79 år gamle Betzy Haug-Rønning satte seg ned med legen sin. Historien hun stort sett hadde holdt for seg sjøl, skulle skrives ned.

Hvorfor hun åpna seg til nettopp han, er ikke klart. Men over åtte A4-sider fortalte hun bruddstykker av noe som nesten er for utrolig til å være sant.

Hytta

Lufta var tett. For hvert eneste pust fylte Betzy det bitte lille rommet, eller skapet, hun satt i med litt mer karbondioksid.

Inne på kjøkkenet satt Arne. Mannen som hadde satt livet på spill for å skjule henne, prata med nazisten som hadde kommet på besøk.

Ingen kunne få vite at Arne ikke bodde aleine i den lille hytta utafor Trondheim.

Gulvflata i skjulestedet, som knapt kan kalles et rom, var rundt 50 ganger 65 centimeter, eller litt over fem A4-ark.

Betzy krøka seg sammen. Det var ikke høyt nok til at en voksen kunne stå oppreist.

Bankinga var så lett at ingen andre enn Arne kunne høre det. Men det ga Betzy ei livline, og mot til å holde ut.

Mannen som hadde banka på døra på Strandly, blei sittende og prate. Uten å gjøre tegn til å gå.

Betzy hadde besvimt inne i mørket før.

Pappenheim

Betzy Rosenberg hadde rett i at hun var en ikke-person. Høsten 1943 var det ikke mange jøder igjen i Norge. Mellom 30 og 40 prosent var drept i nazistenes konsentrasjonsleirer. Og mange andre hadde flykta.

Men det var ikke sånn livet til Betzy starta.

Hun blei født inn i et voksende jødisk samfunn i Trondheim 1. juli 1919.

Familien til Betzy kom opprinnelig fra Polen og Belarus. Her hadde jøder opplevd både ekstrem fattigdom, undertrykking og reine utrenskninger.

Livet i Trondheim var tryggere. I starten bodde Betzy, lillebroren Charles og foreldrene med resten av slekta i en leid kommunal leilighet på Pappenheim.

På to rom og kjøkken levde de sammen, 11 barn og voksne. Familien holdt liv i de jødiske tradisjonene som hviledagen sabbaten.

Fra fredag kveld til lørdag kveld hadde de for eksempel ikke lov til å tenne gasskomfyren sjøl. I stedet fikk de naboungene til å tenne på for dem.

Den enes død

Den sammensveisa familien blei én mindre i 1932, da Betzy var 13 år.

Den ene tanta hennes, Elisabeth, fikk tarmslyng. Det er en alvorlig sjukdom hvis den ikke blir behandla. Tante Elisabeth, som Betzy syntes var så sjarmerende og vakker, kunne ikke reddes.

Men ti år etter at hun døde, skulle hun på underlig vis være med å redde livet til Betzy.

Det første møtet

Sorgen etter Elisabeths død slapp litt etter litt taket i familien, og drifta av butikken til morfar Abraham Samuel fylte hverdagen.

Betzy var blitt 14 år. En dag kom en høy mann inn i butikken. Han var 36, 22 år eldre enn Betzy.

Arne Haug-Rønning kom fra Byneset, et par mil utafor Trondheim. Der hadde han ei lita hytte han bodde i aleine. Han jobba blant annet som maler, og var i tillegg ute og fiska laks.

Det er ikke godt å vite hva han skulle i butikken i Prinsens gate 28 akkurat denne dagen. Men dette var første gang Betzy møtte sin redningsmann.

14 år og en verdenskrig seinere, skulle de mot alle odds gifte seg.

Krig og kjærlighet

9. april 1940 våknet Betzy og de andre trondheimerne til at krigen hadde kommet til Norge. I løpet av dagen marsjerte tyske soldater i gatene.

Folk i Trondheim frykta at byen skulle bli angrepet av de allierte, og mange flykta ut av sentrum.

Familien til Betzy reiste til Byneset og en bonde de kjente der. Bonden hadde nettopp starta å male gården sin. Og en av arbeiderne han hadde leid inn var Arne – mannen hun hadde møtt i butikken til morfaren.

I løpet av sommeren dro Betzy flere ganger på besøk til Arne på hytta Strandly. Den hadde han bygd sjøl, ikke langt unna slektsgården hans.

Etter noen uker på Byneset, reiste Betzy og familien hjem til byen. Men forholdet mellom henne og Arne var ikke slutt. I juni skreiv hun et brev til han.

Stempla

Det blei snart en slags hverdag i det okkuperte Norge. Noen fortsatte å gjøre motstand, noen hjalp tyskerne. Men det store flertallet prøvde bare å leve livene sine.

Jødene i Trondheim hadde hørt historiene om åssen trosfellene deres blei behandla i Nazi-Tyskland. Til tross for det var det nesten ingen som kunne tru at det kunne bli i nærheten så ille i lille Norge.

Men litt etter litt begynte noe å endre seg.

Den antijødiske propagandaen blei skrudd opp i bladet «Fritt folk» som var for medlemmer i Nasjonal samling.

Synagogen som Betzy sogna til, blei beslaglagt og brukt av tyske soldater. Butikker og eiendommer som tilhørte jøder, blei konfiskert.

I januar og februar 1942 måtte jødene møte opp hos politiet. Der skulle legitimasjonskortene deres stemples med J – J for jøde.

Sjokket

Butikken til morfar Abraham Samuel blei beslaglagt. Det samme skjedde med huset som tanta hennes eide.

Og så: 6. og 7. oktober blei alle jødiske menn i Midt-Norge over 15 år arrestert.

Morfaren til Betzy, pappa Bernhard og lillebroren Charles blei tatt og sendt til konsentrasjonsleiren Falstad utafor Levanger.

Betzy og de andre i familien visste ikke hva som skjedde med dem. Det tyske SS styrte leiren, og behandlinga av de som satt der var hensynsløs.

Så var det kvinnenes tur.

Rett etter at mennene blei arrestert, blei Jenny, mora til Betzy, plassert i husarrest sammen med mange av de andre jødiske kvinnene og barna i Trondheim. Betzy og tantene fikk fortsatt bo sammen med mormor Rebekka.

I ukene som fulgte, fikk Betzy noe som skulle bety mye for henne.

Mamma Jenny klarte nemlig smugle ut noe fra husarresten. Det minna litt om en bagasjelapp. Der sto det:

Telefonen

Betzy besøkte Arne flere ganger denne høsten. Også mens mora satt i husarrest.

Men den 25. november, mens Betzy var på Strandly, forandra alt seg – igjen.

Plutselig kom en av naboungene løpende ned mot hytta. Det hadde kommet en telefon fra familien til Betzy inne i byen.

Politiet hadde dukka opp i leiligheten til mormora og beordra kvinnene om å pakke. Og tantene ville at Betzy skulle være sammen med dem.

Sigrun Grandum, som var Arnes niese og bodde på nabogården, var bare ti år. Men hun skjønte det var alvor.

– Betzy kom så høytidelig og tok avskjed med alle sammen. Mamma gråt, det husker jeg godt, sier Sigrun til NRK i dag.

Hun og familien sto på trappa og så at en bil kjørte av gårde med Betzy og Arne. Var dette siste gang de skulle se henne?

Livreddende byråkrati

På vei inn til byen kunne ikke Betzy ane at det som foregikk var nazistenes «endelige løsning» på «jødeproblemet» i Norge. Norske politifolk var satt i sving. Resten av jødene i Norge skulle arresteres.

Betzy og Arne kom fram til leiligheten til mormor Rebekka. En stor svart bil sto utafor. Arne blei stående på utsida.

Betzy satte seg ned på en benk. Politifolkene leste fra en stor protokoll. Så begynte navneoppropet. Rebekka. Maja. Rosa. Frida.

De så på Betzy flere ganger. Hva gjorde hun der? De norske politimennene var forvirra.

De visste ikke at tante Elisabeth døde for 10 år sia. Og heller ikke at lista deres måtte være feil.

«De står ikke her», sa en av dem til slutt.

Betzy fikk bli igjen. Det samme fikk mormor Rebekka, som var for dårlig til å bli frakta bort. Tante Rosa fikk være igjen ei stund før også hun blei arrestert.

De andre kvinnene fikk beskjed om å gå ut til bilen som sto utafor. De skulle aldri komme tilbake.

Først da bilen hadde kjørt, våga Betzy seg ut. Både hun og Arne trudde at de blei forfulgt.

De visste ikke hva de skulle gjøre. Til slutt gikk de inn på en kafé. Der blei de sittende i flere timer.

Kanskje det var her, hviskende over kafebordet, at planen blei til. Til slutt gikk de. Arne tok med Betzy til søstera si, som hadde en bygård. Der gjømte hun seg.

Rommet i veggen

Tilbake på Byneset og hytta si, tok Arne fram verktøy. Det han gjorde nå, måtte være så godt laga at det kunne lure hvem som helst. Også de som hadde vært inni hytta hans tidligere.

Nå kom det godt med at han hadde bygd hytta sjøl.

Arne arbeida på spreng inne på soverommet. Han laga et rom inne i veggen mot spiskammerset.

Men det nye panelet måtte få samme rosafargen som resten av soverommet. Arne hadde nok lært mye i løpet av arbeidet som maler.

Revolveren på nattbordet

Idet rommet var ferdig, henta han Betzy inne i byen. De la Trondheim bak seg. Når kunne hun dra dit igjen? Tenkte de på det i det hele tatt?

Arne tok fram en revolver. Den skulle alltid ligge på nattbordet ved siden av den smale senga.

– Blir vi overraska av gestapister eller politi, skyter jeg først deg så meg seIv, skal han ha sagt.

De bytta på å sove i enkeltsenga. Det blei fire til fem timer søvn på hver. En holdt alltid vakt. Hytta lå nemlig sånn til at det kunne komme folk ganske brått på.

Arne mente de måtte gå med klærne på hele døgnet. Og for at folk ikke skulle bli mistenksomme av hva som hang på klessnora, måtte Betzy bruke herreklær.

Til og med det å gå på do var vanskelig. For det var ikke innlagt vann eller toalett på hytta.

Under krigen fikk folk utdelt rasjoneringskort. Med det kunne de få en bestemt mengde mel, sukker eller andre ting. Arne og Betzy måtte klare seg med mat for én. Heldigvis var Arne vant til å fiske.

Røyk

Betzy frøys. Utafor hytta var det snø. Den kalde og fuktige lufta fra Trondheimsfjorden trakk over steinstranda og opp til hytta.

Arne hadde reist bort for å jobbe. Hun var aleine.

Sjøl med flere lag med klær var det vanskelig å holde varmen.

Å tenne opp i ovnen var helt uaktuelt. Hvis noen så røyk stige opp fra pipa, kunne de bli mistenksomme, eller bare komme innom fordi de trudde Arne var hjemme.

Hva holdt hun på med der aleine? Hun hadde ikke engang en kortstokk til å fordrive tida med.

«Vær ikke ræd»

Kom det noen på besøk, måtte Betzy løpe og gjømme seg inne i veggen. Bankesignalene til Arne var en sjelden luksus, skrev Betzy.

Mens lufta blei tyngre og tyngre, prøvde hun å holde seg våken. Opplevelsene satt som spikra i Betzy.

Hun beskreiv det som «angst, svart som kull.»

Lukta av svart papir og blendingsgardiner. Lyden av Arne som prøvde å avslutte en samtale med noen fra bygda.

Den siste beskjeden fra mamma Jenny holdt henne oppe: Vær ikke redd!

Men hvordan kunne hun unngå å være redd?

Den nærmeste naboen var en del av Rinnanbanden. Det var en berykta gjeng med nazister som blant annet torturerte fangene de tok.

Innimellom var det fest på hytta som lå rundt 100 meter unna. Fulle folk gikk rundt og banka i hytteveggen mens Arne var borte. Betzy gjømte seg i rommet til de forsvant.

Andre ganger øvde naboen og vennene hans på å skyte med pistol.

Men Betzy holdt ut.

Til sammen tre julefeiringer blei det på Byneset under krigen. Underveis blei Nazi-Tyskland pressa tilbake. De holdt på å tape.

I hytta på Byneset fulgte Arne og Betzy med på utviklinga gjennom Adresseavisen som bare skreiv tyskvennlige ting.

Forsinka feiring

Men til slutt kom freden. 8. mai 1945 kunne nordmenn puste letta ut. Fem år med okkupasjon var over. Men krigen var ikke over for Betzy.

Arne var oppe på nabogården der familien hans bodde. Sigrun Grandum, som nå var blitt 12 år, husker at onkelen advarte dem:

– Husk på en ting. Ikke et ord om Betzy ennå. Tyskerne og nazistene går rundt oss. Ikke et ord, sa han ifølge Sigrun.

Men dagene gikk. Norske flagg vaiet fra flaggstengene. Folk feira i gatene.

Til slutt senka Arne og Betzy skuldrene.

Han reiste inn til Trondheim og den nå frie avisa Adresseavisen. 15. mai kunne hele byen lese om at Betzy nå kunne «puste lettet og vandre ut i friheten».

Hatet og kjærligheten

Det tok tid før Betzy Rosenberg fikk vite hva som hadde skjedd med jødene som ikke hadde flykta eller gjømt seg.

Til sammen 773 jøder blei deportert fra Norge til de tyske utryddelsesleirene. Under 40 av dem kom tilbake.

Av familien til Betzy, var det ikke mange som overlevde. To onkler rakk å flykte til Sverige. Og mormor Rebekka var så sjuk at hun aldri blei sendt til dødsleirene. Betzy rakk å besøke henne en gang før den gamle kvinna døde i juli 1945.

Så var Betzy aleine med Arne igjen.

Men kjærligheten hadde klart seg gjennom isolasjonen. I 1949 giftet de seg hos byfogden i Trondheim, uten selskap eller forlovere.

De levde sammen i hytta på Byneset til slutten av 70-tallet. I 1985 døde Betzys redningsmann og livs kjærlighet.

Da Betzy fortalte sin historie til legen sin i 1999, var hun blitt 79 år. Hun stammet når minnene fra krigen dukket opp. Hytta på Strandly var blitt solgt og seinere revet.

Betzy Rosenberg gikk bort 22. juni 2004.

Hun fikk aldri noe svar på hvorfor hun ikke var på nazistenes liste over jøder som skulle sendes til konsentrasjonsleirene.

I serien Last: Jøder kan se historien om Holocaust i Norge – fortalt gjennom de siste gjenlevende tidsvitnene.

Anbefalt videre lesning:
Jenta i veggen av Lena Lindahl

Andre kilder:
Bøkene Holocaust i Norge av Bjarte Bruland og Jødene i Trondheim av Jon Reitan, Jødisk museum i Trondheim, Jødiske fotspor, Adresseavisen.