Jens Kvernmo på ekspedisjon i Canada som ble til TV-serien Jens i Canada.

Natur vs. positur

Midt i den kanadiske villmarka sto Jens Kvernmo overfor et valg: Å bare være i ett, han og naturen – eller å lage TV-serien «alle» ventet på.

– Jeg hørte ikke «god tur» fra folk da jeg dro, men «vi gleder oss til å se på TV, det blir så bra!».

En sommerbrun Jens Kvernmo står på gårdsplassen utenfor det hvite huset sitt i Ogndalen i Trøndelag. En gul og en brun husky logrer ved siden av. Han vil ikke bli avbilda foran huset og tujahekken.

– Det er for stort, jeg burde solgt det, sier 35-åringen som helst sover under åpen himmel.

Han tenker tilbake på sommeren 2019 da han dro over Atlanteren med hunder, klær, mat og utstyr for et helt år – og med en stor drøm om å erobre verdens største villmark.

I tillegg skulle han filme og lage TV-underholdning. Det skulle vise seg å bli for mye. Altfor mye.

Jens Kvernmo på ekspedisjon i Canada

BARNDOMSDRØMMEN: Å leve et år i verdens største villmark har alltid vært drømmen for Jens Kvernmo.

For bygdegutten Jens Kvernmo har jakt og fangst, lange turer i fjellet, og et liv tett på naturen vært det aller viktigste helt siden han lærte å gå. Inspirert av far, bestefar og generasjonene før, har det handla om å leve et enkelt liv og å høste av naturen.

Da Jens som 29-åring bestemte seg for å si opp jobben på en oljeplattform i Nordsjøen, og overvintre i fjellet for å jakte og teste ut gamle fangstmetoder, kjøpte han sitt første videokamera. Han ville dokumentere det han opplevde, kanskje vise det fram til familie og kompiser. At han få år senere skulle samle en halv million seere foran TV-skjermen, var hinsides det han selv så for seg.

Med seriene «Vinterdrømmen» (2017) som skildrer et ensomt liv i snøføyke i høyfjellet, og «Jens i villmarka» (2018) om strabasene en nybegynner har med hundespann på langtur, satte han spor som en slags neste generasjons Lars Monsen.

Den sympatiske og lune villmarkingen ble en yndling hos mange, og forventningene til en nye serie fra Canada var skyhøye.

Jens Kvernmo på ekspedisjon i Canada

VILLMARKSPROFIL: Han har blitt et populært «TV-tryne». Seerne vil ha mer fra Jens.

Men da Jens sto på Gardermoen, med et tårn av utstyr og en kontrakt med NRK i baklomma om å levere tidenes villmarksserie på TV, var det med en snikende følelse i magen. Ville han klare å skaffe stoff til en hel TV-serie samtidig som han skulle ut på sin hittil mest krevende tur noensinne?

Mottoet hans har alltid vært: Hvis man bare vil det nok, kan man klare alt.

Men hvor langt skal en strekke seg for å innfri forventninger utenfra?

Møter en stor svart en

Det klikka i hagla. Jens ladet. Det var juli 2019, og han sto på ei hvit strand ved en liten innsjø i Canada. Flyet som hadde fraktet han og de to hundene flere hundre kilometer ut i villmarka, forsvant i det fjerne. Han var i grizzlybjørn-land og hadde bare seg selv å stole på.

Jens og hundene var mutters alene.

– Tjuefire timer i døgnet var jeg på alerten for å verge meg og hundene mot farer. Det var både bjørn, ulv og moskus i området, og vi måtte til enhver tid ha kontroll på rovdyrene.

CANADAS VILLMARK: Jens tok seg gjennom enorme områder med uberørt natur.

Men i tillegg til utfordringene med å skaffe mat til seg selv og hundene, var Jens også «på jobb» 24 timer i døgnet.

Kameraene og dronen måtte alltid være klare til bruk. Helt alene skulle han være fotograf, lydmann, og regissør på jakt etter spenning. Padling og bålfyring holder ikke for en som skal lage TV-underholdning. For å få de ekstraordinære situasjonene, de som gir seeren action og overraskelser, måtte han være på hugget med kameraet absolutt hele tida.

INSEKTPLAGE: Canadas villmark er krevende nok selv uten kamera. En sverm med svartfluer forstyrrer fiskinga.

«Høy! Gå bort! Du må gå bort!»

Jens løftet hagla under presenningen. Klokka var tre på natta og han hadde våkna av at Tarzan, en av hundene, hadde gitt lyd fra seg. Han røsket til seg kameraet før han listet seg fram i sokkelesten.

I buskaset bare noen meter unna, gikk han seg rett på et ruvende svart dyr – en moskusokse. Jens løftet børsa og skjøt et varselskudd i lufta.

Heldigvis tok oksen hintet og labbet i vei. Hjertet hamret i brystet. Jens kom fra det med skrekken, og visste at han kunne hake av for en bra scene i en TV-episode.

Dagene gikk, han padlet mil etter mil, fisket, jaktet – og filmet. Etter tre måneder nærmet han seg sivilisasjonen.

MAT: Jens var selvberga med mat på turen, både til seg selv og hundene.

Inn i varmen hos indianerne

Et kirketårn, en klynge lave små trehus med små kjøredoninger utenfor, et hvitt spisst indianertelt, noen bjeffende løshunder. Utenfor den lille butikken satt både unge og eldre.

Tida så ut til å ha stått stille i LutselK'e, indianerlandsbyen som møtte Jens ved Store Slavesjø

Jens gikk oppover den smale grusveien mot et gulbrunt hus med slitent panel. To magre hunder sto bundet i kjetting utenfor og et par karer mekket på en båtmotor. Det var Kyle og onkelen Pete.

«Ekte indianere», tenkte Jens.

Det var dette han hadde drømt om – å bli kjent med folk som fortsatt sto med begge beina i en urgammel jakt og fangst-tradisjon.

Jens Kvernmo i Lutsel'Ke i Canada

MOSKUSJAKT: Jens blir venn med Pete og får være med på jakt.

Jens Kvernmo i Lutsel'Ke i Canada

NY FAMILIE: Jens ble tatt inn i varmen hos indianerfamilien Enzoe i Lutsel'Ke. Kyle og Terri ble viktige for Jens.

Jens Kvernmo i Lutsel'Ke i Canada

HJEMME: Mor Terri lærte Jens matlaging på tradisjonelt vis.

Dené-folket som bor her, er som urfolk flest i Canada, stolte, og skeptiske til «den hvite mann». Men Jens hadde allerede satt seg i respekt med den førti mil lange padleturen, og fikk etter hvert vist at også trøndere kan jakte.

– Et mer raust folkeslag enn Dené-folket skal du lete lenge etter. Jeg tenker ofte på at det gjerne er blant de fattige du finner størst raushet, sier Jens.

Spesielt «mor» Terri gjorde inntrykk på han. Hun var en god, gammeldags Dené-kone som jobbet med kjøtt og skinn hver eneste dag.

– Av henne lærte jeg enormt mye.

Etter hvert var minnekortene på kameraene til Jens fulle av TV-materiale – men ekspedisjonsfareren – utslitt.

Presset blir for stort

Jens følte han hadde dårlig tid. Snart skulle han etter avtalen levere stoff til det som skulle bli den første TV-serien hans på NRK fra Canada-turen.

Han leverte som bestilt. Opptakene hans fra den første delen av turen ble til fire episoder. «Jens i Canada» ble en kjempesuksess, og folk hjemme i Norge ville ha mer.

Nå var planen at han skulle fortsette å gjøre opptak til enda en TV-serie. Men egentlig var han jo her for å oppleve guttedrømmen.

De to tingene gikk ikke i hop, innså han.

Hovedpersonen i villmarka hadde ikke mer å gå på. Han følte seg utbrent.

– Det å skulle ta opp kameraet ble et ork, og jeg kjente på at den eneste utveien var å velge mellom turen og det å lage TV-program, forteller Jens.

Han måtte ta et valg.

Forventninger til besvær

«Friluftspsykolog» Johanne Refseth bruker sosiale medier mye i jobben sin. Hun tror mange kjenner igjen i valget Jens sto overfor.

– Vi setter i gang noe som vi har som mål å få til, men som vi innser ikke går.

Hun mener mange kjenner på tanker om hva andre forventer av oss, noe som kan føles som en stor klump i magen, og som man egentlig ikke har tatt opp og tenkt nok over.

– Det er veldig kjipt når man står midt oppe i det, men man lærer vanvittig mye om seg selv, om livet, om hvordan man skal si ifra og om hvordan man skal sette grenser, sier Johanne Refseth.

Psykolog med sovepose», Johanne Refseth er på telttur ute i naturen

FORVENTNINGSPRESS: Det er kjipt å kjenne på press om hva andre forventer av deg, men du lærer noe om å sette grenser, sier psykolog Johanne Refseth.

Foto: Privat

Ryggsekken faller av skuldrene

Jens tok farvel med sin nye familie i LutselK'e. Nå skulle han videre til en ny indianerlandsby. Høst ble til vinter, og han bestemte seg for å tilbringe vintermånedene i byen Fort Resolution, litt lenger sør i Canadas villmark.

Han sto ved den ferdigpakka hundesleden med videokameraet i handa. Frostrøyken dreiv ut av munnene på hundene som bjeffa ivrig og ville av gårde. De skulle være med de lokale fangstmennene på ulvefangst.

Men skulle han ta med videokameraet eller la det ligge?

Jens kjente på at han ikke orket en runde til. En lang rekke TV-episoder som han hadde ansvaret for helt alene, ble et enormt press.

Akkurat da var valget enkelt. En stor ryggsekk falt av skuldrene hans.

Guttedrømmen om å leve slik pelsjegeren og eventyreren Helge Ingstad gjorde snart hundre år tidligere, var tross alt det viktigste. Men det satt langt inne å innrømme for seg selv at det ikke ville bli noen ny TV-serie.

Han følte han sviktet mange.

– Jeg er veldig ærekjær, jeg har aldri gitt meg på noen av de målene jeg har satt meg, og det gnager meg ennå at jeg ikke fikk til å lage den avslutningen jeg ville, også for TV-seerne.

Kameraet ble lagt bort. Men Jens og naturen i ett ga han opplevelser som overgikk alt han hadde opplevd tidligere.

Jens Kvernmo på ulvefangst i Canada

EKSOTISK: Ulven er det gjeveste dyret for pelsjegerne. Et skinn kan være verdt 7000 kroner.

Kjipt og fantastisk

Gjennom vinteren fikk han oppleve det ekte pelsjegerlivet. Han var med på ulvefangst og bisonjakt og drev isfiske på tradisjonelt vis.

Da våren kom og snøen begynte å tine, så han en mulighet til å toppe barndomsdrømmen: han ville ta seg over den enorme tundraen til østkysten av Canada, der inuittene holder til.

– Jeg har drømt om den sagnomsuste elva Thelon river siden jeg var liten gutt, sier Jens.

Her fartet Helge Ingstad rundt med hundespann i 1927.

Men turen over tundraen er ekstremt krevende. Jens måtte padle tre ganger så langt som han gjorde sommeren før. Kom han for seint, kunne vannene fryse til og det ville bli umulig å ta seg fram. Han tok sjansen.

I slutten av juni 2020 satte Jens, Bamse og Tarzan av gårde. 1200 kilometer måtte forseres før de nådde inuittbyen Baker Lake.

OVER TUNDRAEN: Padleturen til Baker Lake var på 1200 kilometer.


Femti dager og flere ulveflokker seinere, kunne han trekke kanoen på land i et av verdens mest avsidesliggende tettsteder.

– Den turen der topper alt jeg noen gang tidligere har gjort. Jeg er utrolig stolt over å ha fått det til, forteller Jens.

Men følelsen av å ha skuffet de hjemme henger i.

– Selvsagt er det kjipt at jeg ikke får delt disse opplevelsene med TV-seerne. Folk venter stadig på mer. Nærmest daglig blir jeg konfrontert med forventningene folk har. Jeg får gnidd det inn.

Tur uten kameraet

Folk flest går ikke på tur i månedsvis i Canadas villmark, men vi går mye på tur.

Johanne Refseth, også kjent som @psykolog.med.sovepose, har selv kjent på at jakten på de gode motivene til Instagramkontoen stjeler oppmerksomhet og går på bekostning av tilstedeværelsen når hun er på tur.

– Når du har et fantastisk øyeblikk og bare tenker på hvordan du kan ta dette bildet best mulig, forsvinner muligheten til å nyte naturen der og da, sier hun.

Refseth er ofte på tur med venner som bruker sosiale medier i jobbsammenheng. I begynnelsen handlet det om friluftsliv, men etterhvert gikk turene mer og mer ut på å få de beste bildene. Hun har erfart at det ofte blir viktigere å dokumentere det en opplever enn å bare oppleve.

– Når du sitter i en god samtale og solnedgangen kommer, blir det slitsomt når alle plutselig bare er opptatt av mobilen.

– Vi måtte ta grep, og si: Denne halvtimen tar vi bilder, så legger vi bort telefonene etterpå. Vi måtte rett og slett sette av tid til å oppleve.

Hennes råd til alle er å ta en tur uten kamera. Hun tror mange vil føle det som en stor lettelse, fordi det å alltid skulle prestere og levere noe er slitsomt.

– Kanskje er det viktigere å gjemme opplevelsen i hjertet og heller være til stede, sier Johanne Refseth.

Psykolog med sovepose», Johanne Refseth er på telttur ute i naturen

LEGG BORT MOBILEN: Sett av tid til å oppleve, uten å tenke på å ta bilder hele tida, oppfordrer psykolog Johanne Refseth.

Foto: privat

Viktig lærdom

Det ble ingen oppfølger av TV-serien «Jens i Canada», men hovedpersonen hadde likevel sitt livs opplevelse.

– Å være enmanns kamerateam på jobb døgnet rundt, ville ikke gitt det samme, tror Jens.

Aller sterkest i minnet til Jens etter det femten måneder lange Canada-eventyret, sitter menneskene i de små byene rundt Store Slavesjø.

– Å bli ønsket velkommen inn i en eksotisk kultur, oppleve hvordan de lever og tenker er få forunt, og jeg er ekstremt takknemlig, oppsummerer han. Jevnlig har han kontakt med «mor» Terri i LutselK'e på FaceTime.

– Når kommer du hjem? spør hun, og mener til landsbyen. Det varmer.

Lærdommen fra henne og de andre indianerne, er at det er viktig å skru tempoet ned, leve mer i pakt med naturen.

Og Jens har fulgt rådet. Månedene som har gått etter at han kom hjem fra Canada, har han stort sett tilbrakt der han trives best – ute.

Nylig kom han ned fra fjellet etter to måneder i telt med hundene. Fisketurer i den naturen han kjenner så godt helt fra barnsben av, er det han trives best med, og aller helst uten videokamera.

– Nå drømmer jeg om nye eventyr. Jeg har lyst til å reise og møte folk som høster av naturen i andre deler av verden. Nå har jeg blitt kjent med meg selv, og vet hvor grensene går for hva jeg skal ta på meg. Det var en viktig lærdom etter Canada-turen.

Og heldigvis har han ikke mistet lysten på å lage mer TV fra villmarka.

– Det er tur som teller først og fremst. Hvis jeg kan inspirere andre med TV-programmer i tillegg, er det en bonus, sier Jens Kvernmo.