30 år senere angrer hun fortsatt

Vi skal tilbake til 1990-tallet og et lite sted i Trøndelag. Det er så knapt en merker at en har vært i bygda før en alt har kjørt forbi. En butikk, et samfunnshus og en fotballbane.

Det var her Ingeborg Senneset vokste opp, hun som senere skal utdanne seg til sykepleier, for så å sette en ny kurs i livet: Til å blogge om anoreksi, og bli en prisbelønnet forfatter og journalist. En stemme som mange har et forhold til, og kanskje også lar seg inspirere av.

Men det er noe Senneset helst ville ha vært foruten, noe hun angrer så veldig på.

Hun mobbet.

– Vi gikk etter utseende hennes. Etter vekt. Det er typisk at barn griper ting som er enkelt å ta folk på. Og jeg var utrygg og usikker på meg selv og min kropp allerede da, så jeg antar at det å hugge etter andres utseende, lå ganske nært, sier Senneset.

Hakkingen som tok av

Senneset er usikker på når mobbingen startet og utartet seg. Kanskje var det så tidlig som i 2. klasse.

– På skolen vår var det små forhold, på godt og vondt. Veldig på godt, fordi da har man en slags oversikt. Men også på veldig vondt, fordi du blir så sårbar hvis du brått blir en hakkekylling, sier Senneset, og tilføyer:

– Og de fleste ble på et eller annet tidspunkt hakkekyllingen, også jeg og flere andre. Men det er ikke sammenlignbart, for det gikk mye hardere ut over noen få.

Og på et eller annet tidspunkt tok det av. Den der hakkingen.

Bølger med mobbing

Mobbingen eskalerte ikke slik mange kanskje tror at ting tar av: At det begynner litt, og så blir det mer og mer av det samme. Det kom heller i bølger. Som tidevannet som kommer, for så å forsvinne.

– Vi kunne ha en superfin dag den ene dagen, og så var det noen som fikk seg en skikkelig smell en annen dag, sier Senneset.

Det var ikke sånn at det jevnt over var et dårlig miljø eller dårlige enkeltpersoner. Men det var en klasse som hadde utfordringer med en del skifte av lærere og ikke alltid like stor stabilitet. Da kan det også lettere gå ut over sårbare elever, forteller hun.

Det var heller ikke sånn at alle deltok i mobbingen og utfrysingen av denne stakkars ene. Det var altså ikke alle mot én. For det var enkelte i klassen som var så snille og greie at Senneset i dag kan tenke at «Herregud, går det virkelig an å være et så godt menneske fra så tidlig av?» Jo, det er mulig at mennesker tvers igjennom er fine, men mobbingen skjedde, fordi en behøver ikke være mange for å mobbe.

Senneset forteller at det skjedde på skolen, i friminuttene. Og det var ei jente i klassen som fikk spesielt hard medfart.

– Skrev stygge ting på lapper

– På et tidspunkt skrev vi stygge, stygge ting på noen lapper til jenta i klassen. Helt forferdelige ting. Virkelig. Ting jeg ikke har skjønt før at små unger hadde fantasi til. Men etter å ha fått mer kunnskap, vet jeg jo nå hvor uhyre langt veldig små barn faktisk kan gå, sier Senneset, og tilføyer:

– Det ene tok det andre. Til slutt hadde vi gjort ting vi aldri hadde trodd vi skulle gjøre. Vi gjorde oss sjøl til verre og verre personer.

– Det ligner å naske i butikken, noe som jeg også har erfaring med, av alle ting. Du starter med et kinderegg, du tøffer deg, det virker smått, det tar av, plutselig har du stjålet en topp. Hvis du er heldig, er det der du blir tatt. Og stopper der.

– Skrev du noen av lappene?

En pause.

– Jeg vet ikke om jeg skrev det, men jeg kan tegne, og det ble også laget noen stygge tegninger. Så av de få evnene jeg kan si at jeg har, brukte jeg altså til å tegne noe veldig, veldig stygt. Det er ikke sikkert at jeg skrev ordene, men det er revnende likegyldig. Tegninger er ikke noe bedre, sier Senneset og legger til:

– Så la vi lappene i sekken.

– Hvor mye ville du har gjort for å få dette ugjort?

– Det er et bedre spørsmål å stille hva jeg ikke ville ha gjort.

– Av ekstremt stor betydning

– Jeg tror det har veldig stor verdi at den som har lidd urett får en beklagelse. Det har en ekstremt stor betydning. Da får man en bekreftelse på at det man ble utsatt for var galt, sier professor i etikk- og moralfilosofi, Espen Gamlund ved Universitetet i Bergen (UiB).

Anger kan være som å riste i et blomstrende tre om våren, og forsøke å fange frøene. Du kan fange mange, men det er alltids noen som flyr lenger unna enn det du rekker over.

– Det er irrasjonelt å skulle ønske seg at ting er annerledes enn det er. Fortiden er jo fiksert og kan ikke forandres. Så hvis du går og tenker på hva du burde og kunne gjort annerledes tidligere i livet, så mister du mye av verdien ved å leve her og nå, sier Gamlund.

Filosofiprofessoren skiller mellom to typer anger:

1. Den ikke-moralske angeren handler om at en for eksempel angrer på et valg man gjorde, hvor man forestiller seg at et alternativt valg ville vært bedre. For eksempel angrer du på valg av utdannelse, et bilkjøp eller at du ikke grep en mulighet som du i dag ser at du ville vært tjent med.

2. Den moralske angeren, derimot, handler om at en har gjort noe som strider med egne moralske verdier og prinsipper. Den angeren kan faktisk være bra å bale med.

Når en innrømmer å ha gjort noe galt, og virkelig kjenner i bringa at en har gjort feil og angrer, da har en alt kommet ganske langt. For mange er det vanskelig å komme dit, fordi vi har en trang til å rettferdiggjøre våre handlinger både overfor oss selv og ikke minst andre, ifølge Gamlund.

– Derfor er det fryktelig vanskelig å be om unnskyldning.

Å si unnskyld handler ikke bare om å si ordet. Det må bli fremført uten forbehold og være fra hjertet. Først da kan en bli tilgitt. Tilgivelse er på et vis den gode søsteren til angeren.

– Hvis du ikke viser tegn til anger, og ikke beklager det du har gjort, så vil ikke jeg gi deg tilgivelse. Det henger nøye sammen. Du må ta ansvar for det du har gjort, sier Gamlund.

En unnskyldning kan derfor ha en dobbel effekt: Å være bra for den som ble mobbet, men også for den som mobbet.

– En skal jo ikke kimse av behovet for at den som har gjort noe galt, skadevolder, for å bruke et slikt begrep, har et behov for å få tilgivelse. Å få tilgivelse kan være et viktig steg videre for den som har gjort noe galt, sier Gamlund.

For noen kan det å tilgi seg selv være det aller vanskeligste. Det er som om den vonde handlingen kleber seg fast til personligheten din, og aldri blir borte. Likevel er det den som er blitt mobbet som har det aller verst.

– Det er jo jævligheten sjøl

Vi skal tilbake til 1990-tallet, og det lille tettstedet i Trøndelag:

– Jeg husker følelsen av kvalmen som fyller brystet og tetter halsen idet du blir tatt. Du blir sett, og ser dermed utenfra hva du har gjort, sier Senneset og tilføyer:

– Det neste veldig tydelige minne jeg har, er at hun og jeg står på ei huske. Hun ler og sier hun har tilgitt meg, at det går bra. Jeg sier at jeg angrer sånn på å ha gjort det. Jeg følte at den eneste måten jeg kunne gjøre litt opp for meg, var å være sammen med henne. Du kan slutte å sende stygge lapper, men du har ikke sluttet å mobbe hvis du fortsetter å ignorere.

For det som skjedde, måtte skje. Eller kanskje ikke. I de fleste tilfeller blir jo mobbing ikke oppdaget. Det går ofte under radaren til voksne. Det er ofte et spill som er så innfløkt at utenforstående ofte ikke skjønner gangen i det, men alle skal vite at det vet de som blir mobbet og de som mobber. Det er mobbingens vesen.

– Vi gikk så langt denne gangen at det ble varslet. Det ble en sak ut av det. Heldigvis, sier Senneset.

Og midt i denne fortvilte greia å gjøre bot for seg, fant Senneset ut at jenta hun hadde mobbet var både morsom og kul.

– Det var bare det at hun ikke fikk sjansen til å være det. Når man er jævlig mot en person, får ingen vist den personen man egentlig er.

I dag kan Senneset bare spekulere i hvorfor hun dro det så langt.

– En teori er at hun vi mobbet, var veldig tøff, og ville ikke varsle. Jeg gjetter at hun aldri sa ifra, men at noen fant den lappen i sekken hennes. Og da ble hun nesten «tatt» i å bli mobbet.

Senneset snakker om at det er en merkelig greie. At det å bli mobbet ofte er skamfullt. Blir du derimot påkjørt av en bil, så er det gjengs å anmelde forholdet. Mobbing, derimot.

– Utsatte unger går rundt og holder andres handlinger hemmelig, fordi de skammer seg over å bli mobbet. De tenker kanskje at det er viss sannhet i det de andre sier, eller så vil de ikke belaste andre. Det er jo jævligheten selv. Det synes jeg er dobbelt jævlighet.

– Jeg håper jeg kan bruke det til noe

For sju år siden skrev Senneset en kommentar i Aftenposten, der hun fortalte om at hun mobbet denne eleven i klassen på barneskolen.

– Grunnen til at jeg skrev denne teksten i avisen var todelt: For det første at de lappene i sekken kunne være hundre ganger verre som meldinger i innboksen og anonyme innlegg på Jodel. Det andre poenget, som er vel så viktig, er det at mobberen kan være hvem som helst, sier hun.

– Det å mobbe er jo et tegn på at man selv heller ikke har det bra.

– Hvis du hadde møtt henne igjen, hva ville du ha sagt til henne da?

– Jeg ville først og fremst vært lykkelig over at hun finnes. Så ville jeg bare høre om hva slags liv hun har nå. Jeg kunne kanskje ha spurt om jeg får lov til å si unnskyld en gang til, men jeg føler veldig på at det nesten hadde vært mer for min enn hennes skyld – og det ville vært feil.

– Hvorfor tror du det?

– Jeg aner ikke. Man skal jo være veldig bevisst på hvorfor man ber om tilgivelse. Om det er for sin egen del eller for den det faktisk er gjort noen ting imot. Jeg tror jeg ville spurt om det jeg gjorde og var med på, har ført til at livet hennes var blitt verre? Og i så fall om det er noe som helst jeg i dag kan gjøre med det?

Senneset tenker i dag på om hun klarer å være oppmerksom nok på egne handlinger og når ting eskalerer.

– Man kan bli fartsblind, rett og slett. For det var det som skjedde.

– Det som gjorde meg til et bedre menneske, var å oppleve hvordan hun håndterte mobbingen i etterkant. Vi var jo så små, og vi hadde vært så forferdelige mot henne, og likevel kunne hun stå rak i ryggen og si at det er helt greit, jeg har tilgitt, jeg. Den måten hun viste sin raushet på, gjorde noe med meg.

Senneset sier at hun føler at dette intervjuet er en av de mest ubehagelige samtalene hun har hatt på veldig lenge. Og at det aller skumleste er kanskje den lærdommen om at hun ikke forsto hva de drev på med før de ble tatt for det.

– Jeg blir redd som menneske, fordi jeg vet at sånt skjer også i dag – at ting eskalerer enten det er i skolegårder eller kommentarfelt, sier Senneset.

NRK har vært i kontakt med hun som ble mobbet. Hun ønsker ikke å bidra i saken.

Anbefalt videre lesning: