Brikkene som mangler

Moren til Inger-Lise holdt sin 10 måneder gamle baby i armene. Var dette siste gang?

Hun hadde stått overfor sitt livs verste valg.

Skulle hun og spedbarnet bli værende i det naziokkuperte Oslo?

Eller skulle hun forlate byen, landet og krigen – uten babyen sin?

Det fantes ingen andre muligheter. Valgte moren flukten, hadde hun ingen garanti for noen gang å bli gjenforent med sitt eneste barn. Ble hun i Oslo, kunne hun ikke vite hva som ville skje med dem.

Hun hadde fått advarsler om at det var farlig å bli, men ante ikke at det tyske skipet som lå ved kaia og duvet tungt, Donau, skulle lastes med jøder.

Menn og kvinner. Eldre, ungdommer og barn. Spedbarn. Menneskelasten skulle til tyske utryddelsesleirer for å dø.

Mysteriet

Det er 80 år siden moren tok valget og Donau la fra kai. I dag sier Inger-Lise Rothschild Grusd at moren ga henne livet to ganger.

Først da hun satte henne til verden i januar i 1942. Så da hun la henne i armene til noen andre og flyktet til Sverige uten henne.

Inger-Lise ble i Norge. Hvem hun var hos er fortsatt et mysterium, 80 år etter.

Kanskje vet du noe? Lenger ned i artikkelen ser du hvordan du kan bidra til at Inger-Lise kan si takk.

Hintene fra politimannen

Krigen herjet. Hitler og hans støttespillere hadde som mål å utrydde alle jøder i Europa.

I bygder og byer over hele Norge bodde jødiske familier. To tredjedeler av dem bodde i Oslo. Blant dem Inger-Lise og foreldrene, Anna og Arne Rothschild.

I løpet av 1942 hadde flere jødiske menn allerede flyktet fra landet, som Inger-Lises far. Han hadde i oktober klart å komme med i en flyktningtransport til Norrköping i Sverige og var nå trygg.

Andre hadde gjemt seg på hemmelige steder i Norge. Mange var blitt arrestert, sendt til fangeleirer som Berg og Falstad.

Utover høsten måtte jødiske kvinner med etterlyste menn melde seg hos politiet. Den 28 år gamle moren til Inger-Lise trillet daglig barnevognen til Sagene politistasjon for å melde seg. En dag skal en av politimennene ha tatt henne med ut på gata, hvor barnevognen sto, og kommet med en litt snodig oppfordring:

«Ta med deg barnet ditt og gå en riktig, riktig lang tur».

Dette har moren selv fortalt i boken Nådetid før hun døde.

– Min mor har fortalt meg at hun forsto det var noe han mente å si. Men hun hadde verken fantasi eller krefter til å tenke seg hva det egentlig var han la i det, forteller Inger-Lise.

Moren med vognen kom tilbake neste dag. Den samme politimann var på vakt, og tok henne igjen med ut på gata. Men nå var han mye strengere.

«Jeg sa jo at De skulle gå en lang tur. Det skulle De ha gjort».

– Mor forsto da at noe som var i ferd med å skje. Noe hun var nødt til å ta innover seg, sier Inger-Lise.

To døgn i november

Sjefen for Statspolitiet i Norge, Karl Marthinsen, hadde fått en ordre. En aksjon skulle utføres i løpet av to døgn. En lynaksjon. Marthinsen satte et svært kobbel av norske politifolk i sving.

25. og 26. november 1942 var ganske så ordinære dager for de fleste nordmenn. Selv om det var krig, levde de fleste som de pleide denne onsdagen og torsdagen da høst var i ferd med å bli vinter.

Men ikke jødene.

I løpet av disse to døgnene skulle alle jøder deporteres. Alle med «J» i passet. J for jøde. Alle skulle bli til skipslast. Også innlagte på sykehus og gravide til og med sjette måned.

Noen norske politimenn var på riktig side. De begynte å varsle folk om at fare var på ferde. Politimannen på Sagene var en av dem.

Kort tid etter hintene fra ham, fikk moren til Inger-Lise en beskjed fra en motstandsmann som jobbet med smugling av jøder fra Norge til Sverige. Han hintet ikke.

«Nå skal kvinner og barn arresteres. De må komme Dem unna. Men uten Inger-Lise».

Se NRK-serien Last: Jøder Her blir du med inn i livshistorien til flere av de siste tidsvitnene fra jødeutryddelsen i Norge.

Skjebnevalget

Inger-Lises mor forsøkte først å få med babyen på flukten. Hun gråt og tryglet om at den lille måtte få bli med på flyktningtransporten. Det hjalp ikke engang med sovemedisinene som hadde sendt babyen i dyp søvn. Svaret var nei.

De ansvarlige for flyktningtransporten turte ikke ta med et spedbarn. Et lite klynk, og alle i lastebilen kunne bli oppdaget, arrestert og drept. Lastebilen dro uten dem.

Men noen dager senere fikk moren nok en beskjed. Nå var det liv eller død.

Inger-Lises lubne kropp skiftet favn. Fra sin mors til en annen kvinnes.

Lastebilen skulle snart forlate Sagene i Oslo og kjøre i retning Sverige. Moren skulle snart presses inn i en trang kasse bak i lastebilen, skjult av dynger med høy.

– Mor ble lovet at jeg skulle bli tatt vare på. Det måtte hun stole på, og det gjorde hun.

Flere jødiske kvinner med babyer sto overfor samme valg. Blant andre tanta til Inger-Lise, som hadde sønnen Jan Larry «Lasse» Krupp. Inger-Lises fetter var født bare noen måneder etter henne.

Mens moren til Inger-Lise valgte å stole på at noen skulle ta vare på barnet, hadde ikke tanta klart det. Hun og babyen hadde blitt igjen i Oslo. Men ikke lenge.

Lasse Krupp og moren ble arrestert og tatt om bord i Donau. Lasse var den aller yngste jøden i Norge som ble sendt til Auschwitz. Rett etter ankomst ble han gasset i hjel. Han var fire måneder gammel.

Inger-Lise ble Eva

Kvinnen som først skal ha tatt hånd om Inger-Lise da moren satte seg i lastebilen i retning Sverige, het Elise Iversen.

Inger-Lise har fått vite at denne kvinnen var den ikke-jødiske venninnen til morens eldre søstre, og at hun bodde i nærheten av St. Hanshaugen i Oslo.

Elise er den første brikken i puslespillet. Men hun er fremdeles mystisk. Hvem var hun?

Det vi vet, er at Inger-Lise fikk dekknavnet Eva. Hun var ikke lenger jødisk, men datteren til en uskikket, egoistisk mor som ville søke lykken i Sverige uten et spedbarn på slep. Dekkhistorien var konstruert for å redde livet til den lille jenta med lysebrunt hår og blågrå øyne.

Den neste kjente brikken er Asbjørg Rørvik. Hun vet vi hvem er.

Hun var 25 år, nettopp ferdig utdannet sykepleier og bodde i Oslo. Foreldrene hennes kom fra grensetraktene mellom Norge og Sverige i Østfold, så hun var lommekjent i de dype skogene.

Under krigen var Asbjørg postkurer, men en gang tok hun på seg et oppdrag som var langt mer risikabelt enn å frakte post.

– Min mor fortalte meg om oppdraget, og jeg glemmer det aldri, forteller Asbjørgs datter, Kirsti Mosvold, til NRK.

«Jeg måtte ta med meg et bitte lite barn på bussen fra Oslo og late som hun var min egen», skal Asbjørg ha fortalt før hun døde på 70-tallet, 59 år gammel.

Den lille jenta hun pratet om, var etter all sannsynlighet Inger-Lise.

Asbjørg skal ha hentet henne i Oslo i midten av mai 1943 og tatt tog og buss til Ørje. Der skal hun ha møtt en grenselos.

Denne grenselosen var Olaf Kasbo, en 47 år gammel bonde fra gården Volen i Øymark.

Han er beskrevet som uredd og idealistisk. Han tok på seg flere flyktningtransporter. Det skal ha vært han som bar jenta i kilometer etter kilometer gjennom dype skoger. Asbjørg var med – hun kjente alle stier.

Like over svenskegrensen, på Sør-Mon gård, skal jenta ha blitt overlevert til Marie Andersson.

57-åringen sørget for videre frakt noen kilometer nordover i bygda.

16. mai 1943 kom jenta frem til tettstedet Koppom i Värmland.

Der ble hun registrert i en tykk protokoll – under sitt egentlig navn:

Hun var ikke lenger Eva med uskikket, egoistisk mor. Nå var hun den jødiske jenta Inger-Lise.

Gjennom hele sitt voksne liv har hun lett og lett etter brikkene hun trenger for å løse puslespillet.

Hvilke brikker skal inn mellom Elise Iversen og Asbjørg Rørvik?

Gjenforeningen

Dagen etter registreringen i Sverige, på selveste 17. mai, møtte Inger-Lise foreldrene sine igjen. De hadde fått en telefon tidlig på morgenen om at «en liten pike på litt over et år» var kommet over grensen fra Norge.

Så fort de fikk tillatelse, hastet det unge paret til norskegrensen. De klarte å bekrefte at de var pikebarnets foreldre, takket være et fødselsmerke på jentas venstre bryst og en koffert med hjemmestrikkede klær som moren klarte å beskrive.

Foreldrene hadde kanskje sett for seg en gledestrålende jente i ekstase over gjensynet. Men Inger-Lise var jo bare en baby da de skiltes. Nå var hun ett år og fire måneder. Tryggheten hadde hun fått hos noen andre et halvt år.

– Mor snakket om at det var vanskelig å få meg tilbake til å begynne med. Hun hadde håpet på, selvfølgelig, den store gjenkjennelse og den store åpne favnen. Den fikk hun ikke. Jeg var skremt og redd, hadde ikke minne om mor og far. Men med mye kjærlighet, omtanke og omsorg, gikk det seg til, smiler Inger-Lise.

773 jøder i Norge ble sendt til tyske dødsleirer i 1942 og 1943.

Under 40 overlevde.

I det jødiske miljøet i Norge mistet alle noen. Noen mistet alle.

Familien til Inger-Lise levde i dyp sorg over drepte slektninger og venner. Men de fikk sakte stablet et godt liv igjen i fredstid. I juni 1945 var de tilbake i Norge, viser flyktningkortet til Inger-Lise:

– Mor sa en gang til meg: Jeg ble gråhåret på de månedene vi var borte fra hverandre.

Foreldrene skal ikke ha gjort noen forsøk på å spore opp familien som tok vare på Inger-Lise. Faren skal ha avvist henne da hun tok opp temaet.

Moren ville heller ikke prate, før hun åpnet litt opp kort tid før hun døde. Hun rakk å sette Inger-Lise på et spor.

Et uferdig puslespill

Moren hadde fått vite at Inger-Lise kanskje skulle plasseres hos en sydame og familien, som nettopp hadde mistet en datter. De bodde på en gård i Lier utenfor Drammen.

Denne mystiske Elise Iversen skal ha hatt tilknytning til stedet.

– Det er blitt som en livsoppgave å finne dem.

Det er ingenting Inger-Lise heller vil enn å takke etterkommerne til de som tok henne inn i hjemmet sitt i seks måneder da jøder flyktet for livet eller ble sendt i gasskamre.

– Min historie er en historie om redning og takknemlighet. Klarer jeg noen gang å finne etterkommere av de som tok meg inn i sitt hjem, kan jeg si takk.

Hun har sporet opp og takket etterkommerne til de som fraktet henne til Sverige. Hun har til og med gått løypa gjennom de dype skogene.

Men roen finner hun ikke før hun får takket etterkommerne til de som passet henne gjennom et halvt år.

Hun har tidligere gått bredt ut i jakten, og søkt hjelp hos Jødisk museum, Hjemmefrontmuseet, Riksarkivet og en hobbyslektsforsker. Ettersom hun har tenkt at Lier er riktig sted, har hun fått bistand fra Lier historielag og stilt opp i en reportasje i en reportasje i Lierposten.

Lenge konsentrerte hun seg om Elise Iversen som var fra en gård i Lier, men denne personen kan være en navnesøster.

Kan hele Lier-brikken være feil?

Trenger hjelp fra deg

Alt tyder i alle fall på at Inger-Lise var plassert et sted på Østlandet. Ut fra fluktruten, er ingenting annet sannsynlig.

Når det gjelder Elise Iversen, er ikke det et uvanlig navn. Det fantes flere navnesøstre i Oslo rundt krigen.

Grundig research har ført frem til tre mulige:

Elise i Fagerheimgata

• Var 39 år høsten 1942.
• Født 8. desember 1902. Død 19. november 1973.
• Var gift med Johannes Kristian Iversen.
• Bodde under krigen i en femetasjes boligblokk på Grünerløkka med 50 leiligheter. Adressen var Fagerheimgata 9C.
• Fikk ingen barn.
• Noe som taler for at det er henne, er blant annet at hun hadde familie i Skoger. Noe annet er at hun i en periode bodde nokså nært besteforeldrene til Inger-Lise på Grünerløkka. Det kan ha startet vennskapet mellom henne og Inger-Lises mor.

Elise fra Lier

• Fylte 33 år høsten 1942.
• Født 3. november 1909. Død 29. oktober 1972.
• Var fra Ulven gård i Lier.
• Gikk under flere etternavn, deriblant Iversen etter sin var Ivar. Faren het Stabæk til etternavn, Elise skal ha kalt seg det også. Hun ble gift Bjørlien.
• Fikk en datter, Astrid. Hun giftet seg med Sverre Stokke.
• Det som taler mot at det er henne, er at hun allerede var gift og hadde etternavnet Bjørlien på det aktuelle tidspunktet. Hvorfor skulle hun da kalle seg sitt pikenavn? Noe annet er at det ikke finnes noe dokumentasjon for at hun bodde i Oslo.

Elise i Sofies gate

• 62 år høsten 1942.
• Født 12. desember 1879. Død 13. februar 1965.
• Bodde hele sitt voksne liv i en bygårdsleilighet i første etasje i området Bislett/St. Hanshaugen. Adressen var Sofies gate 65.
• Var gift med enkemann Hans Jakob Iversen.
• Fikk ingen barn.
• Det som taler for at det er henne, er at hun opprinnelig var fra Horten. Det som taler mot at det er henne, er opplysninger om at Elise Iversen skal ha vært på alder med Inger-Lises mor og søstrene.

Var det en av disse tre som sørget for at Inger-Lise kom til trygghet? Eller er det en fjerde Elise som er den riktige?

Og hvem passet på den lille jenta de seks månedene under krigen? Det kan du hjelpe oss med å finne ut.

Hjelp oss med å hjelpe Inger-Lise

Vet du noe som kan være neste spor i jakten? Ta kontakt med oss i NRK via e-post, ikke direkte med Inger-Lise. PS. Ingen informasjon vil bli publisert uten ditt samtykke.

Send en e-post

Du kan også skrive hva du vet, eller diskutere saken, i kommentarfeltet:

NRK-serien Last: Jøder er historien om holocaust i Norge. Inger-Lise er en av de du får møte i serien.

Den største politiaksjon i norsk historie hadde som mål å utrydde jødene

Se serien Last: Jøder