Petter kikket rundt seg i salen, på menneskene som satt på rad og rekke. De nikket. Var enige. Støttet det som ble sagt fra talerstolen.

John Petter var rasende.

Historien som ble fortalt var ment å være fin.

Det var en historie om to kvinner, begge Jehovas vitner. Den ene ble påkjørt av en buss, døde og kom til slutt til Paradis.

Den andre giftet seg med en utenfor Jehovas vitner, en verdslig, og ble drept i Harmageddon. I slaget mellom det gode og onde, mellom Gud og menneskene som var viklet inn i Satans nett. De som ikke fulgte Gud, ville bli drept.

John Petter ble opprørt. Dette var jo en utrolig urettferdig historie. Han klarte ikke å forstå at de andre nikket «Ja, sånn kan det gå».

Han reiste seg opp og gikk ut på parkeringsplassen for å få litt frisk luft.

Våren 2007 klarte ikke John Petter å gå på møtene lenger. Han sluttet å gå fra dør til dør for å overbevise folk om å tro på Gud, på Jehova. Han var mye alene hjemme i leiligheten.

Han ville vite mer om evolusjonsteorien. Han fant mye på nettet, men han ville ha mer kjøtt på beina.

Samme høst satt John Petter i kjellerleiligheten sin med en bærbar datamaskin på fanget. Han var inne i nettbokhandelen Amazon. Flere bøker havnet i handlekurven.

Charles Darwins «The Origin of Species», Stephen Hawkings «The Illustrated Brief History of Time», Richard Dawkins «The God Delusion» og «The Blind Watchmaker».

John Petter var nervøs da han bestilte dem. Redd for at det han hadde kjøpt skulle bli avslørt. Via sporingsinformasjonen fulgte han bøkenes vei fra USA til Norge.

Han ventet. Var spent.

Løgn

Da hentelappen endelig lå i postkassa, tok han den raskt opp. Han puttet den i lomma. John Petter gruet seg til å dra for å hente pakken. Tenk om han møtte noen som spurte hva han hadde kjøpt.

Dette var hemmelig.

Han var redd for å bli utstøtt, å miste kontakten med folk i enda større grad enn han allerede hadde gjort.

Dette kunne ikke foreldrene hans få vite noe om. Heller ikke vennene.

Bøkene lå i en stor pappeske. Da han pakket ut de fem bøkene i leiligheten var han opprømt. Det å ha så mye kunnskap mellom hendene var spennende.

Da han begynte å lese dem høsten 2007, fikk han den ene aha-opplevelsen etter den andre. Han elsket å lære og oppdage nye ting. Men bøkene gjemte han i en skuff. De kunne ikke stå fremme.

Tidligere hadde han bare lest litteratur om evolusjon fra Vakttårnet, de som utgir bøker og blader for Jehovas vitner. John Petter hadde trodd på det som stod i disse bøkene og bladene. Han hadde tenkt at Gud fulgte med, og hvis de var i ferd med å skrive noe feil, så ville han rette opp i det.

For John Petter var Vakttårnet Guds talerør på jorda.

Men i et forum for folk som hadde brutt med Jehovas vitner, hadde han fått tips om en blogg som viste hvordan Vakttårnet hadde feilsitert evolusjonsforskere.

John Petter kviet seg for å åpne bloggen.

Men da han leste den, kunne han ikke nekte for det som stod der.

John Petter kjente seg lurt av Vakttårnet. Han følte seg forrådt.

Feilsiteringene gjorde at illusjonene brast. Bobla sprakk.

Han hadde vokst opp med troen på at Vakttårnet var inspirert av Gud. Nå mente han at de løy og fordreide ting. Det var som å bli dolket i ryggen.

En kveld foldet han hendene. Han nærmest ropte ut en bønn i desperasjon. Ba til hvem det nå måtte være der ute.

Han fikk ikke noe svar. Den guden han hadde trodd på siden barndommen trakk seg tilbake på en vennlig måte.

John Petter var 34 år og tok farvel med det han hadde trodd hele livet.

Stillheten

Det ringte på døra. John Petter orket ikke åpne.

Telefonen ringte. John Petter tok den ikke.

Han klarte ikke å forholde seg til folk. Og han visste at han kom til å miste kontakten med familien sin. Alle vennene sine.

Hele livet hadde han hatt et konstant fryktnivå. Et slags bakgrunnsteppe av diffuse ånder, demoner som stod klar til å påvirke tankene. De kunne lure ham til ikke å være «flink nok» og dermed ville han ikke få evig liv, en plass i Paradis.

John Petter var sliten og lei av å være redd for dem.

Han la en plan.

Neste gang han kjente at det var demoner i nærheten skulle han konfrontere dem. Han skulle si «Her er jeg. Kom og ta meg».

Hvis han fikk svar, hvis demonene faktisk fantes, ville han dermed få bevis. Og da var det kanskje noe i troen likevel.

I kjelleren på sykehuset han jobbet som portør, fikk han prøvd ut planen.

Han kjørte en seng med en død person gjennom korridorene med de hvite murveggene. Lysrørene i taket ga et kunstig, gult lys. Han var på vei til likrommet.

Vektere og renholdere snakket om at de opplevde ubehagelige ting her nede. John Petter trodde ikke på gjenferd, men tenkte det kanskje kunne være demoner her.

Omtrent som når en vifte står og durer i bakgrunnen uten at man har lagt merke til det. Før noen slår den av og man kjenner hvor deilig det er at det er stille.

I stillheten oppstod en ny mening med livet.

Livet

Sola varmer opp den kjølige høstlufta. John Petter tar opp mobilen. Knipser et bilde av de to med ansiktene tett sammen i parken.

Sola ligger lavt over Torshovdalen i Oslo 28. oktober 2018. John Petter og samboeren går tur i parken de møttes for første gang tre år tidligere.

De bruker å gå turer i osloområdet. Turer og kjæresten er noe av det som nå gir livet mening. Han har godtatt at dette livet er det eneste vi har. Mest sannsynlig.

Og i livet utenfor, i stillheten, trenger han ikke lenger være redd for ikke å være flink nok. For at folk rundt ham skal heve øyenbrynene og fordømme ham. Han trenger ikke lenger være redd for Satan og demoner.

I livet utenfor opplever han kjærlighet. Og spenning. Ro. Godhet.

Han hører fin musikk. Spiser deilig mat.

Han har fått nye, gode venner. Han har reist til spennende deler av verden. Han har lært nye ting.

Med kalde kinn tenker han at livet byr på glede og lykke.

Hjemme står bøkene om evolusjonsteorien i bokhylla. Han er ikke lenger redd for at noen skal oppdage at han har kjøpt dem.

Jehovas vitner ønsker ikke å kommentere uttalelsene til en som tidligere har vært medlem.